Gastroskopiundersøkelse (vival er oppskrytt)

Jeg sitter med en vival i hånden. 5mg står det på pakningen. Er det mye? Nok til at jeg føler meg beroliget? Som hjelpepleier burde jeg vite svaret. Jeg har da gitt beroligende til nok pasienter gjennom årene. Det skulle vært en regel som sier at alt man gir til brukerne burde man prøve selv. Bare for å kjenne virkningen. Nå sitter jeg i bilen og ser på Marianne som et spørsmålstegn. Hun kikker tilbake på meg. Ikke som et spørsmålstegn. Mer med en utålmodig mine.

Vi er på vei til sykehuset. Men en avstikker måtte til for å skaffe tilveie denne vivalen. Jeg føler meg nesten litt småkriminell. Dette er "drug traficking i mikrosammenheng". Jeg er usikker på når jeg skal ta den. Livredd for at effekten skal gå ut før jeg i det hele tatt ligger på undersøkelsesbordet. Men som Marianne påpeker, hvis jeg ikke snart tar tabletten, så er det ikke sikkert den har begynt å virke en gang når jeg ligger der. Jeg tar tabletten og lar Marianne kjøre videre.

Gastroskopiundersøkelsen er ikke noe jeg ser frem til. Jeg var på en slik undersøkelse for 20 år siden. Legen dyttet slangen ned i halsen min og jeg prøvde febrilsk å få den ut igjen. Det var ikke før sykepleieren holdt hendene mine fast at jeg motstrebende lot slangen passere ned gjennom halsen. Det var da. Det var uten en vival.

Jeg sitter i noe som ligner et venteværelse. Jeg blar febrilsk i et magasin. Bare for å ha noe å gjøre og for å få tankene over på noe annet. Men jeg får ikke med meg ett ord. Jeg kikker rundt på de andre. Noen leser, andre prater sammen og noen ser tomt foran seg. Og nettopp det griper jeg fatt i. De ser tomt foran seg. De er sikkert ruset på ett eller annet. En vival? Og hvorfor ser ikke jeg tomt foran meg? Hvorfor funker ikke min 5mg vival?

Jeg blir ropt opp. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare følge etter sykepleieren. Jeg hilser på både henne og legen. Dannet skal man være i disse tider. For dem så er denne gastroskopiundersøkelsen så rutinepreget som det lar seg gjøre. Jeg har lest det som er om gastroskopi. Jeg har forstått det slik at det er sjelden komplikasjoner. Det skal la seg gjøre å komme ut av rommet med livet i behold. Men undersøkelsen er ikke rutine for meg. Noe jeg prøver å formidle.

"Jeg er rolig nå, men dette liker jeg ikke," sier jeg, og bruker hånden til å gestikulere.
"Dette går så bra att," sier sykepleieren," og jeg skjønner at det jeg prøver å formidle har gått inn det ene øret og ut det andre.

Jeg tror hun skjønte litt mer da den så rutinepregede undersøkelsen overhodet ikke ble så rutinepreget lenger. Etter 10 minutter hadde de fremdeles ikke fått meg i riktig stilling på benken. En ting var å ligge på siden. Det gikk greit. Men å få hodet ned på puten? Ikke enkelt gitt. Og begge hendene tviholdt i kanten av madrassen slik at knoklene var hvite og riktig stilling overhodet ikke var realistisk. Jeg strammet føttene så mye i angst at jeg nesten ikke kunne gå på flere dager etterpå. Helt utrolig.

Omsider åpnet jeg munnen og legen fikk sprøytet inn et bedøvelsesmiddel i halsen min. Så klarte de på en eller annen måte å få plastikkdingsten inn i munnen min slik at jeg ikke klarte å bite igjen. Ikke før slangen begynte å bli dyttet ned i halsen min, begynte jeg å brekke meg. Ikke lå jeg rolig heller. Men legen fortsatte ufortrødent videre.

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være det perfekte torturinstrumentet. Hadde de bare startet med gastroskopiundersøkelser på Guantanamo Bay Detention Camp, så ville de ha visst hvor Osama bin Laden var for lenge siden. Men det får de finne ut på annen måte, for tortur med og uten gastroskopi er jeg motstander av.

Ikke nok med at jeg brekker meg...hele tiden. Jeg roper også. I full panikk, og med en plastikkdingst i munnen. Prøv selv. "ooooooo". Det er den eneste vokalen jeg klarer å få frem. Rop den så høyt som du klarer. "OOOOOOO". Det var meg i en halvtime. Jeg kikker rett frem for det meste. En gang i blant klarer jeg å se litt mot høyre. Det jeg ser er en avansert joystick i hendene til legen. Som tatt ut fra en scene i Matrix når de er på undervannsbåten. Jeg vet ikke hvor gammel legen er, men jeg håper han hører til spillgenerasjonen. Eller kanskje ikke. For da er han så ung at han kanskje ikke innehar nok kompetanse i gastroskopi. En gang klarer jeg attpåtil å se ansiktene deres. De ser mot en skjerm som jeg heldigvis ikke klarer å se. Jeg prøver å tyde ansiktsuttrykkene. Ethvert utrykk jeg ikke umiddelklart klarer å tyde, er for meg en mistanke om at de har funnet noe.

"Herregud, du må puste," sier sykepleieren til meg med bekymring i stemmen. Hun må jo forstå at hvis jeg roper "ooooooo" hele tiden, så puster jeg.

"Hvis du ligger roligere, så klarer vi å få med oss mer," sier hun også en gang. Det er den eneste gangen jeg stilnet. Men så dreier legen litt på slangen igjen. Et sekund senere svimler jeg, blir kvalm og brekker meg. Og så er vi på'n igjen. "oooooooooo".

En gang kjente jeg slangen stakk meg i magen. Om han tok en prøve, slurvet, eller jeg var for urolig vet jeg ikke. Omsider var det hele over. Jeg ble spurt om jeg hadde sure oppstøt eller om det kom opp ufordøyd mat. Det var visst en muskel som var slappere enn den skulle være. Ellers var det visst greit. Pussig nok, når jeg passerte venteværelset var det ikke en pasient å se. Jeg lurer på om de hadde hørt vokalen "ooooooo".

På vei ut til bilen og Marianne var det bare en tanke i hodet.

"Vival er noe oppskrytt dritt!"

Bare fordi helsevesenet ikke har råd til å ha en lege tilstede på kveldstid som kan observere beroligende effekt skal jeg og andre med meg slite oss gjennom denne undersøkelsen. En ting er sikkert. En 5mg vival er selvsagt ikke nok. Faen ta.

En link til gastroskopi.
En link til posten "Dagen før gastroskopiundersøkelsen."

Dagen før gastroskopiundersøkelsen

Meg: Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!
Legevakten: Det er sikkert bare en virusinfeksjon. Det går sikkert over om en noen uker.

Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!"
Lege Aleris: "Halsen føles bra ut. Røntgen av lungene for å utelukke lungekreft?" (Prøven kom tilbake med bra resultat.)

Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!" (Jeg har med meg bilder av både blodet og nærbilder av et soppinfisert stabbur som jeg rev tidligere det året.)
Hals spesialist Aleris: "Ingenting i veien her. Det er normalt. Undertrykk i munnen vet du." (Han så ned i halsen med et speil).

Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod! 2 desiliter slim pr. time til tider."
Min nye fastlege gang nr 3. "Vi kan ordne time til halsundersøkelse på sykehuset? Det er 3 måneders ventetid." (Blodprøver takes).

Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!" (Jeg har med meg bilder av både blodet og nærbilder av et soppinfisert stabbur som jeg rev tidligere det året.)

Hals spesialist ved Aleris: "Her er alt normalt." (Han ser ned i halsen med slange gjennom nesen. Tar også prøver som kommer tilbake uten noen indikasjoner.

Meg: "Hjeeeeelp!"
Min nye fastlege gang nr 6: "Vi får bare vente til du kommer inn til halsspesialist på sykehuset. Jeg setter deg også opp til gastroskopiundersøkelse. Det er 3 måneders ventetid." (Nye blodprøver takes.)

Meg: "Hjeeeeelp!"
Halsspesialist ved sykehuset: Her var det mye sopp i halsen. Her er en tablettkur. Kom tilbake om 2 måneder." (Hun går ned i halsen med slange gjennom nesen.)

Meg: "Det har blitt litt bedre."
Halsspesialist ved sykehuset: "Det ser bedre ut også. Behold timen til gastroskopiundersøkelse." (Hun ser ned i halsen med et speil.)

Jeg er egoistisk nok til å forbanne norsk helsevesen og samtidig synes synd på meg selv. Jeg skal innrømme at jeg til tider har trodd at dette kan være alt annet enn en soppinfeksjon og det har stresset meg voldsomt opp. Det hjelper heller ikke å måtte vente i over ett år for å få klarhet i årsaken. Det som verre er, er alle de som har en reell mistanke om kreft eller andre sykdommer. Hvis det skal ta over ett år for å finne årsaken til vondt i halsen, slim og blod i spyttet, hvilken ventetid er det de har? Og hvor mye vil sykdommen utvikle seg mens de venter?

For min egen del har jeg endelig fått dato til min gastroskopiundersøkelse:

"SVAR PÅ HENVISNING MOTTATT 10/12/09
Du vil senere få brev om time for undersøkelse/utredning på LABORATORIUM FORDØYELSE- OG LEVERSYKDOMMER og vi håper å kunne tilby deg time før 10/03/10."

Bare det å se ordet "leversykdommer" i et brev til meg, får meg til å gispe litt ekstra etter luft. Men det skal jeg overleve. Denne gangen skrev de "håper å kunne tilby meg". Det skjønner jeg godt, for den 10 mars kom og gikk uten noe brev fra sykehuset. Men når den 10 april kom og gikk, begynte jeg å lure på om det har kommet et brev som jeg ikke har vært oppmerksom på.

Jeg ringte for å forhøre meg.

"Det er lenge til du får time ennå. Men vi har en kansellasjon i morgen. Vil du ha den?"
"Hva? I morgen?"
"Kl. 17:15. Ellers er det lang ventetid."
"Får jeg noe beroligende?"
"Nei. Siden det er på ettermiddagen har vi ikke muligheten til det."
"Nei vel? Enn hvis jeg klarer å skaffe noe beroligende selv?"
"Det er greit."

Som hjelpepleier har ikke jeg noen skryteverdig inntekt. Men jeg betaler mine skatter som alle andre. Jeg ser på tv debatter slik som alle andre, og jeg kan da ikke være den eneste som har fått med meg at det stadig går fremover i norsk helseveset og at det bevilges mere penger nå enn tidligere, og at det er flere som utdannes og arbeider innenfor helsesektoren. Utfra all den informasjonen jeg passivt mottar, skulle det ikke da forstås slik at ventetiden ville blitt redusert?

Rotfylling er dyrt

I dag var jeg hos tannlegen. Det er det tredje besøket, men nå er rotfyllingen fullført. Det har tatt sin tid, med smerte, selvmedisinering, mer blod i spyttet nettopp på grunn av medisinen og håpet om at det ikke skulle ta knekken på denne månedens lønn.

Jeg sitter igjen med en rotfylt tann. Uten smerter. Det er det positive. Det negative spør du? Det kostet 3.800 kroner. Hos meg så er det mye penger. Det betyr rett og slett at strømregningen som nå har gått til inkasso faktisk må vente til neste måned. Det er en grunn til at jeg har ventet til den 12 april for å fullføre rotfyllingen. Det er den eneste dagen jeg kan bruke kortet mitt og vite med sikkerhet at det er penger nok på kontoen til ikke å gi meg et pinlig øyeblikk. Så det er ikke prisen til tannlegen som gjør meg forbannet. Det er vel helst min egen økonomi som ikke tåler slike utskjeielser.

Her er et eksempel på min flaks. To dager før denne rotfyllingen så ramler to (2) fyllinger ut fra overmunnen, men på den andre siden. To hele fyllinger. Det er ingen vedvarende smerte, men å spise på den siden av munnen? Det gjør vondt det. Samtidig har tannlegen sett noe som bør gjøres i nabotannen. Under en krone.

"Dette bør vi gjøre noe med en gang. Skal vi si neste onsdag?"
"Jeg må sjekke turnusen min først. Så ringer jeg på i morgen".

Ikke sant? For så enkelt er det. Hmm... "#¤%#&/". Nei dessverre. Så enkelt er det ikke. For hvor tar jeg de pengene fra. Først må vi se hva vi har igjen etter mai lønnen... om en måned. Så må jeg velge om nabotannen som "bør" gjøres, skal prioriteres over fyllingene på andre siden som forårsaker at det er et helvete å spise.

Marianne og jeg  bruker å gi hverandre en trøstegave etter tannlegebesøk. Det er tradisjon. Det er også en tradisjon at trøstegaven er en bok. Så jeg får trøste meg med min nye bok nå før jeg legger meg.

"Kunder er dårlige betalere". Javel?

Etter en runde med tjenestetorget hadde vi bestemt oss for hvilken varmepumpe vi ønsket å kjøpe. En Mitsubishi FD-Heat Kirigamine 6,6. Jeg var fornøyd. Marianne var fornøyd. Hund og katt var sikkert fornøyd de også. Prisen var 24.500 kroner.

Å forholde seg til 5 forskjellige varmepumpemerker og 5 forskjellige selgere som skal komme hjem til deg kan være en utfordring. Du må sette av et tidspunkt til dem alle sammen. Du må samle inn nok informasjon på forhånd slik at du har noen vettuge spørsmål å komme med, og du skal sammenligne all den informasjonen du finner med selgerens synspunkter og samtidig merkene opp mot hverandre. Etter at valget ble tatt, fant Marianne sine foreldre et annet firma i byen som hadde den samme varmepumpen, men til en lavere pris. Når det var Marianne sine foreldre som ga oss penger til varmepumpen følte jeg meg noe forpliktet til å ta kontakt med dette firmaet.

23.000 kroner fikk Marianne vite. Det er 1.500 kroner billigere enn det opprinnelige tilbudet fra vårt første Mitsubishi firma. De kom hjem til oss, tok noen bilder og vi avtalte et tidspunkt for montering av varmepumpen. Datoen var satt til den 13 april. Litt før påske ringer jeg og forsikrer meg om at alt er som det skal være. Da oppstår følgende dialog med daglig leder:

"Dette bør betales forskuddsvis".
"Hva behager?"
"Du får en regning på 23.000 kroner som vi sender deg nå".
"Man betaler da ikke forskuddsvis."
"I denne bransjen betaler man forskuddsvis".
"Det har jeg aldri hørt før."
"Det kan sammenlignes med å kjøpe møbler. Du betaler når du bestiller".
"Jeg har aldri betalt forskuddsvis til en rørlegger eller elektriker".
"Det er en annen bransje. Du betaler når du henter bilen fra service".
"Det kan være, men du betaler ikke to uker i forveien".
"Vi har kunder som er dårlige betalere."
"TV2 hjelper deg forteller om firma som ikke gjør jobben etter betaling."

Samtalen har gått i stå for lenge siden, og han skjønner nå at han har mistet en kunde. Etter litt frem og tilbake foreslår han at jeg kan betale for selve varmepumpen dagen i forveien og frakte denne hjem selv. Så kan jeg betale resten dagen etterpå, rett etter at varmepumpen er installert. Skal jeg altså betale for varmepumpen, og så frakte dette tunge beisted hjem og, og, og, ...nei. Jeg skal ha regningen på etterskudd og dermed basta. Samtalen avsluttes og jeg ser meg ferdig med dette firmaet. Det kan godt være at firmaet sliter med kunder som ikke betaler til rett tid. Det er en bra størrelse på denne summen. Uten å engasjere meg mer i denne saken, konkluderer jeg med at dette firmaet virker altfor useriøst.

Jeg er ikke så dum at jeg ikke nevner dette tilbudet til vårt opprinnelige Mitsubishi firma og prisen går fort ned fra 24.500 kroner som var den minste summen han kunne gjøre jobben for, til 23.100 kroner. Varmepumpen blir montert og vi er fornøyd.

Tror du sannerlig ikke at det "useriøse" firmaet er frekk nok til å gi meg en innbetalingsgiro likevel, nå etter at vi ble enige om å ikke ha noe med hverandre å gjøre. Og med betalingsdato før montering. Maken til frekkhet. Det er på dette tidspunktet man bør begynne å bruke epost som kommunkasjonsmiddel, da man her kan dokumentere hva som blir sagt mellom partene. Og du kan være sikker på at jeg fikk sagt mitt. Jeg tror det er tvilsomt at det kommer noen tilbakemelding.

Resirkulert fislukt?

Greit. Jeg skal innrømme at hjemmelaget ripsbærvin, øl og Jack Daniels ikke er den beste kombinasjonen, men at 6 voksne personer sitter en time og diskuterer om en varmepumpe forårsaker resirkulert fislukt av den grunn, er hm... merkverdig. Nok om det. Vi kom heller ikke til noen konklusjon.

Jeg sitter på stuen. Foran meg har jeg tv'n. Bak meg har jeg vår nymonterte varmepumpe. La meg bare nevne det en gang til. Vår nymonterte varmepumpe. Altså, vi har en varmepumpe. Ok, jeg tror jeg har fått frem poenget. La meg til slutt bare si... jippiii.

For noen måneder siden visste jeg svært lite om varmepumper. Nå vet jeg litt for mye. Jeg har heldigvis en god glemsel, så det tar ikke lang tid før jeg sitter igjen med kun den nødvendigste informasjon. Og selvsagt, det viktigste. Nemlig fjernkontrollen.

Det ble en Mitsubishi. Det er litt pussig. Etter min egen surfing på nett var jeg helt bestemt på at det burde bli en IVT. Et annet merke jeg var interessert i var Toshiba. Hvordan en Toshiba varmepumpe oppfører seg vet jeg ikke, men jeg sverger til Toshiba bærbar PC. Det eneste jeg vet om Mitsubishi er at det er et bilmerke. En av mine naboer hadde en Mitsubishi en gang. Mitsubishi Galant såvidt jeg husker. Den bilen likte jeg aldri, og siden den tid har jeg assosiert Mitsubishi med naboens Galant. Et "ikke" merke. Så ble det Mitsubishi likevel. Pussig. Den lå ikke langt unna IVT i testene, og det var en dyktig selger som var her. Det viktigste er vel at jeg er fornøyd. Og det er jeg.

Vi kommer antageligvis ikke til å merke noen økonomisk gevinst før til neste vinter, men det blir sikkert bedre inneluft. Det dummeste vi gjorde var å la oljefyren tømme seg helt. Den siste uken putret den ujevnt. Den siste uken klarte den også å gi oss et lite sotlag som tok lang tid å vaske bort. Det la seg liksom over... alt.

9 april og tysk mentalitet

For meg er den 9 april 1940 historie. Det er kun en dato. En jeg har hørt om, men ikke opplevd. På en måte kan man si at jeg gikk glipp av en av Norgeshistoriens viktigste datoer. Det blir ikke helt det samme å si at jeg levde når Norge sa nei til EU medlemskap. Ser vi bort fra at hvis jeg levde i 1940, så ville jeg vært pensjonist i dag og adskillig nærmere min egen død, så skulle jeg egentlig prise meg selv lykkelig for å slippe unna de 5 årene som okkupasjonen varte.

Jeg vokste opp sammen med mine besteforeldre. Men jeg kan ikke erindre at det var særlig prat om krigen. En historie i ny og ne. Jeg kan fremdeles huske min mormor fortelle meg når tyskerne banket på døren under middagen. Inn kom de. Den ene stod oppå bordet og pekte på vinduet og at blendingsgardinen ikke var som den skulle være. Skitne militærstøvler med leire og skit mellom middagstallerkener og glass. Min morfar snakket aldri om krigen, men når vi spiste middag, så var det alltid et spørsmål om han kunne ta en ekstra potet. Uansett om det var flere poteter igjen. Om han kunne ta noen ekstra grønnsaker. Det var flere av dem også. Men for meg som ikke har opplevd krigen, rasjoneringskort og sult så vil slike opplevelser alltid være litt surrealistiske. For det var mat på bordet. Det var ingen grunn til å spørre. For han var det blitt det mest naturlige å spørre. Og det slo nesten aldri feil.

Jeg har interessert meg for andre verdenskrig siden jeg var veldig ung. Lest mange bøker og i de senere år sett utallige dokumentarfilmer på Discovery-kanalen. Mange har omhandlet tyskerne. Jeg blir like sjokkert og forbauset hver gang. Tusenvis av militære som hyller Hitler når han står på talerstolen, og tusenvis av sivile som hyller han når eskorten kjører forbi. Etter nederlaget ved Stalingrad ser man propagandaminister Goebbles stå på talerstolen og spørre om folket er rede for den totale krig, en krig mer grufull enn noen foreløpig har opplevd. Som svar får han en samstemt ja fra salens flere tusen oppmøtte. Om det er massesuggesjon, fantastisk propaganda eller utspekulert manipulasjon av folkemassene vet jeg ikke. Jeg har ikke studert tysk mentalitet, men jeg har respekt for den. Jeg ser bilder og dokumentarer som viser nazi hilsenen og menneskemasser som roper i kor. Det er skremmende. Er dette noe særegent tysk?

Dagens Tyskland kan ikke sammenlignes med det Tyskland som var for 70 år siden. I dag har vi en helt annen type kommunikasjon. Vi har mange kanaler på TV, vi har internett, vi reiser mer og har en annen forståelse av andres kultur. Ikke sant? Og dagens tyske befolkning kan vel ikke sammenlignes med tyskere slik de var for noen generasjoner siden? Men jeg er litt usikker likevel. Eksemplet er ikke tatt fra Tyskland, men USA. Jeg satt og så på CNN og fulgte med i det jeg kunne av amerikanske aviser når amerikanerne gikk inn i Irak i 2003. Jeg kan ærlig talt ikke huske at det var en eneste amerikansk TV kanal som var imot invasjonen eller en eneste avis som stilte spørsmål om dette var slik en god ide. Og her snakker vi om det som liksom skal være demokratiet over alle andre. Og jeg så ikke mange protestgrupper med makt bak ordene.

I dagens samfunn trenger vi et sterk Tyskland i Europa. Ikke militært, men økonomisk. Men hvis det kom til stykket, så tror jeg fremdeles den tyske industriarbeider, student, akademiker og alle andre ville vært de perfekte soldater som jeg ikke unner noen å møte. Jeg kan ta feil, men jeg vil ikke prøve ut tesen min. Den dag i dag er etiketten "Made in Germany" et kvalitetsstempel. Og tysk logistikk og organisering står i en særklasse.

Jeg ser ikke for meg at Angela Merkel står på talerstolen og blir hyllet på samme måte som Hitler. Men jeg klarer godt å forestille meg at slik massesuggesjon fremdeles kan få grubunn... nettopp i Tyskland.

MS og påske er en dårlig kombinasjon

Som pensjonister, har Marianne sine foreldre det helt supert. De har en hytte ved kysten, og her bor de nærmest fra tidlig vår til sent på høst. Kommer bare innom byen for å vaske klær og kjøpe mat. Da blir det naturlig for Marianne og meg og kjøre innover og tilbringe påskeuka på hytten. Denne gangen var det en venninne av Marianne med familie som også kom utover og besøkte oss i selve påskehelga.

Helt suverent. God mat og drikke, ut i robåt på fiske, tur i skog og mark, grilling i fjæra, leting etter påskeegg, kortspill og alt som ellers hører påsken til. Idyllisk spør du meg. Idyllisk spør du Marianne også. Kjenner du henne godt nok, så vet du at det stemmer, men da vet du også at det ikke stemmer. Forvirrende?

Hun har en lidenskap for fotografi og det tar ikke mange dagene før påskebildene er lagt ut på Facebook. Når man er flink til å ta bilder og samtidig behersker noen bildebehandlingsprogrammer, så ser det ut som vi har hatt den perfekte påske. Og det har vi også. Problemet er bare at Marianne har MS. Problemet er også at hun er som et av disse Duracell batteriene som aldri stopper opp. Det kan diskuteres opp og ned i mente, men en gang i blant så er det ikke en god kombinasjon.

Når andre folk kommer uthvilt hjem fra påskeferie, så er det motsatt for Marianne. Som hun selv sier, så er det den perfekte aneldning til å lade batteriene, men det som skjer er at batteriene er utladet etter påsken. Når folk ringer oss i uken etter, og jeg hører Marianne på telefonen, så er det ingen indikasjon som forteller den hun snakker med at hun er sliten. Og det skal store krefter til å holde fasaden hvis det kommer besøk i uken etterpå også.

Uken etter påske tilsvarer mye godt en uke i senga. I hvertfall innenfor husets fire vegger. Så utrolig synd, men slik er realitetene med MS. Selv er jeg alltid redd for at tilstanden hennes skal forverres etter slike kraftanstrengelser.

Når ble Galdhøpiggen besteget første gang?

Om noen måneder står jeg forhåpentligvis på toppen av Galdhøpiggen og skuer utover det ene fjellet etter det andre. For meg vil det være en bragd. Det er ikke så mye ineteressant som har skjedd i livet mitt som jeg kan skryte av. Men når jeg først gjør noe som jeg mener utvilsomt bør komme i min personlige historiebok, så vil dette være en av dem. Og når jeg en gang forhåpentligvis ikke kommer på sykehjem, så skal jeg få alle helsearbeiderne til å måpe i beundring for min bragd. Og bare kalle meg "han fjellklatrer'n. Du vet, han som besteg Galdhøpiggen".

For øyeblikket er det nok å gå opp noen trappetrinn og det er utenkelig å gå til butikken 500 meter unna huset. Det er langt nok til at bilen taes i bruk. Men jeg tror den instillingen bør stille avgå med døden. Jeg har vært inne på både Wikipedia og andre websider for å sanke inn opplysninger om Galdhøpiggen. Jeg har også fått med klatrefølge, men ikke til Galdhøpiggen. Der har han visst vært flere ganger. Sist med sin sønn som ikke engang er tenåring ennå. Men han har ikke vært på Glittertind. Så da bør vel begge disse topper bestiges i løpet av samme uke.

En webside dukket etterhvert frem. En side som gir innblikk i bestigningshistorien til Norges høyeste fjell. Her har man informasjon fra 1700/1800 tallet og 1900 tallet. Denne fanget min interesse. Dessverre ble den et stort irritasjonsmoment i lang tid, frem til jeg nå hentet den frem igjen, for å være sikker på at min påstand er korrekt. Men så viser det seg at jeg tok feil, og all min irritasjon som nå skulle bli til en post under kategorien "refleksjon" blir litt tafatt. For jeg trodde at man her ga en indikasjon om første gang alle disse fjelltoppene var besteget, for det mente jeg de ikke har noe grunnlag for å si noe om. Men hadde jeg lest riktig ville jeg sett at det står "første kjente bestigning" og "første kjente bestigere", og det setter alt i et annet perspektiv.

Den 14. juli 1841 ble Glittertinden besteget. (Det hadde jo vært kjempeartig hvis det klaffet med datoen for min egen bestigning). De var 2 mann. I juli 1850 ble Galdhøpiggen besteget av 3 mann. Jeg skjønner at disse fjelltoppene kanskje ikke hadde samme fasinasjon da som nå. For på den tiden var det ikke like nøyaktig informasjon om hvilke fjelltopper som var høyest i Norge. Og det var vel da som nå noe i oss som sa at vi skulle bestige det som var høyest, brattest, vanskeligst eller noe annet. Men det viser seg at geografiske oppmålinger av fjell ikke var noe nytt på 1840-50 tallet. Her er en webside som forteller om Theodor Broch, en ukjent fjellpioner. Han var en geografisk oppmåler som i 1827 besteg mange fjelltopper.

Jeg har sittet på noen fjelltopper jeg også. Ingen i nærheten av Galdhøpiggens høyde bare for å ha sagt det. Hver gang har jeg sagt til meg selv at "jøss, dette er utsikt". Så har jeg lurt på hvor mange andre mennesker har sittet akkurat der jeg satt og beundret utsikten. Kanskje har de lurt på akkurat det samme. Hvor mange andre har beundret utsikten akkurat fra denne plass.

Når ble Galdhøpiggen besteget første gang? Jeg vet ikke. I dag kan vi kjøpe oss fjelleklatrerutstyr. Vi har bil eller annen mulighet for transport for å komme oss til foten av Galdhøpiggen. Vi har ferie, med lønn, slik at det er ikke tid det skorter på. Jeg klarer ikke helt å se for meg en husmann eller leilending i la oss si Trøndelag som sier til seg selv at jeg vet ikke om Galdhøpiggen er Norges høyeste fjell, men akkurat den fjelltoppen vil jeg bestige. Jeg tviler sterkt på at han i det hele tatt vet at det er en fjelltopp som heter akkurat Galdhøpiggen og hvor den befinner seg i landet. (Jeg er ikke sikker på når den fikk navnet Galdhøpiggen, men du skjønner hva jeg mener).

Men, at en eller annen person i Lom og andre tettsteder i nærheten av Galdhøpiggen har sagt at den toppen skal jeg bestige og deretter gjort det, ser jeg på som utrolig sannsynlig. Hvorfor ikke? For det første så er det et eller annet i mange av oss som absolutt vil gjøre slike ting. Kall det en oppdagelse eller personlig bragd. Og hadde det ikke vært slik, så kan det være at vi fremdeles hadde sittet her og ventet på at hjulet ble oppfunnet. Og hvis vi skal utelukke den iboende trangen i mange av oss for oppdagelse, så kan vi gjøre det så enkelt som å kalle det å tøffe seg. Jeg tviler ikke på at en eller annen husmannssønn i Lom en eller annen gang sa til seg selv og kompisene at: "I morgen blir det finvær. Skal vi se om vi klarer å komme oss på toppen av det fjellet der? Kanskje Kari Andersdatter vil se på Ole Hansen litt annerledes etterpå? Kanskje kirketjener Hans Olsen tror han kommer nærmere Gud ved å bestige fjellet?

Jeg kommer til å være stolt over å bestige Galdhøpiggen i sommer. Og jeg kommer til å tenke på alle de som har sittet der gjennom århundrene og som ser det samme som meg. Kankje klokkeren fra Lom kirke i år 1404 satt der og tenkte på om noen fra vikingtiden satt der før han, og lurte på hva han tenkte på.

Min nye arbeidskollega slutter

Ha-ha-ha-ha. Unnskyld meg. Jeg er faktisk dannet, men jeg må bare avreagere litt. Ha-ha-ha-ha. Den 25 februar sluttet min forrige arbeidskollega (sykepleier). I går tok jeg meg tid til å skrive ned en post som omhandlet opplæring av sykepleiere på natt. Og det siste jeg nevnte, var at etter en, en til to-måneders opplæringsperiode så var det ingen vits i å tro at man kunne slappe av. For det ble ikke lenge før man måtte gjennom det samme på nytt. Nå forteller min nye arbeidskollega (sykepleier) meg at hun slutter.

Før jeg begynner å rakke ned på sykepleiere og før jeg begynner og synes synd på meg selv vil jeg bare nevne noen små ting. Sykepleieren jeg går sammen med nå er en fantastisk person. Den perfekte sykepleier, omtenksom og med mye kunnskap innen faget. Hun har søkt på en 100% stilling ved et annet sykehjem og fått stillingen. Hun har utdannelse innen psykiatri og holder på å avslutte et masterstudie som hun utvilsomt kommer til å få bruk for. Samtidig får hun brukt sin psykiatriske utdannelse ved sin neste arbeidsplass. Jeg skjønner henne så altfor godt.

Jeg har full forståelse for at det er behov for sykepleiere ved sykehjem og omsorgsboliger. De har en utdannelse som det er et stort behov for. Men det er ikke det samme behovet på natt. Det kan selvsagt diskuteres, for det er sikkert de institusjoner hvor dette er høyst påkrevd. Men slik er det ikke hos oss. Vi klarer oss med hjelpepleiere. Når det først skjer noe på natt er det uansett legevakt og eventuellt ambulanse som er tingen. For å motsi meg selv noen promille skal jeg innrømme at det gjennom mine 11 år innen omsorgsyrket har vært noen episoder hvor kommunikasjonen med legevakten har vært vanskelig fordi det ikke har vært en sykepleier men en hjelpepleier som formidler at en bruker har ramlet på gulvet og bør komme til undersøkelse på sykehuset for å se at ingen skade har oppstått.

Jeg skjønner at regelverket tilsvarer at det er sykepleier på alle nattvakter. Ironisk nok, når de er syke er det aldri aktuelt å leie inn en sykepleier. Da er det helst en assistent som skal innkalles. Akkurat dette er det ingen vits i å argumentere mot. Her er det noen regler jeg ikke helt har satt meg inn i.

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg atter en gang ta de tyngste avdelingene til de blir husvarme, gi opplæring på data, passe på at de har lest gjennom alle brukernes journaler, påse at de kan brannrutinene, vet å komme seg rundt i alle korridorene som ikke er i bruk nattestid i tilfelle brann og en drøss med andre gjøremål.

Hvor ble det av alle hjelpepleierkollegaene mine med 10 års annsienitet, som visste hver en detalje om brukerne? Og hvorfor har vi de siste årene hatt så mange sykepleiere på natt at jeg har mistet tellingen? Trist.

Min siste post, opplæring av sykepleier på natt.

Opplæring av sykepleier på natt

Å ha en sykepleier i natt turnus skal gi en trygghetsfølelse for både brukerne og arbeidskollegaene. Ikke sant? For de kan alt. I hvertfall det som kreves for stillingen. Tja, jeg vet ærlig talt ikke. Hvis vi fikk et akutt tilfelle på natt hvor det står mellom liv og død hvis ikke prosedyrer blir fulgt, så skal jeg være enig i at jeg heller ville kommunisere med en sykepleier enn en assistent som jobber dag eller kveldsskiftet. Vikarer fra Manpower og kommunens tidligere Vikarbyrå kan jeg gjerne unngå. Om samtalen med sykepleieren ville ha artet seg særlig annerledes enn den jeg ville ha hatt med en hjelpepleier vet jeg ikke. De gangene vi trenger en eller annen assistanse så er det legevakten som er alternativet uansett om vi har en sykepleier tilstede.

Men de skal ha opplæring. For når de kommer og skal ha sine første vakter på natt, så er det skuffende hva de kan på forhånd. I hvertfall når det gjelder prosedyrer som vi på natt bør kunne. For det første er det tre poster. En med demente som er hardt rammet. På natt er dette den greieste posten, men det er også påkrevd at det alltid er en av oss to nattvakter tilstede her. Så har vi de to andre postene. Også her en post med demente. Ikke like hardt rammet av demens, men med mange vandrere. Så har vi en post med lettere psykiatriske lidelser. Den er ikke betjent på natt unntatt når vi tar rundene våre. Men her kan det fort komme et tosifret antall alarmer i løpet av natten. Og med to poster kan man fort bli sliten, både fysisk og mentalt.

Når det kommer en ny sykepleier på natt, så synes jeg alltid det er greit å gi dem den rolige posten. Bare for å få dem husvarme og at de ikke får for mange ansikt å kjenne igjen. Til vanlig bytter vi mellom postene annenhver gang, men det kan man ikke gjøre når det er nye sykepleiere som skal læres opp. Derfor får de denne ene posten fra 6-10 ganger, frem til de selv føler at dette går bra. Så kan du gi dem de to andre postene, men ikke uten at du må følge med litt selv. For her er det dobbelt så mange brukere med flere diagnoser enn de er vant til i den første posten. Så egentlig styrer du hele skuta selv, frem til de er husvarme i alle postene.

De kan ingenting om brukerne og det er minimalt med informasjon på arbeidslistene. Så på hver vakt må man gå ned på kontoret og finne tak i journaler som tilhører de forskjellige brukerne, og få dem til å lese gjennom dette. Bakgrunnsinformasjon er viktig. Det kan være alt fra om de har diabetes, siste operasjoner, pårørende, diagnoser og mye mer. Kan ikke gi dem for mange journaler pr. natt heller. De skal jo helst huske noe av dette til senere.

Og av en eller annen grunn er det sjelden de kan å bruke vårt datasystem. Så er det opplæring av bruk av data. Hvordan kommer vi inn på brukeren. Hvordan kan vi se tilbake på brukerhistorikken, som kan være svært viktig når man i blant har ni dager turnusfri periode. Og så skal det skrives ut rapport og huskeliste til morgenvakten. Og så har vi jo alt som har med avviksmeldinger og systemavvik. For det er viktig. Kanskje ikke for sykepleierne. De forsvinner snart likevel. Men for oss som blir igjen år ut og år inn kan denne dokumentasjonen være ytterst viktig.

Bygningen er stor og uansett om vi har vaktservice som kommer innom i løpet av natten og vi nå slipper å gå egne brannrunder, så er det utrolig viktig at de kjenner til mer av huset enn postene hvor brukerne er. For det kan bli både falsk brannalarm og reell brann. Og da bør man kunne bygget. Våre avdelinger tilsvarer kanskje 1/6 av bygningen, så det kan bli litt manøvrering gjennom ganger for å komme frem dit du vil. Og hvor er nå alle disse branntavlene, brannslangene, brannteppene og brannapparatene.

Og så har de sine egne spørsmål. Først de litt dumme som du bare må la gå inn det ene øret og ut det andre. For de tror at som sykepleier har de ansvaret for alt.

"Si meg, du som hjelpepleier, du har vel ikke lov til å gi ut medisin".
"Du skal vel ikke gi morgenrapport for din avdeling. Det er vel meg som sykepleier?"

Men så er det noen interessante spørsmål også, som du selvsagt begynner å bli veldig vant til etterhvert som alle sykepleierne du arbeider med spør det samme.

"Skal vi ikke skrive hele navnet vårt når vi har gitt en bruker medisin og ikke bare fornavnet?"
"Hvorfor skriver vi rapport for de to timene vi jobber på eksempelvis torsdag og ikke de 8 timene vi jobber fredag?"

De er jo litt koselige også da. Ydmyke er vel det rette ordet. For de lar seg fullstendig overkjøre av personalet når de skal ta imot rapport før vakten og gi rapport om morgenen. Så her er det best å bare overstyre dem fullstendig, til de skjønner hvordan det gjøres. Så får de heller sitte der med pen og papir og notere. Det er jo et irritasjonsmoment for dem en gang i blant. For det er jo de som sykepleiere som bør gjøre dette. Og når de endelig får dreisen på det, så lar du dem ta over. Da har de kommandoen vettu, og den gir de aldri fra seg. Men hvem faen er det som synes at det å ta og gi rapport er en utfordring.

Setter du en soneleder eller to til veggs med dette så er motargumentene tilstede.

"For de går jo aldri nattvakter før de har vært på opplæring på dagtid".
"Det finnes velkomsthefter som forteller om både arbeidsplassen og prosedyrer".
"Alle skal gjennom brannforskriftene før de begynner."

Nikk gjenkjennende på hodet og vær enig. Tell til 10. Så gir du opplæringen likevel.

Så, som du skjønner, så er det litt av en opplæring som skal til for at disse sykepleierne begynner og føle seg trygge, og du som hjelpepleier føler deg trygge på dem. Da vi alle går i turnus kan det fort ta en måned eller to før opplæringen er ferdig, men glem den forhåpentligvis rolige perioden som nå kommer. Om ikke lenge er du på'n igjen. Med opplæringen av enda en ny sykepleier.

Hadde det vært motsatt, lurer jeg faktisk på om sykepleierne ville fått et ekstra opplæringstillegg. Hm..

Kan et hjerte bare stoppe?

Jeg hadde en ubehagelig episode i påsken. Og den var virkelig ubehagelig. Bare så det er sagt. Konklusjonen er at det er stor sannsynlighet for at jeg er dårlig trent og har et unormalt lavt kondisjonsnivå. I hvertfall for å være 45 år. For jeg følte at her var jeg på nippet til å segne om. Ikke av utmattelse, men av hjertesvikt. Ikke at jeg noen gang har hatt hverken hjertesvikt eller hjerteinfark, men alt var ikke som det skulle være.

Jeg skulle ta bilder av en gammel møllestein som ligger ned mot sjøen. Ikke så langt fra hytta. Kanskje 15 minutters gange. Det er bratt på visse steder, mye snø på andre og veldig steinete terreng imellom. Så skulle mannen til Marianne's venninne være med. Så ble det bestemt at deres 4 år gamle sønn skulle være med. Jeg tror venninnen trengte en times hvile uten "mamma, mamma, mamma" hele tiden.

Gutten skulle selvsagt gå foran, men etter at han trynte ned i den steinete stien et par ganger i faretruende nærhet av... stein begynte jeg med å holde han i hånden for å styre han litt i riktig retning slik at han ikke ramlet. Noen ganger kunne jeg gi slipp på han. Koselig var det da han skjønte at vi kom til nye utfordringer og han automatisk rakte frem hånden. Etterhvert tok jeg heller tak i jakken hans bak slik at han lettere klarte å forsere både steiner og tung snø. Så måtte jeg kikke litt på han innimellom. Jakken kom litt for høyt opp ett par ganger og jeg var redd for at glidelåsen lå litt tett inntil halsen.

Men det var bare å glemme møllesteinen. Vi gikk ned til båten og sjøen. Det kunne være noen fotomotiv der nede. Men med en 4 åring som sprang rundt båten og klatret oppi båten og var en propell utenlike, fant jeg ut jeg ikke kunne annet enn å holde på båten slik at den ikke begynte å trille ned på stativet mot sjøen. Jeg fikk noen herlige bilder av gutten i båten, men fant fort ut at en fototur bare var å glemme. Her var det like greit å komme seg tilbake til hytten.

På vei opp, gikk det knappt et minutt før gutten var utslitt. Man kan jo heller ikke forvente noe av en 4 åring. Det blir liksom de voksnes ansvar. Jeg kopierte min eminente løsning fra nedoverturen, hvor jeg hadde et godt grep om jakken hans. Men oppover blir det likevel litt annerledes. Samtidig har jeg et canon kamera slengt rundt halsen, som flytter noe voldsomt på seg. Såpass at kamerahuset er på nippet til å treffe guttens bakhode ved flere anledninger.

Så blir det å bære gutten løsningen. Gutten i den ene hånden og rappelering opp tauet med den andre. Noen hvilepauser. Etterhvert får faren både staven og kameraet. Selv kjenner jeg svetten siler, og hver gang jeg prøver å la gutten stå på egne føtter går han rett ut i spagaten. Vi har et område som heter prærien. Det er et flatt område før siste stigning mot hytta. Det er også det området som tar fullstendig knekken på meg. Med snø opp til knærne bærer jeg gutten bortover.

Det er her jeg begynner å kjenne at hjertet dunker litt kraftigere enn vanlig. Det er her jeg kjenner at hjertet dunker litt raskere enn vanlig også. Og det gir seg ikke med at jeg tar meg en hvilepause. Så er det som om noen trer en tettsittende lue over hodet på meg. Jeg blir varm rundt ørene og det presser noe voldsomt mot hodet. Det er nå jeg begynner å kjenne hjertet i ørene. Det er vel helst pulsen jeg hører. Lyden er voldsom i styrke. Jeg prøver å prate til gutten. Høre etter om han er klar for siste etappe. Men jeg hører ikke min egen stemme. Såvidt innimellom pulsslagene i ørene hører jeg lyd. Men ikke at det er min egen stemme. Jeg hører heller ikke om gutten sier noe, da han står med ryggen mot meg. Her er det bratt og steinete, men så kommer heldigvis en lang trapp opp mot hytten. Det er en stigning, men med jevn stigning. Jeg orker ikke å bære han opp. Men jeg klarer å løfte han to trinn av gangen, og så en liten pause.

Da vi kommer inn i hytten sitter Marianne og venninnen sammen med Marianne's foreldre og spiller kort. Det er såvidt jeg får av meg skoene og plasserer meg tett inntil de andre. Av en eller annen grunn har vi mennesker en iboende trang til ikke å vise at det er noe som feiler oss. Hvis vi får noe i halsen i en restaurant vil mange av oss søke mot toalettet eller en plass bort fra andre frem til vi blir bedre. Det er ikke så lurt, og jeg har ingen intensjoner om å bevege meg unna kortspillerne frem til jeg føler meg bedre. De kikker på meg alle, og uansett om jeg fremdeles ikke klarer å høre hva de sier, så oppfatter jeg såpass at de er noe i villrede om min tilstand. Heldigvis er Marianne's venninne sykepleier, så det er hennes ansiktsuttrykk og reaksjoner som jeg er mest interessert i. Og som hun sa senere på kvelden, var hun på nippet til å gjøre noe. Jeg var visst helt grå i ansiktet og svetten bare silte nedover.

Jeg satt lenge før jeg kom meg til hektene. Nå skal de sies at jeg og gutten gikk fremst. Så det er lite sannsynlig at faren visste at jeg slet som faen det siste stykket. Men hadde jeg kommet halveis uten hjelp, så skulle jeg faen ta meg få gutten helt frem. Men litt irriterende var det høre han bak meg gå der med to staver og et kamera mens han inimellom kunne fortelle meg at:

"Dette var en fin tur".

Dette er andre gangen jeg har følt det slik. Første gangen var for flere år siden. Også det på hytten og også det i vårløsningen. Savidt jeg husker skulle jeg absolutt opp på en liten fjellknaus mens jeg gikk med snø opp til knærne. Samme tendenser, men her kunne jeg bare snu og vandre tilbake til hytten med en gang jeg kjente det. Og alt var normalt om ikke lenge. Nå skal det sies at jeg ikke kjente smerte i hjertet. Hverken da eller nå. Men hvor lenge kan et hjerte holde på slikt før noe kan skje? For dette var en ekkel opplevelse. Jeg var treningsnarkoman for mange år siden, så jeg har vært vant til å slite, og kjenne hjerte dunke hardt. Dette var likevel annerledes.

Jeg må snakke med legen om dette ved en passende anledning. Jeg har faktisk planer om å klatre opp til både Galdhøpiggen og Glittertind i juli måned. Med trening selvsagt. Men jeg vil vite om det bare er å sette i gang og trene eller om det er noe som må sjekkes opp først. For noe er det alltid.

Min første røyk etter røykestopp

Jeg har klart meg bra. Har ikke tatt i en røyk siden 2 mars. Jeg er stolt av meg selv. Men jeg har hatt mer og mer lyst på en røyk i det siste. Nå skulle jeg ønske at jeg hadde flere Champix tabletter, men det har jeg ikke. Tankene har fokusert på om en røyk i ny og ne kan skade, selv om jeg vet at det selvsagt skader. Jeg har surfet litt på internet for å finne en eller annen trøst i at dette er greit, men det har jeg ikke funnet.

Hyttetilværelsen i påska har foreløpig vært idyllisk. Etter noen nattvakter i byen, kjørte jeg utover til hytten igjen. Et vennepar av oss og deres sønn kom også utover og skal være her i påskehelgen. I kveld spilte vi alle sammen kort etter god mat og drikke. Marianne har fått dispensasjon av foreldrene sine til å røyke inne ved peisen. Det gjør meg egentlig ingenting at hun røyker. Jeg blir ikke påvirket av det. Men, akkurat i kveld følte jeg behov for en røyk.

Om det er alkoholen som gjorde valget for meg vet jeg ikke. Vi har vært på flere kortkvelder hvor vi har tatt noen glass vin og annet uten at det har fått meg til å tenke på røyk, men akkurat i kveld har det ikke fungert. Så, det ble en røyk helt på tampen av kvelden. Det gikk raskt for seg. Det ble noen kraftige drag av røyken og etter et knapt minutt var det ingenting igjen.

Det verste var at det var utrolig godt. Helt fenomenalt. Nydelig. Det kan ikke beskrives i ord. Det som kanskje var verre, var at etter at alle hadde lagt seg, så var jeg på utkikk etter den 20 pakningen med røyk som Marianne hadde. Hadde jeg funnet den, så er det ingen tvil om at jeg hadde røkt flere. Det er kanskje ikke så lett å slutte å røyke likevel.