Opplæring av sykepleier på natt

Å ha en sykepleier i natt turnus skal gi en trygghetsfølelse for både brukerne og arbeidskollegaene. Ikke sant? For de kan alt. I hvertfall det som kreves for stillingen. Tja, jeg vet ærlig talt ikke. Hvis vi fikk et akutt tilfelle på natt hvor det står mellom liv og død hvis ikke prosedyrer blir fulgt, så skal jeg være enig i at jeg heller ville kommunisere med en sykepleier enn en assistent som jobber dag eller kveldsskiftet. Vikarer fra Manpower og kommunens tidligere Vikarbyrå kan jeg gjerne unngå. Om samtalen med sykepleieren ville ha artet seg særlig annerledes enn den jeg ville ha hatt med en hjelpepleier vet jeg ikke. De gangene vi trenger en eller annen assistanse så er det legevakten som er alternativet uansett om vi har en sykepleier tilstede.

Men de skal ha opplæring. For når de kommer og skal ha sine første vakter på natt, så er det skuffende hva de kan på forhånd. I hvertfall når det gjelder prosedyrer som vi på natt bør kunne. For det første er det tre poster. En med demente som er hardt rammet. På natt er dette den greieste posten, men det er også påkrevd at det alltid er en av oss to nattvakter tilstede her. Så har vi de to andre postene. Også her en post med demente. Ikke like hardt rammet av demens, men med mange vandrere. Så har vi en post med lettere psykiatriske lidelser. Den er ikke betjent på natt unntatt når vi tar rundene våre. Men her kan det fort komme et tosifret antall alarmer i løpet av natten. Og med to poster kan man fort bli sliten, både fysisk og mentalt.

Når det kommer en ny sykepleier på natt, så synes jeg alltid det er greit å gi dem den rolige posten. Bare for å få dem husvarme og at de ikke får for mange ansikt å kjenne igjen. Til vanlig bytter vi mellom postene annenhver gang, men det kan man ikke gjøre når det er nye sykepleiere som skal læres opp. Derfor får de denne ene posten fra 6-10 ganger, frem til de selv føler at dette går bra. Så kan du gi dem de to andre postene, men ikke uten at du må følge med litt selv. For her er det dobbelt så mange brukere med flere diagnoser enn de er vant til i den første posten. Så egentlig styrer du hele skuta selv, frem til de er husvarme i alle postene.

De kan ingenting om brukerne og det er minimalt med informasjon på arbeidslistene. Så på hver vakt må man gå ned på kontoret og finne tak i journaler som tilhører de forskjellige brukerne, og få dem til å lese gjennom dette. Bakgrunnsinformasjon er viktig. Det kan være alt fra om de har diabetes, siste operasjoner, pårørende, diagnoser og mye mer. Kan ikke gi dem for mange journaler pr. natt heller. De skal jo helst huske noe av dette til senere.

Og av en eller annen grunn er det sjelden de kan å bruke vårt datasystem. Så er det opplæring av bruk av data. Hvordan kommer vi inn på brukeren. Hvordan kan vi se tilbake på brukerhistorikken, som kan være svært viktig når man i blant har ni dager turnusfri periode. Og så skal det skrives ut rapport og huskeliste til morgenvakten. Og så har vi jo alt som har med avviksmeldinger og systemavvik. For det er viktig. Kanskje ikke for sykepleierne. De forsvinner snart likevel. Men for oss som blir igjen år ut og år inn kan denne dokumentasjonen være ytterst viktig.

Bygningen er stor og uansett om vi har vaktservice som kommer innom i løpet av natten og vi nå slipper å gå egne brannrunder, så er det utrolig viktig at de kjenner til mer av huset enn postene hvor brukerne er. For det kan bli både falsk brannalarm og reell brann. Og da bør man kunne bygget. Våre avdelinger tilsvarer kanskje 1/6 av bygningen, så det kan bli litt manøvrering gjennom ganger for å komme frem dit du vil. Og hvor er nå alle disse branntavlene, brannslangene, brannteppene og brannapparatene.

Og så har de sine egne spørsmål. Først de litt dumme som du bare må la gå inn det ene øret og ut det andre. For de tror at som sykepleier har de ansvaret for alt.

"Si meg, du som hjelpepleier, du har vel ikke lov til å gi ut medisin".
"Du skal vel ikke gi morgenrapport for din avdeling. Det er vel meg som sykepleier?"

Men så er det noen interessante spørsmål også, som du selvsagt begynner å bli veldig vant til etterhvert som alle sykepleierne du arbeider med spør det samme.

"Skal vi ikke skrive hele navnet vårt når vi har gitt en bruker medisin og ikke bare fornavnet?"
"Hvorfor skriver vi rapport for de to timene vi jobber på eksempelvis torsdag og ikke de 8 timene vi jobber fredag?"

De er jo litt koselige også da. Ydmyke er vel det rette ordet. For de lar seg fullstendig overkjøre av personalet når de skal ta imot rapport før vakten og gi rapport om morgenen. Så her er det best å bare overstyre dem fullstendig, til de skjønner hvordan det gjøres. Så får de heller sitte der med pen og papir og notere. Det er jo et irritasjonsmoment for dem en gang i blant. For det er jo de som sykepleiere som bør gjøre dette. Og når de endelig får dreisen på det, så lar du dem ta over. Da har de kommandoen vettu, og den gir de aldri fra seg. Men hvem faen er det som synes at det å ta og gi rapport er en utfordring.

Setter du en soneleder eller to til veggs med dette så er motargumentene tilstede.

"For de går jo aldri nattvakter før de har vært på opplæring på dagtid".
"Det finnes velkomsthefter som forteller om både arbeidsplassen og prosedyrer".
"Alle skal gjennom brannforskriftene før de begynner."

Nikk gjenkjennende på hodet og vær enig. Tell til 10. Så gir du opplæringen likevel.

Så, som du skjønner, så er det litt av en opplæring som skal til for at disse sykepleierne begynner og føle seg trygge, og du som hjelpepleier føler deg trygge på dem. Da vi alle går i turnus kan det fort ta en måned eller to før opplæringen er ferdig, men glem den forhåpentligvis rolige perioden som nå kommer. Om ikke lenge er du på'n igjen. Med opplæringen av enda en ny sykepleier.

Hadde det vært motsatt, lurer jeg faktisk på om sykepleierne ville fått et ekstra opplæringstillegg. Hm..