En smart måte å finne "de riktige" brillene på

Etter flere år med å irritere meg over at jeg ikke har briller, har jeg omsider kommet frem til at briller bør anskaffes, og det snarest. Jeg har en vag anelse om hva jeg er ute etter, men utover det, er jeg helt blank. Ikke vet jeg helt hva jeg bør spørre om og ikke kjenner jeg til noen brillemerker og hva som betegnes som bra eller dårlig og om det i det hele tatt spiller noen rolle når det kommer til briller.

Jeg går innom de fleste brillebutikker. Noen ganger finner jeg briller jeg liker. Og har de i hukommelsen. Så finner jeg andre briller på en annen butikk som jeg også synes er ok. Men å sammenligne? Hvilke passer meg best? Jeg kan kanskje finne igjen de samme merkene på noen butikker, men søren om jeg finner igjen de samme brillene.

Og betjeningen er underholdene. De har mange ganger sin bestemte oppfatning av hva som passer nettopp meg. For det meste ser det ut som om det er deres egen personlige mening. Jeg trodde kanskje at det fantes visse maler man gikk utfra, men det gjør det visst ikke. Og selvsagt er det mange som synes at nettopp de brillene eller typen brille som jeg har på meg akkurat der og da er et utmerket kjøp. Uansett, det er et mylder av briller og brillemerker og det er ikke lett å velge.

Selv ønsket jeg meg noe ala Mad Men. Jada, jeg har nettopp sett serien. Jeg er sikkert påvirket. Men det skal sies at jeg alltid har likt sekstitallet. Jeg fant omsider ett par som jeg likte. To, for å være ærlig. Litt rektangulære og med markant svart ramme. Min kone derimot, var av en litt annen oppfatning. Jeg fikk lov til å gå rundt og sjekke briller, men når jeg etter noen dager hadde sirklet meg inn til noe som kunne ende med kjøp, da var hun med. Og det er jo greit å få en ”second opinion”. For hun sier sin mening og er sikkert mer ærlig enn betjeningen. Men koner kan også ha sin agenda. De skal ikke selge brillene, men de kan påvirke kjøpet, til noe de selv liker.

Uansett. Min kone likte ikke mine Mad Men briller. Jeg var litt i tvil selv. Eller rettere sagt. Jeg ble litt i tvil. Omsider hadde vi 4 par briller. To, fra en forhandler, og to fra en annen. Men det er ikke lett å ta dem på seg og se på seg selv. Så ta på seg neste par og studere seg selv i speilet. Jeg føler liksom ikke at jeg kommer noen vei. Og det hjelper heller ikke så mye å se på seg selv i speilet hjemme heller. Men her kom min kone på en glup ide. Vi tok brillene med hjem. Deretter fotograferte hun meg med de forskjellige brillene på. Så kunne jeg i ro og mak sette meg foran pc’n og se på meg selv på en helt annen måte og vurdere hvilke briller som passet. Og det er jo ingen sak å få frem de fire bildene samtidig. Det ble ikke Mad Men briller. Min kone hadde rett. Og jeg er fornøyd med kjøpet.

Tidligere: Jeg må bare ha briller!

Jeg må bare ha briller!

Hvorfor er det,  at man vet man trenger noe, men man klarer aldri å kjøpe det eller ordne det. Jeg vet jeg trenger briller. Men å gjøre noe med det? Neida! Helt utrolig. Det kan umulig bare være jeg som er sløv.

Når jeg gikk på gymnaset tok jeg buss. Det er lenge siden. Både gymnaset og sist jeg tok buss. Men hjemover var det et mylder av busser. Og såfremt jeg ikke gikk på bussen fra utgangspunktet i byen, måtte man jo praie rett buss. Ut med hånda eller annen gestikulasjon. Men alle de andre rakk ut handa mye før jeg gjorde det. Jeg hadde på det tidspunktet såvidt oppdaget at det kom en buss. Men hvilket nummer det stod på den? Da måtte den adskillig nærmere. Det var vel da jeg oppdaget at briller kunne være tingen. Men så kom man ikke inn på befalsskolen med så dårlig syn. Jeg tror jeg gikk til 5 forskjellige leger med oppdiktede historier. Bare for å skue mot tavla med små bokstaver. Lærte meg den linjen som trengtes. Kunne bokstavene forlengs og baklengs. Dermed ble det utskrevet sersjantkurs og briller utsatt på ubestemt tid.

Senere så kjøpte jeg briller. Det var et ork å huske på disse brillene. Så gikk den ene armen av. Reparerte jeg dem? Hm... nei. Armen forsvant og jeg brukte dem slik de var. Jeg var i dyrehagen i San Diego ved en anledning. Det var glovarmt. Jeg  var svett. Og brillene satt aldri i balanse. De var alltid på skakke. Kjøpe ny arm? Nei. Slutte å bruke briller? Ja.

Men de siste, hm... 10-20 årene har jeg følt et sterk behov for briller. Jeg merker det når jeg kjører på plasser jeg ikke har vært før. Det er kanskje ikke så vanskelig å følge E6’n, men når man skal av og finne en eller annen gate, eller en avkjøring fra motorveien eller noe i den dur, da kan du være sikker på at det er en som forbanner seg på at han ikke har briller.

Nå har jeg nettopp vært ned mot Mjøsa. Der min mentor bedrift holder til. For bacheloroppgaven min. Alt gikk fint frem til Oppdal. Men jeg kjørte ikke hjemmefra før det var sent og nå traff jeg både snø og is og storm. Fylte bensin, og der så jeg et skilt angående kjøreforhold over Dovrefjell. Jeg klarte ikke helt å få med meg om det var stengt eller ikke på fjellet, men jeg så noe grønt, og grønt er vel et klar signal. Ikke lenge etterpå stoppet jeg på en busslomme. Håpet inderlig at det skulle komme en trailer eller stor lastebil. Noe som ikke kjørte så altfor for fort og noe som hadde stoooore røde baklys. For den ville jeg følge over fjellet. Men så heldig var jeg ikke. Og jeg ventet lenge.

Noen steder var det speilblankt. Andre plasser hadde vinden ordnet med snøfonner. Og så var det sporete vei andre plasser. Det var helt forferdelig. Det behøver selvsagt ikke bare være synet. Det kan godt være at jeg har blitt litt pysete med årene. Det var jo over Dovrefjell man hadde ”fri fartsgrense” i yngre dager. Fra der det stod skilt til Driva og frem til nedoverbakken mot Dombås. En gang stod det i Adresseavisen, ”Gud hadde sin hånd imellom” eller noe i den dur. Da hadde jeg visst klampen litt for mye i bånn, og at vi overlevde de rundkastene skjønner jeg fremdeles ikke. Nå er det motsatt. Men over fjellet sliter jeg denne gangen. Det er så glatt at noen ganger tviler jeg på om jeg kommer meg oppover noen av bakkene. Andre ganger kvier jeg meg for at bilen sklir av veien på vei ned. Og jeg ser ikke langt foran meg. Og det er forbannet mørkt. Og det er ikke en bil i sikte. Hverken den ene eller andre veien. Og det kom ingen heller. Tror aldri jeg har brukt så lang tid over fjellet. BRILLER for faen. Nå er det slutt med å si at det blir lenge til neste gang man skal ut å kjøre langt, eller på natten, eller, eller, og, og.  Jeg skal ha briller på nyåret. Jeg har innsett at jeg faktisk trenger briller. Det er jo positivt.