Kan et hjerte bare stoppe?

Jeg hadde en ubehagelig episode i påsken. Og den var virkelig ubehagelig. Bare så det er sagt. Konklusjonen er at det er stor sannsynlighet for at jeg er dårlig trent og har et unormalt lavt kondisjonsnivå. I hvertfall for å være 45 år. For jeg følte at her var jeg på nippet til å segne om. Ikke av utmattelse, men av hjertesvikt. Ikke at jeg noen gang har hatt hverken hjertesvikt eller hjerteinfark, men alt var ikke som det skulle være.

Jeg skulle ta bilder av en gammel møllestein som ligger ned mot sjøen. Ikke så langt fra hytta. Kanskje 15 minutters gange. Det er bratt på visse steder, mye snø på andre og veldig steinete terreng imellom. Så skulle mannen til Marianne's venninne være med. Så ble det bestemt at deres 4 år gamle sønn skulle være med. Jeg tror venninnen trengte en times hvile uten "mamma, mamma, mamma" hele tiden.

Gutten skulle selvsagt gå foran, men etter at han trynte ned i den steinete stien et par ganger i faretruende nærhet av... stein begynte jeg med å holde han i hånden for å styre han litt i riktig retning slik at han ikke ramlet. Noen ganger kunne jeg gi slipp på han. Koselig var det da han skjønte at vi kom til nye utfordringer og han automatisk rakte frem hånden. Etterhvert tok jeg heller tak i jakken hans bak slik at han lettere klarte å forsere både steiner og tung snø. Så måtte jeg kikke litt på han innimellom. Jakken kom litt for høyt opp ett par ganger og jeg var redd for at glidelåsen lå litt tett inntil halsen.

Men det var bare å glemme møllesteinen. Vi gikk ned til båten og sjøen. Det kunne være noen fotomotiv der nede. Men med en 4 åring som sprang rundt båten og klatret oppi båten og var en propell utenlike, fant jeg ut jeg ikke kunne annet enn å holde på båten slik at den ikke begynte å trille ned på stativet mot sjøen. Jeg fikk noen herlige bilder av gutten i båten, men fant fort ut at en fototur bare var å glemme. Her var det like greit å komme seg tilbake til hytten.

På vei opp, gikk det knappt et minutt før gutten var utslitt. Man kan jo heller ikke forvente noe av en 4 åring. Det blir liksom de voksnes ansvar. Jeg kopierte min eminente løsning fra nedoverturen, hvor jeg hadde et godt grep om jakken hans. Men oppover blir det likevel litt annerledes. Samtidig har jeg et canon kamera slengt rundt halsen, som flytter noe voldsomt på seg. Såpass at kamerahuset er på nippet til å treffe guttens bakhode ved flere anledninger.

Så blir det å bære gutten løsningen. Gutten i den ene hånden og rappelering opp tauet med den andre. Noen hvilepauser. Etterhvert får faren både staven og kameraet. Selv kjenner jeg svetten siler, og hver gang jeg prøver å la gutten stå på egne føtter går han rett ut i spagaten. Vi har et område som heter prærien. Det er et flatt område før siste stigning mot hytta. Det er også det området som tar fullstendig knekken på meg. Med snø opp til knærne bærer jeg gutten bortover.

Det er her jeg begynner å kjenne at hjertet dunker litt kraftigere enn vanlig. Det er her jeg kjenner at hjertet dunker litt raskere enn vanlig også. Og det gir seg ikke med at jeg tar meg en hvilepause. Så er det som om noen trer en tettsittende lue over hodet på meg. Jeg blir varm rundt ørene og det presser noe voldsomt mot hodet. Det er nå jeg begynner å kjenne hjertet i ørene. Det er vel helst pulsen jeg hører. Lyden er voldsom i styrke. Jeg prøver å prate til gutten. Høre etter om han er klar for siste etappe. Men jeg hører ikke min egen stemme. Såvidt innimellom pulsslagene i ørene hører jeg lyd. Men ikke at det er min egen stemme. Jeg hører heller ikke om gutten sier noe, da han står med ryggen mot meg. Her er det bratt og steinete, men så kommer heldigvis en lang trapp opp mot hytten. Det er en stigning, men med jevn stigning. Jeg orker ikke å bære han opp. Men jeg klarer å løfte han to trinn av gangen, og så en liten pause.

Da vi kommer inn i hytten sitter Marianne og venninnen sammen med Marianne's foreldre og spiller kort. Det er såvidt jeg får av meg skoene og plasserer meg tett inntil de andre. Av en eller annen grunn har vi mennesker en iboende trang til ikke å vise at det er noe som feiler oss. Hvis vi får noe i halsen i en restaurant vil mange av oss søke mot toalettet eller en plass bort fra andre frem til vi blir bedre. Det er ikke så lurt, og jeg har ingen intensjoner om å bevege meg unna kortspillerne frem til jeg føler meg bedre. De kikker på meg alle, og uansett om jeg fremdeles ikke klarer å høre hva de sier, så oppfatter jeg såpass at de er noe i villrede om min tilstand. Heldigvis er Marianne's venninne sykepleier, så det er hennes ansiktsuttrykk og reaksjoner som jeg er mest interessert i. Og som hun sa senere på kvelden, var hun på nippet til å gjøre noe. Jeg var visst helt grå i ansiktet og svetten bare silte nedover.

Jeg satt lenge før jeg kom meg til hektene. Nå skal de sies at jeg og gutten gikk fremst. Så det er lite sannsynlig at faren visste at jeg slet som faen det siste stykket. Men hadde jeg kommet halveis uten hjelp, så skulle jeg faen ta meg få gutten helt frem. Men litt irriterende var det høre han bak meg gå der med to staver og et kamera mens han inimellom kunne fortelle meg at:

"Dette var en fin tur".

Dette er andre gangen jeg har følt det slik. Første gangen var for flere år siden. Også det på hytten og også det i vårløsningen. Savidt jeg husker skulle jeg absolutt opp på en liten fjellknaus mens jeg gikk med snø opp til knærne. Samme tendenser, men her kunne jeg bare snu og vandre tilbake til hytten med en gang jeg kjente det. Og alt var normalt om ikke lenge. Nå skal det sies at jeg ikke kjente smerte i hjertet. Hverken da eller nå. Men hvor lenge kan et hjerte holde på slikt før noe kan skje? For dette var en ekkel opplevelse. Jeg var treningsnarkoman for mange år siden, så jeg har vært vant til å slite, og kjenne hjerte dunke hardt. Dette var likevel annerledes.

Jeg må snakke med legen om dette ved en passende anledning. Jeg har faktisk planer om å klatre opp til både Galdhøpiggen og Glittertind i juli måned. Med trening selvsagt. Men jeg vil vite om det bare er å sette i gang og trene eller om det er noe som må sjekkes opp først. For noe er det alltid.