Marianne har en dårlig dag

Etter flere dager med høyt tempo, var det dagen derpå hos Marianne. Det kommer ikke som en overraskelse på meg. Om det kommer som en overraskelse på Marianne er vanskeligere å tolke. I stedet for å roe ned noen hakk ser det mange ganger ut som hun sliter seg ut på trass. Men det er en for overfladisk tolkning. Akkurat hva hun tenker eller ikke, er det ikke lett å få greie på.

I forrige uke var hun fullt engasjert i foreldrenes nye kjøkkeninnkjøp. Det måtte jo designes. Og det gjøres gjennom et innredningsprogram som ligger på IKEA's webside. Joda, Marianne er en kløpper på dette programmet. Det er ikke første gangen det er i bruk. Men så måtte hun være med foreldrene til IKEA for å finne alle delene til kjøkkenet. Av en eller annen grunn kan hun IKEA butikken som om hun er født og oppvokst der inne. Så hun er effektiv. Men foreldrene er ikke født i går og de er alt annet en hjelpesløse. Så for å si det på en litt annen måte. Hun måtte ikke bli med, men ville bli med. Og når hun bruker ca. 20 minutter på å sette sammen et kjøkkenskap uten instruksjoner og uten å sitte igjen med deler, da er det en selvfølge at hun gjør det. Ikke sant? På lørdag var vi der begge to for å hjelpe til med å montere overskapene på den ene kjøkkenveggen. Og deretter rett på bursdagsselskap. Klart det blir dagen derpå før eller senere.

Jeg satt i daybed'n med den bærbare på lårene og kikket på tv og sorterte bilder som skal inn på en webside. Når Marianne er sliten nok bruker hun å sette seg i daybed'n hun også. Men da er strikking hovedgeskjeften. Det kan gå litt tregt en gang i blant, men i dag ville det seg ikke. Hendene og strikkepinnene var ikke venner. Etter en stund ga hun opp uten å si så mye. Men hun var lei seg. Det ble ikke bedre etter å ha erstattet strikkepinner med kasseroller og stekepanne. Har man en klomsete dag, så har man en klomsete dag.

Bursdagsfeiring

I kveld var Marianne og jeg i det fjerde bursdagsselskapet i år. Fortsetter det slik kan vi jo defineres som både omgjengelige og sosiale vesener. Denne gangen var det Mariannes nevø som feiret dag. Det var koselig. Samboeren hadde laget hjemmelaget pizza og hjemmelaget is til dessert. La meg gjenta, hjemmelaget is. Det var utrolig godt. Hun hadde laget et album til han som gave, og pyntet sidene med scrapbooking. Det jeg la mest merke til er at for å ha vært sammen i knapt 3 år, så har de reist svært mye.

Det var oss og Mariannes foreldre som var på feiringen. Og det får meg til å tenke på at han har faktisk hatt 3 bursdagsselskap. Ett selskap sammen med venner og 2 for familie. Hadde det ikke vært naturlig å hatt all familie på samme dag? Nevøen hadde vel egentlig ikke tenkt å nevne noe om det første selskapet, uansett om vi alle skjønte at nær familie er en selvfølge. Det var vel samboeren som forsnakket seg. Så hva gjør man når man har nær familie som ikke er på talefot? Man har 3 feiringer. Synd at en ung mann må tenke på slike ting. Det ser ut som han tar det med fatning, men hva vet vel vi om det?

For å være 22 år har han kommet langt her i livet. En kjempeflott samboer og selveier leilighet som snart kommer til å stige i verdi da det nærliggende området er under rehabilitering. En jobb han trives i og heltidsstudent på høyskolen. Enn hvis jeg hadde tenkt i de samme baner når jeg var hans alder? Da hadde jeg kanskje ikke sittet her og angret på at jeg var altfor sløv i min ungdom.

Samtalen dreide seg etterhvert inn på aksjemarkedet som vi begge har stor interesse av. Selv gikk jeg ut av markedet i september 2007 med en grei gevinst. Men jeg sitter ikke med kapital til hverken å gå inn i markedet ei heller drømme om det i nær fremtid.

En foreløpig seier til diplomatiet

Jeg forbereder meg på telefonsamtale med både Skattekontoret, Statens innkrevingssentral og Statens lånekasse. Her er det duket for kamp og jeg er forberedt. Jeg har en lei tendens til å rusle rundt i huset når jeg snakker i telefonen, men akkurat nå kan jeg kun rusle rundt på kjøkkenet. Det er den eneste plassen vi røyker. Under kjøkkenviften. Man må liksom ha den røyken i hånden når viktige telefoner skal taes. Det har bare blitt slik. Problemet er bare det at jeg går på Champix, en slags anti-røyketablett. Og har egentlig ikke så lyst på røyk. Det var jo også et dilemma. I dag blir det løst ved å ikke ta tabletten før samtalene er over. Jeg tvinger meg til å tenne røyken.

Nå eller aldri. Jeg er klar. Det kan godt være at alle vil ha penger, men faen om de skal få dem uten at jeg får sagt mitt! Men planen min rakner fra begynnelsen. Jeg treffer faktisk på saksbehandleren ved Skattekontoret med en gang. Uten engang å ha vært innom sentralbordet. Han virker både hyggelig og jordnær. "Jeg regner med at du trenger noen uker på å dokumentere utgiftene. Ta den tiden du trenger du, og så noterer jeg meg det som ble sagt." Okay? Hva skal man egentlig si til det? Vi får se hvor enige vi er når det endelige beløpet blir fastlagt.

 Det ble noen telefonsamtaler frem og tilbake mellom både Statens Innkrevingssentral og Statens lånekasse, men de var jo alle så hjelpsomme. Jeg noterer det bak øret og klassifiserer det som et unntak fra regelen. Problemet er at det spiller ingen rolle om jeg både er i arbeid og tar studier utenom. Såfremt jeg ikke søker om mer lån eller spør om betalingsutsettelse, så kommer regningen. Så å være flink gutt og betale for de semestrene du faktisk klarer å håndtere er dårlig planlegging. Jeg skal være ærlig å si det at jeg trodde ting stod litt på stedet hvil såfremt Statens Lånekasse fikk med seg at studiepoengene fremdeles sankes inn. For den informasjonen får de jo fra høyskolen.

Den foreløpige konklusjonen er at jeg søker betalinsutsettelse for august og november 2009. Dessverre er behandlingstiden 8-10 uker, som er langt over fristen til å søke om lån til vårens bachelorprosjekt og Statens innkrevingssentral. Men for å få skjemaet fra Statens lånekasse må jeg inn på websiden Minside, men den får jeg ikke tilgang til uten PIN koden som begge disse instansene forteller meg er på årets skattekort. Men det er den jo slettes ikke. For i år er det slutt på den prosedyren, (noe jeg sier meg enig i). Så da er det å sende en forespørsel fra websiden om PIN koden, og så kommer den i posten i løpet av 3 virkedager. Vente, vente, vente.

Men i dag var jeg diplomat. Jeg var høflig, snakket bokmål, og kom hverken med ironiske eller sarkastiske bemerkninger.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Varsel om utleggsforretning

Muligheten for et år uten økonomiske bekymringer har nå blitt minimale. At man synker litt ned i gjørma for hvert år som går er det normale her i husholdningen. Men enten har gjørma blitt erstattet av kvikkleire, eller så er det jeg som har fått noen ekstra lodd rundt føttene, for nå synker jeg raskt. Jeg har åpnet et nytt brev og er mildt sagt handlingslammet. Jeg tar tak i telefonen for å ringe. Rope ut min vrede til de som tillater seg å sende meg et slikt brev. For jeg har da vitterlig rett i denne saken. Men klokka har passert 4 og ingen svarer. Faen i helvete. Nå får jeg bare vente til i morgen.

"Statens innkrevingssentral (SI) viser til tidligere varsel om tvangsfullbyrdelse. Vi har besluttet å avholde utleggsforretning. Har de opplysninger om forhold av betydning for om utlegg skal tas, må underretning gis innen 1 uke før forretningen avholdes.
Kravtype: Misligholdt studielån.
Kravbeløp: NOK 64 961
Berammelse: Forretningen avholdes ved Statens innkrevingssentral den 08.02.2010 kl. 08.00."

Jeg skjønner ingenting. Jeg har ikke fått med meg noe tidligere varsel. Og da er jeg ærlig. Jeg bruker som oftest å få ut fingern når det kommer brev fra dem. Men jeg skjønner såpass at det kan jo umulig være Statens lånekasse eller Statens innkrevingssentral som tar feil. Jeg forbanner dem begge og håper de råtner i helvete sammen med Skattekontoret og Statoil.

Nå sliter jeg

Marianne har en liten fobi mot post. Det skal mye til før hun henter den inn. Det er unntak. Da er det noe som hun vet med sikkerhet ligger blant gratisaviser, reklame og andre udefinerbare konvolutter som hun bare må ha tak i. Som oftest er det noe som gjør henne glad. Og da er det verdt det. Alt det andre legges inn på mitt kaotiske kontor unntatt kanskje en regning eller to som hun selv tenker å betale. Jeg har fått litt fobi selv også. Jeg har ikke problemer med å hente inn posten. Det skjer bare ikke hver uke. Men jeg kvier meg til å åpne posten. Jeg glemmer den med vilje frem til jeg skjønner at brev 3 fra samme avsender som regel er et inkassovarsel. For jeg vet hva som kommer. Regninger. Aldri noe hyggelig. Alltid et eller annet som må betales. Dagens regning er i overkant uoverkommelig. Hva sluttbeløpet omsider kommer seg på vet jeg ikke. Jeg har ikke lyst å vite det. Jeg vet allerede nå at dette ikke er oppnåelig. Så skal jeg flire hysterisk i en krok på kjøkkenet eller hyle som en stukket gris. Jeg har ikke helt bestemt meg. For det er ikke helt uforskylt.

"Overnevnte eiendom er tatt med som formue i selvangivelsen for inntektsåret 2008. Det er ikke gitt opplysninger om utleie i selvangivelsen for inntektsåret 2008. Skattekontoret har mottatt en kontrolloppgave fra Statoil. Oppgaven viser at Statoil betalte kr 123 768 i forbindelse av boligen".

Jeg legger meg flat for kritikken mens jeg innvendig forbanner både Skattekonotret og Statoil for å eksistere.

Virtuelle tjenere (B)

Unnskyld meg et øyeblikk. Jeg må le. Hahaha. Av 4 fag som ble tatt i fjor høst, har jeg nå fått karakteren på det siste. Det ble en B. Flaks, men det er en annen sak. Jeg er bare sååå glad at disse virtualiseringsfagene er over. Ikke har jeg interesse av dem og ikke skjønner jeg et kvekk.

At jeg fikk de 8 øvingene som ble levert, godkjent? Ja, ikke skjønner jeg. Men jeg takker høgskolesystemet for all dens ueffektivitet. For det er det eneste som hjalp meg gjennom. Jeg skjønte ikke mye av disse leksjonene. Men øvingene var greie. "Gi en kort forklaring på hva du gjorde". Kort ble det, og godkjent ble det. Forstod jeg noe. Tja. Hadde spørsmålene vært av en litt annen kvalitet, så ville jeg ikke klart dette. Uten enorm innsats. Og hadde jeg så skjønt det, ja da hadde jeg vært lykkelig.

Hadde faget vært bare teori hadde jeg vært fornøyd. Men dette var foran PC'n. 6 timers hjemmeoppgave, med virtualisering opp mot skolens server. Jeg var nervøs. Frustrerende var det når skolens eksamens server knelte under stress av alle studentene som virtualiserte samtidig. Lurt å sjekke båndbredden neste gang. Heldigvis var noe av eksamen teori og jeg forberedt på hva som kunne komme, og hadde ordnet det på forhånd.

Jeg skal ikke nevne noe om skolens øvingsnettverk, problemer med brukernavn og passord, andres bruk av mitt område, kvaliteten på leksjonene m.m. Det blir bare for patetisk. Men det jeg vil nevne er dette. Høgskolen er så streng på tidsfrister. Melder du deg ikke til fagene eller eksamen innen tidsfristen, ja da så. Lurer på om vi får noe fra skolen når de ikke holder seg innen tidsfrister. Mener bestemt at det ikke skal gå mer en tre uker fra eksamensdatoen til karaktersetting. Det er 21 dager det.

Drift av virtuelle nett og overvåking - 40 dager
Virtuelle tjenere - 44 dager

Tre ting til slutt:
Jeg er glad og lettet for at jeg fikk en B.
Skaff en lærebok til dette faget også.

Fagene er nærmest identisk og jeg skjønner ikke forskjellen på dem. La meg utdype. Jeg ser at fagene har to forskjellige navn, men leksjonene er mye det samme. Det var jo faktisk de samme spørsmålene som gikk igjen på noen av leksjonene... og deler av de første kapittelene var jo IDENTISK. Ooops, jeg lovet meg selv ikke å komme inn på leksjonene.

Dette blir bare så feil

Jeg har aldri vært heltidsstudent. Jeg prøvde. To ganger. Jeg kjedet meg på forelesninger, skulket forelesninger og var alt for glad i sengen til å dra på forelesninger. Det fungerte bare ikke. Nå, i en alder av 45 år, er jeg moden for å være heltidsstudent. Men det er utopi. Jeg tenkte en gang på å bli dataingeniør. Men ikke nok med at det var en treårig skole, jeg måtte jo ta et halvt år med forkurs. Jeg ville være hele 33 år når jeg ble ferdig! GUD, hvor dum jeg var. SATAN I HELVETE, hvor dum går det ikke an å være. Det er meg. Dum som faen. For jeg hadde muligheten. Da. Og jeg kunne ha vært dataingeniør i 12 år siden den gang. Tjent en normal lønn og levd et normalt liv.

Så jeg begynte på fjernundervisningen. Og det er ikke å forakte. Det er utdanning det også. Samme fagene som heltidsstudentene har, men ordnet på en litt annen måte. Men det er fjernundervisningen som min vrede går utover i første omgang. Når jeg begynte for 11 år siden, så var det få fag som hadde lærebok. Alt var så nytt. Etterhvert bedret det seg. Nå er vi snart tilbake der vi startet. Drift av virtuelle nett og overvåking hadde ingen lærebok. Kun leksjoner. 12 av dem. Ingenting å skryte av. Kvalitet er et fjernt begrep. Men du trenger bare å levere og få godkjent 8 av dem. Altså 2/3 av faget.

De 3 siste leksjonene gikk på programmering. Enkel forståelse av Visual Basic. Og det er her det er noe fundametalt feil i systemet. Det er et fag på første året som heter Visual Basic. Det er 6 studiepoeng. Like mange studiepoeng som dette faget. Hvorfor da bruke tid på Visual Basic nå? Bortkastet tid. Bortkastet lærdom. Bortkastet penger. For det koster å være fjernundervisningsstudent.

Jeg har surfet amerikanske universitet og høgskoler ved flere anledninger. Det har sine årsaker. Nå er jeg ikke akkurat noen tilhenger av det amerikanske skolesystemet, men en ting må sies. De fleste fag er avhengig av hverandre. Har du ikke det og det faget fra en grunnutdanning, ja da er det bare å glemme dette faget. For du kommer ikke inn på det. Drift av virtuelle nett og overvåking krever ingen tidligere fag. Vel, istedenfor å bruke 3 leksjoner på noe man bør kunne, ville det vært en fordel å kreve faget Visual Basic fullført før man begynte på dette faget. Jeg ville heller gått i dybden av faget og lært mer om emnet.

Og skaff en lærebok da, for faen.

Drift av virtuelle nett og overvåking (A)

Jeg er så flink. Jeg er så dyktig. Dette kan jeg. Det beviser karakteren. A. Eller sagt på en annen måte, AAAA. Eller på tysk, AAAA. Ok. Stopp, stopp,stopp. Et lite hopp tilbake til hverdagen er nødvendig. Jeg fortjener ingen A. Joda, jeg gjorde det bra på eksamen. Men jeg kan det ikke. Og det er det som er så uhyre skremmende. Jeg har ikke peilingen. Hadde jeg bare fått en B, så ville jeg vært fornøyd. Kunne sagt til meg selv at jeg gjorde det sånn midt på treet. Kunne litt og bommet litt. Jeg er en typisk B og C student. Jeg hører ikke hjemme blant A studenter. Det teoretiske har aldri vært noe problem. Såfremt det ikke er tall involvert. Men å sette meg til å drifte et nettverk? Nope. Og det er jo det dette faget skal dreie seg om. Å drifte. Det er en del av fagets navn.


Virtualisering er en trend, som definitivt er inn for tiden. 2 virtualiseringsfag har nå kommet inn på andre året i informatikk. Det ser sikkert flott ut på vitnemålet, men er det noen som sier at jeg skal jobbe med virtualisering, så springer jeg den andre veien.

"Det er dette bedriftene vil ha. IT folk som kan virtualisering".
"Her er det penger å hente".
"Kan du virtualisering, har du jobb".

Hm.. ja kanskje det. Heldigvis er jeg en evighetsstudent som aldri blir ferdig. For den dagen vitnemålet mitt kommer i posten er virtualisering noe som hører fortiden til. For anledningen velger jeg meg et fint og fiffig fremmedord. Trendskipping. For det er nettopp det jeg har tenkt å gjøre. Glemme at jeg noen gang har tatt faget, og vente på neste trend.

Et foredrag om daglig journalføring

Pliktig oppmøte stod det nederst på en SMS melding fra sjefen for noen uker siden. Det handlet om et møte med en fra kommunens Service og internkontroll. Temaet var dokumentasjon og avviksmeldinger. I hvertfall stod det det på SMS meldingen. Et møte i en nidagers turnusfri periode? Egentlig lite aktuelt, men jeg har interessert meg litt for disse avvikene i det siste. I hvertfall etter et møte med helsetilsynet og arbeidstilsynet i fjor høst. Her var det en gylden mulighet til å finne ut hvordan vi skal dokumentere avvik i hverdagen slik at enheten blir samkjørt på dette området.

Møtet handlet om daglig journalføring. Ikke uinteressant, men noe helt annet enn det jeg hadde forventet. Vi fikk utlevert et tosidig A4 ark med den relevante informasjonen for foredraget. Ja, jeg sier foredrag. For det var ikke lagt opp til et møte. Toveis-kommunikasjon er en farlig ting. Selve informasjonsarket er det ingenting å si på *kremt*. Godkjent av kommunaldirektøren attpåtil. Et rent faktaskjema. Men i kombinasjon med foredraget får det et litt annet innhold. For det som kom frem av eksempler var situasjoner som hadde endt opp i rettssystemet. Her hadde kommunen vunnet saken og her hadde kommunen tapt. Årsaken var jo selvsagt fordi vi ikke kan daglig journalføring. Jeg skal være den første til å innrømme at vi kan alle bli flinkere til det. Det er det utroligste som skrives, og hvis man kan tillate seg litt galgenhumor så er det timer med underholdning. Men jeg synes foredraget heller kunne vinkle brukerens fordeler av at vi som personale er dyktige til å beherske emnet.

Det var heller ingenting å utsette på selve foredraget. Hadde det bare vært formulert til riktig målgruppe. Problemet er at vi driver ikke med hjemmebasert omsorgstjeneste i ordets rette forstand. Og det er heller ikke ren eldreomsorg vi driver med. Kankje kommunen kan være litt mer forberedt på hvem som er mottakere av informasjonen neste gang.

"Pasient/bruker er full/beruset, kjefter på meg, sint, sur, frekk... Såfremt oppførsel eller væremåte ikke har relevans for hjelpen som ytes skal ikke dette omtales." Dette er bare ett av punktene på informasjonsarket. Det ble også nevnt i foredraget. For en bruker har jo lov til å være sur en gang i blant, og det er ikke sikkert at pårørende liker at dette blir nevnt i dokumentasjonen. Vel, foredragsholder og kommunaldirektør, jeg sier meg noe uenig. En dement bruker er på eget rom og ramler. Han eller hun kommer seg opp på egen hånd, men har i fallet brukket lårhalsen. Brukeren glemmer fallet, men har smerter. Brukeren klarer heller ikke å gi uttrykk til personale om smertene. Det eneste jeg skal gjøre er eksempelvis et kveldsstell. Brukeren er sur, men det har strengt tatt ingen betydning for hjelpen som ytes.

Jeg vil i min daglige journalføring fremdeles skrive at brukeren er sur og har et sterkt ønske om at andre gjør det samme. At brukeren er sur kan være han eller hennes måte å gi uttrykk for smertene på. Hvis dette har pågått over en periode så er det veldig viktig at dette er journalført. Vi har da muligheten til å reagere raskere. For det er ikke alltid skader er synlige.

Nå har det seg slik at kommunalt ansatte som regel er lydige tilhørere. Det samme gjelder vår avdeling. Det er ikke mange som kommer med spørsmål, ei heller egne meninger til kommunale A4 ark. Så her er jeg vel ikke så populær blant foredragsholdere. Jeg kunne ikke dy meg og fremla min versjon av surhet. Men svaret ble bare et slags "mumle, mumle, mumle," og så var vi plutselig over på et nytt eksempel uten å få klarhet i problemstillingen. Foredraget var over på en time, og jeg ble ikke mye klokere. Dessverre tror jeg ikke det er mange som endrer sine skrivevaner på bakgrunn av dette. Her er det andre tiltak som må til, men det var jo en bra begynnelse hvis det bare er en fortsettelse.

Og jeg kan bare ikke la være. Et egenkomponert eksempel til glede eller forargelse utfra øynene som ser. "Jeg prøvde å få brukeren opp av sengen. Hun klorte meg til blods på armen og ga meg et hardt spark i ribbenene. Jeg prøvde å fortelle henne om konsekvensene av å ikke stå opp, men hun spyttet på meg mens hun ba meg pelle meg ut av rommet".  Pasient/bruker nektet hjelp/bistand... FEIL. Det er en uhendig orbruk. Vedkommende avslo tilbudet om hjelp/bistand... RETT ordbruk i kommunal sektor. La oss heller ikke glemme at alt annet en det som er relevant for oppdraget er uinteressant.

Hvorfor en dokumentasjons- og journalføringsplikt? Du har bevisbyrden står det svart på hvit som ett av punktene. Om det så er en 3 år gammel hendelse og du må inn på teppet. Når jeg dro fra foredraget konkluderte jeg med en ting. Vi har arbeidslister på natt. Men disse skal jeg nå gå gjennom. Oppdatere dem der det trengs, men også sjekke språkformuleringene. Det blir det viktigste.

Årets først blinkskudd

Marianne er * kremt * litt småsur denne helgen. Kan det ha noe med at jeg knipset det perfekte bildet uten at hun var med? Jeg har latt bildene ligge noen dager. Men når jeg i dag satte meg ned foran pc'n for å se om det virkelig var et blinkskudd, så synes jeg det. Marianne har studert bildene mer enn meg, og irriterer seg over at jeg ikke nevnte at jeg skulle på fotosafari. Det var heller ikke den lengste turen min. Jeg gikk nattvakt fra torsdag til fredag, deretter ett to timers møte med veielder for bachelor prosjektet mitt. Jeg var helt i ørska når jeg bestemte meg for at dette skulle jeg gjøre.

Først kjørte jeg ned til Skansen, men følte at det var litt for mye i veien. Det var altfor kaldt til en promenade langs marinaen. Jeg kjørte deretter ut mot Trolla. For her er det en grei utkikksplass. Jeg var ikke alene. Det stod en stakkars sjel der og hutret og frøs med ett av de små pocketkameraene. Hurtigruta ble prikken over i'en, men den var ikke planlagt. Det ble noen turer inn og ut av bilen for å varme seg. Kameraet mente at 18 kuldegrader ble litt for mye og etter en ti minutts tid i kulden sa det stopp. Men jeg er fornøyd. Det må bare sies at det er Marianne som er fotografen her i huset, men ... hi hi ... foreløpig er det 1-0 i min favør.

Kameraet er et Canon EOS 400D med en Canon 70-300 linse. Blender ligger mellom 7.1-8, lukker mellom 1/400-1/500 og ISO er 400. De to øverste er begge tatt med brennvidde 300 mens det nederste er med brennvidde 135. Det jeg kan si, er at jeg angrer for at jeg glemte å stille inn kamera slik at det tar bilde i både jpeg og RAW format.

80-årsdag til min mormors niese

Noen måneder før jul fikk jeg en invitasjon til å være med på en felles 80 årsdag til min mormors niese og mann. Jeg takket ja. Invitasjonen var adressert til meg med følge. De hadde altså ikke møtt min kone. Og sist jeg så dem var i min mormors begravelse i 2003, noen måneder før jeg så Marianne for første gang. Men jeg hadde jo pratet med fru 80 på telefonen... minst 2 ganger i løpet av disse 6 årene.

På bilturen til festlokalet satt jeg litt i egne tanker. Jeg lever faktisk litt i min egen verden når jeg jobber natt og i forhold til turnusen min. Det er bare når jeg har en nidagers turnusfri periode at jeg blir menneske igjen. Og da er det bare så utrolig godt å være hjemme. Å besøke venner har blitt et tiltak. Men når slekt inviterer til selskap, da er det plutselig skjorte - slips - og dress. Så her yter jeg maks når det gjelder fjern slekt som jeg ellers møter kun i begravelser ca. hvert 5 år, men når det gjelder venner, så får de komme i annen rekkefølge? Jeg må bli flinkere. Marianne også.

Selve 80-årsdagen var jo topp. Mye ukjente folk selvsagt. Men fru 80 er ikke helt borte. Hun gikk rundt bordet og fortalte hvem hver enkelt var og hva de hadde betydd i hennes liv. Jeg traff slekt jeg kunne tenke meg å møte i andre omgivelser, personer som kjente til både min mor og mormor og attpåtil meg som liten. Taler var det også mange av. Og det interessante i denne sammenheng, var historier fra St. Olavs Hospital på 50-60-70 tallet som sikkert aldri kommer i noen historiebok.

Toshiba, vårt nye familiemedlem

Jeg er nå den stolte eier av en Toshiba Satellite L555D-103 med 64-bits prosessor, 4GB RAM, 320 GB harddisk, 17 tommers skjerm og Windows 7 forhåndsinstallert. Den ble ikke kjøpt på Expert. Ikke med den servicen jeg fikk. Jeg endte opp med å gå inn på Toshiba sine sider. Deretter var veien kort for å finne ut om den var på lager hos Datakjeden. Den står fremdes uåpnet. I morgen skal Windows fjernes og Linux installeres.

Den skal det første halvåret brukes som min hackermaskin. Og i februar skal den ut på wardriving. Jeg vet at 17 tommers skjerm ikke er det optimale til dette formålet. Men Marianne arver den etterpå, og da blir det nok CS4 som blir installert.

Maskinen ser jo sexy ut den. Fint design og det hele, men jeg ser for meg noen ulemper. På min gamle Toshiba har jeg ikke numerisk tastatur. Fingrene er vant til å vandre over hele tastaturet. Og jeg regner med at når jeg nå skal treffe de tastene jeg til vanlig har helt til høyre, kommer jeg til med å trykke på helt andre taster. Og en siste ting... kan det være like behagelig å sitte med en 17 tommer på lårene? Vil den ikke bare skli i alle retninger?

Lavt nivå på dataselgere hos Expert

Vi har kanskje ikke flatskjerm og Blu-ray spiller her i huset, men når det gjelder datautstyr så tør jeg påstå at vi ligger langt over gjennomsnittet. Og det er kanskje grunnen til at jeg klarte å vente til januarsalget med å kjøpe meg en bærbar pc. Vi kjøpte en i februar 2008 når vi bodde i New York. Ingenting  å utsette på den. Men jeg trenger en ekstra en til bachelor prosjektet mitt. Jeg er tilhenger av Toshiba, og Expert har sendt den ene reklamen etter den andre om januarsalg på bærbare pc'er inkludert Toshiba.

Nå skal det sies at nivået på den vanlige dataselger ikke er noe å skryte av, men nivået vil heller aldri bli bedre såfremt kundene godtar alt som blir sagt som god fisk. Men selgerne til Expert var i en særklasse i negativt forstand. Jeg var innom ett par ganger i løpet av dagen og snakket med forskjellige selgere. Jeg fant 4 bærbare som jeg likte. Prisnivået var fra kr. 2.500 - 11.000. Men de kunne jo ingenting annet enn det som stod på salgsplakaten rett ved siden av maskinene. Greit nok at maskinen kommer med eksempelvis 3GB RAM, men er det DDR2 eller DDR3? Hvor my RAM kan eventuellt settes inn?

Etter å ha ventet i nærmere en time i kø ønsker man selvsagt litt "expert hjelp", men når man ikke får det, prøver man å gjøre jobben for selgeren. Alle maskinene var Toshiba Satellite, men det finnes utallige varianter. Hvis vi nå bare kunne se på undersiden av den bærbare kunne vi finne ut hvilken type det var. Så kunne jeg gjøre jobben med å finne ut de nødvendige detaljene på internet. Hjemme selvsagt, for det lar seg jo ikke gjøre hos Expert. Men det var umulig å komme til undersiden. Nå står det heldigvis et produktnummer på hver reklameplakat. Dette er for at selgeren skal kunne gå inn på butikk maskinen og finne ut både type maskin og detaljer. Men det var for mye å spørre om.

Jeg står der med kontanter og det hele, men Expert klarte altså ikke å selge meg en bærbar datamaskin. En stor takk skal butikk kjeden likevel få. Den minnet meg på det faktum at jeg bruker da aldri å bry meg om januarsalg. Jeg bruker da heller aldri å kjøpe datamaskiner hos butikk kjeder. Skjønner ikke hva det gikk av meg.

Jeg har plassert min blogg i Trondhjem på norske bloggkart!

Hashes