9 april og tysk mentalitet

For meg er den 9 april 1940 historie. Det er kun en dato. En jeg har hørt om, men ikke opplevd. På en måte kan man si at jeg gikk glipp av en av Norgeshistoriens viktigste datoer. Det blir ikke helt det samme å si at jeg levde når Norge sa nei til EU medlemskap. Ser vi bort fra at hvis jeg levde i 1940, så ville jeg vært pensjonist i dag og adskillig nærmere min egen død, så skulle jeg egentlig prise meg selv lykkelig for å slippe unna de 5 årene som okkupasjonen varte.

Jeg vokste opp sammen med mine besteforeldre. Men jeg kan ikke erindre at det var særlig prat om krigen. En historie i ny og ne. Jeg kan fremdeles huske min mormor fortelle meg når tyskerne banket på døren under middagen. Inn kom de. Den ene stod oppå bordet og pekte på vinduet og at blendingsgardinen ikke var som den skulle være. Skitne militærstøvler med leire og skit mellom middagstallerkener og glass. Min morfar snakket aldri om krigen, men når vi spiste middag, så var det alltid et spørsmål om han kunne ta en ekstra potet. Uansett om det var flere poteter igjen. Om han kunne ta noen ekstra grønnsaker. Det var flere av dem også. Men for meg som ikke har opplevd krigen, rasjoneringskort og sult så vil slike opplevelser alltid være litt surrealistiske. For det var mat på bordet. Det var ingen grunn til å spørre. For han var det blitt det mest naturlige å spørre. Og det slo nesten aldri feil.

Jeg har interessert meg for andre verdenskrig siden jeg var veldig ung. Lest mange bøker og i de senere år sett utallige dokumentarfilmer på Discovery-kanalen. Mange har omhandlet tyskerne. Jeg blir like sjokkert og forbauset hver gang. Tusenvis av militære som hyller Hitler når han står på talerstolen, og tusenvis av sivile som hyller han når eskorten kjører forbi. Etter nederlaget ved Stalingrad ser man propagandaminister Goebbles stå på talerstolen og spørre om folket er rede for den totale krig, en krig mer grufull enn noen foreløpig har opplevd. Som svar får han en samstemt ja fra salens flere tusen oppmøtte. Om det er massesuggesjon, fantastisk propaganda eller utspekulert manipulasjon av folkemassene vet jeg ikke. Jeg har ikke studert tysk mentalitet, men jeg har respekt for den. Jeg ser bilder og dokumentarer som viser nazi hilsenen og menneskemasser som roper i kor. Det er skremmende. Er dette noe særegent tysk?

Dagens Tyskland kan ikke sammenlignes med det Tyskland som var for 70 år siden. I dag har vi en helt annen type kommunikasjon. Vi har mange kanaler på TV, vi har internett, vi reiser mer og har en annen forståelse av andres kultur. Ikke sant? Og dagens tyske befolkning kan vel ikke sammenlignes med tyskere slik de var for noen generasjoner siden? Men jeg er litt usikker likevel. Eksemplet er ikke tatt fra Tyskland, men USA. Jeg satt og så på CNN og fulgte med i det jeg kunne av amerikanske aviser når amerikanerne gikk inn i Irak i 2003. Jeg kan ærlig talt ikke huske at det var en eneste amerikansk TV kanal som var imot invasjonen eller en eneste avis som stilte spørsmål om dette var slik en god ide. Og her snakker vi om det som liksom skal være demokratiet over alle andre. Og jeg så ikke mange protestgrupper med makt bak ordene.

I dagens samfunn trenger vi et sterk Tyskland i Europa. Ikke militært, men økonomisk. Men hvis det kom til stykket, så tror jeg fremdeles den tyske industriarbeider, student, akademiker og alle andre ville vært de perfekte soldater som jeg ikke unner noen å møte. Jeg kan ta feil, men jeg vil ikke prøve ut tesen min. Den dag i dag er etiketten "Made in Germany" et kvalitetsstempel. Og tysk logistikk og organisering står i en særklasse.

Jeg ser ikke for meg at Angela Merkel står på talerstolen og blir hyllet på samme måte som Hitler. Men jeg klarer godt å forestille meg at slik massesuggesjon fremdeles kan få grubunn... nettopp i Tyskland.