Jeg skulle aldri ha søkt om permisjon for å avlegge eksamen. Jeg skulle ha skjønt at slikt er en risikosport. Og uansett om jeg kan skylde på meg selv denne gangen, så vet jeg av erfaring at det er ren og skjær gambling. Jeg skulle selvsagt ha tatt meg en fridag. Ikke sant? Klemt fingrene litt rundt nesen og vært bare sååå forkjølet.
Men jeg får meg faen ikke til å gjøre det. Min nattvaktskollega er en "ubesatt stilling", så det ville ikke gått utover noen. Problemet er at "det er bare ikke meg". Ikke får jeg meg til å ta en liten høneblund på jobb heller. Lene meg godt tilbake i stresslessen og sette på vekking på mobiltelefonen hver halvtime. Hvem ville visst? Ingen.
Alt jeg kunne ønske meg var en rolig nattvakt, men mitt ønske ble ikke oppfyllt. Det ble en rimelig aktiv nattvakt sammen med mine demente brukere. Det var som om hele gjengen hadde tatt seg noen "uppers". Vel. La meg si det slik. Det er ikke brukernes skyld at jeg har eksamen etter nattvakten. De skal få den omsorgen de har krav på uansett. Og når det først blir en urolig natt så får man bare ta det med et smil. Slik er det bare.
Jeg kom meg til eksamen. Dessverre klarte jeg ikke å konsentrere meg. Jeg var trøtt, utslitt, sulten, og fremdeles rimelig irritert over at permisjonssøknaden ikke gikk i orden. Jeg klarte rett og slett ikke å sette sammen setninger til noe konstruktivt. Faget heter Entreprenørskap. Hvem skulle tro at 25% av eksamen gikk på Maslows behovspyramide og McGregors teori X og Y. Det er ikke psykologi grunnfag jeg tar. Det kom som en overraskelse. Men det var faktisk pensum, og det var satt opp som spørsmål i 2006, men som en skikkelig outsider. Her måtte jeg virkelig tenke. Det er jo egentlig så lett, og noe jeg har vært innom innen flere fag. Men som tittelen sier. Eksamen etter nattvakt er ikke å anbefale.
Entreprenørskap er et typisk lesefag. For meg betyr det en A eller B som karakter. Dette kan fort bli en C.
Jeg har allerede fått karakteren. Jeg fikk en C. Det var 1A, 1B, 3C og 3E. Det blir vel midt på treet. Akkurat nå sitter jeg og tenker at dette må jeg bare ta opp. Jeg kan gjerne få en C på et av fagene jeg ikke skjønner bæra av, men dette? Ikke faen om jeg skal utsette meg for dette en gang til.
torsdag 9. desember 2010
onsdag 8. desember 2010
Permisjonssøknadene for eksamen er avslått
To uker av min kommunale 5 ukers ferie brukes enten til eksamensforberedelser eller til selve eksamensuken. Slik har jeg holdt det gående i flere år. En av årsakene er at høgskolen med sitt fjernundervisningsopplegg vil spre pensumsleksjonene utover semesteret. Kanskje gir det en bedre forståelse av innholdet når litteraturen leses over tid og det er en uke eller to mellom de praktiske oppgavene. Men det er en grunn til at de fleste av oss velger denne formen for undervisning. De siste leksjoner er vel tett opp mot eksamen.
I fjor tok jeg ferien rett i eksamensperioden. I år tenkte jeg å gjøre det motsatt. Jeg trengte de to ukene til lesing. Et av fagene er "Programmering i java" og alt som heter programmering trenger ikke like lett inn i en 46 år gammel hjerne. Eller for å si det på en mindre diplomatisk måte. Matematikk og programmering er fag jeg har lite talent for. Og når man er en fjernundervisningsstudent så er det dessverre ingen mulighet å rekke opp hånden å si at; "dette skjønner jeg ikke".
Jeg skjønner (uansett om jeg ikke har lyst til å skjønne) at det er uaktuellt å søke om de to lesedagene man kan få før eksamen. Mine fag er ikke helseorienterte. Men selve eksamensdagen? Jeg leverer en søknad som jeg alltid gjør, og går ut i en ferie full av lesing, matematikk og programmering. Når jeg kommer tilbake er permisjonssøknadene avslått. Og det er selvsagt min egen skyld. Jeg har søkt permisjon med lønn. Det var ikke meningen. Jeg skulle selvsagt ha søkt permisjon uten lønn. Men søknadsarket var en kopi av en kopi av en kopi. Det var såvidt jeg i ettertid så at det var en rubrikk for dette valget.
Min feil. Men... kunne ikke soneleder, som vet at vi går gjennom dette to ganger pr. år, ha sendt meg en melding om;
"Hei. Jeg ser at du har krysset av for lønn. Mente du ikke uten lønn?
"Hei. Du får permisjon, men uten lønn."
"Jeg tok meg den friheten å krysse av for uten lønn. Det er det du mente ikke sant?
Jeg kommer tilbake fra ferie for å finne permisjonssøknadene avslått. Det er altfor kort tid til å forhøre seg om noen kunne tenkt seg å bytte vakter. Jeg ringer sjefen, men det er ikke mye hjelp å få der. Hun følger jo bare reglementet.
Jeg sitter på nattvakt og irriterer meg grønn. Og sender en sms.
"Har jeg ville fått permisjon om jeg hadde søkt permisjon uten lønn?"
"Uten lønn ja."
"Jeg skjønner det, men hadde jeg da ville fått permisjon?"
"Såfremt sonen kan skaffe vikarer."
Ikke lett å presse soneleder kl. 23.00 om natten. Men jeg får ikke bekreftet om jeg har rett til permisjon under selve eksamen. De har jo ingen problemer med å skaffe vikarer rett fra "gata" når min makker det siste året har vært en ubesatt stilling. Men slik er regelverket.
Min feil? Ja. Men når nyåret kommer og jeg vet hvilke dager neste års eksamener er på, skal jeg søke permisjon uten lønn gjennom forbundet. Med 4.500 kroner pr. fag, så vil jeg gjerne være sikret at jeg får fri eksamensdagen. Å gå rett fra nattvakt til eksamen ser jeg mørkt på.
I fjor tok jeg ferien rett i eksamensperioden. I år tenkte jeg å gjøre det motsatt. Jeg trengte de to ukene til lesing. Et av fagene er "Programmering i java" og alt som heter programmering trenger ikke like lett inn i en 46 år gammel hjerne. Eller for å si det på en mindre diplomatisk måte. Matematikk og programmering er fag jeg har lite talent for. Og når man er en fjernundervisningsstudent så er det dessverre ingen mulighet å rekke opp hånden å si at; "dette skjønner jeg ikke".
Jeg skjønner (uansett om jeg ikke har lyst til å skjønne) at det er uaktuellt å søke om de to lesedagene man kan få før eksamen. Mine fag er ikke helseorienterte. Men selve eksamensdagen? Jeg leverer en søknad som jeg alltid gjør, og går ut i en ferie full av lesing, matematikk og programmering. Når jeg kommer tilbake er permisjonssøknadene avslått. Og det er selvsagt min egen skyld. Jeg har søkt permisjon med lønn. Det var ikke meningen. Jeg skulle selvsagt ha søkt permisjon uten lønn. Men søknadsarket var en kopi av en kopi av en kopi. Det var såvidt jeg i ettertid så at det var en rubrikk for dette valget.
Min feil. Men... kunne ikke soneleder, som vet at vi går gjennom dette to ganger pr. år, ha sendt meg en melding om;
"Hei. Jeg ser at du har krysset av for lønn. Mente du ikke uten lønn?
"Hei. Du får permisjon, men uten lønn."
"Jeg tok meg den friheten å krysse av for uten lønn. Det er det du mente ikke sant?
Jeg kommer tilbake fra ferie for å finne permisjonssøknadene avslått. Det er altfor kort tid til å forhøre seg om noen kunne tenkt seg å bytte vakter. Jeg ringer sjefen, men det er ikke mye hjelp å få der. Hun følger jo bare reglementet.
Jeg sitter på nattvakt og irriterer meg grønn. Og sender en sms.
"Har jeg ville fått permisjon om jeg hadde søkt permisjon uten lønn?"
"Uten lønn ja."
"Jeg skjønner det, men hadde jeg da ville fått permisjon?"
"Såfremt sonen kan skaffe vikarer."
Ikke lett å presse soneleder kl. 23.00 om natten. Men jeg får ikke bekreftet om jeg har rett til permisjon under selve eksamen. De har jo ingen problemer med å skaffe vikarer rett fra "gata" når min makker det siste året har vært en ubesatt stilling. Men slik er regelverket.
Min feil? Ja. Men når nyåret kommer og jeg vet hvilke dager neste års eksamener er på, skal jeg søke permisjon uten lønn gjennom forbundet. Med 4.500 kroner pr. fag, så vil jeg gjerne være sikret at jeg får fri eksamensdagen. Å gå rett fra nattvakt til eksamen ser jeg mørkt på.
lørdag 4. desember 2010
Høgskolen og pensumslitteratur 1
Nesten samtlige fag som takes av nettstudenter er laget slik at de inneholder 12 leksjoner som deles ut gjennom semesteret. Noen ganger er det skremmende nok hele pensum. Andre ganger kan det være utfyllende til pensum. Leksjonene blir lagt ut på fagets hjemmeside en gang i uken. Jeg tolker det dithen at høgskolen har funnet ut at dette gir best resultat ved at man konstant må arbeide i faget. Likevel vil jeg pirke litt i dette. For det er en grunn til at de fleste er nettstudenter. Vi jobber, har familie, er på reiser i forhold til jobben, turnusarbeid og listen kunne fortsatt. Hvorfor kan vi ikke få alt materialet ved skolestart? Så får vi i hvertfall lest på leksjonene når vi har tid? Vi betaler tross alt 4500 kroner for et fag på 6 studiepoeng. Det blir 22.500 kroner på ett semester det.
Så har vi irritasjonsmomentet. Alle disse 12 leksjonene kommer med øvinger, og et minimum av 8 øvinger må besvares og godkjennes for å kunne gå opp til eksamen. De trenger ikke å gjøres sammenhengende. Du kan godt bestemme deg for å droppe øvingen som går til leksjon 3 og heller gjøre unna øvingen som hører til leksjon 9 eller 10, såfremt sluttresultatet er det samme. 8 godkjente øvinger av 12 mulige.
Jeg har nettopp avlagt eksamen i faget "Nettverkssikkerhet". 6 studiepoeng blir det, for jeg regner med at jeg står. Har ingen anelse om hva jeg kan forvente meg i karakter, for jeg bommet litt på noen spørsmål. Ikke det at jeg ikke hadde lest leksjonen, men jeg hadde ikke fått løsningen til øvingsoppgaven som omhandlet emnet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde levert den øvingen til godkjenning. Hvorfor? Jeg klarte ikke å finne det jeg mente var et riktig svar og jeg klarte ikke å gjennomføre den praktiske biten.
Fra høgskolens side skjønner jeg argumentasjonen om at løsningsheftet skal være en gullerot for å gjøre alle øvinger. Men skjønner de min? Jeg trenger løsningsheftet for nettopp den øvingen fikk jeg ikke til. Og er ikke løsningsheftet en del av pensumslitteraturen? Hvis ikke, så burde den bli det. For jeg betaler 4.500 kroner for faget.
Så har vi irritasjonsmomentet. Alle disse 12 leksjonene kommer med øvinger, og et minimum av 8 øvinger må besvares og godkjennes for å kunne gå opp til eksamen. De trenger ikke å gjøres sammenhengende. Du kan godt bestemme deg for å droppe øvingen som går til leksjon 3 og heller gjøre unna øvingen som hører til leksjon 9 eller 10, såfremt sluttresultatet er det samme. 8 godkjente øvinger av 12 mulige.
Jeg har nettopp avlagt eksamen i faget "Nettverkssikkerhet". 6 studiepoeng blir det, for jeg regner med at jeg står. Har ingen anelse om hva jeg kan forvente meg i karakter, for jeg bommet litt på noen spørsmål. Ikke det at jeg ikke hadde lest leksjonen, men jeg hadde ikke fått løsningen til øvingsoppgaven som omhandlet emnet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde levert den øvingen til godkjenning. Hvorfor? Jeg klarte ikke å finne det jeg mente var et riktig svar og jeg klarte ikke å gjennomføre den praktiske biten.
Fra høgskolens side skjønner jeg argumentasjonen om at løsningsheftet skal være en gullerot for å gjøre alle øvinger. Men skjønner de min? Jeg trenger løsningsheftet for nettopp den øvingen fikk jeg ikke til. Og er ikke løsningsheftet en del av pensumslitteraturen? Hvis ikke, så burde den bli det. For jeg betaler 4.500 kroner for faget.
fredag 24. september 2010
Canal Digital og kabelbrudd x 4
Jeg er målløs. Eller på godt engelsk, "I am flabbergasted". I går ringte jeg Canal Digital om kabelbrudd. Og i dag sender de en tekniker. En tekniker! Fra Canal Digital altså! Fra selve selskapet. Jeg trodde nesten de var en slik CIA organisasjon slik som de smyger seg rundt uten å bli sett. Men jeg så han. I levende live. Ok. Jeg må være ærlig. Jeg så han ikke. Men min kone så han. Da hun luftet hunden. Han var selvsagt ikke i nærheten av huset. Hun møtte han borti gaten. Antageligvis der kabelbruddet er. Men han har vært i gaten. I vår gate, og det er jo noe. Dagen etter kabelbruddet. Jøss.
Dette er kabelbrudd nummer 3 på kort tid. Så det skulle vel egentlig ikke mangle. De skal ta av 400 kroner på neste måneds regning. Det er jo noe. De har virkelig slått på stortrommen. For jeg har jo både kabel TV, bredbåndstelefoni og internett med en lynende kjapp hastighet hos Canal Digital. Jeg ringte faktisk avisen, men siden jeg er alene om å være isolert denne gangen, så er det strengt tatt ingen nyhet. Men jeg lar meg ikke stoppe av den grunn. De skal jo asfaltere gaten snart. Jeg ringte til firmaet som er hyret for asfalteringen og vegarbeidet. De vil jo ikke ha gaten gravd opp av Canal Digital noen dager etter at asfalten er lagt. Han skulle ringe Canal Digital han. Og der har vi grunnen til teknikeren dukket opp. Det hjelper liksom ikke at selve kunden som betaler for tjenesten syter og klager. Og når jeg nevner til support at gaten skal asfalteres, så går det nok ikke lenger enn til support.
Jeg er fjernundervisningsstudent ved høgskolen. Innen drift av nettverk. Jeg får oppgaver tilsendt. Jeg skal sende svar tilbake. Og mange av oppgavene krever at internet fungerer. Fagene koster en formue og for en lavtlønnet hjelpepleier som meg så tar det en laaang tid å kjøpe et fag. Så når jeg blir en to-tre uker og mer til uten nett, så henger jeg langt etter skolemessig. Det betyr noe.
Men før jeg avslutter min tirade mot Canal Digital, så må jeg bare si det som det er. Jeg er målløs. Flabbergasted. For en halvtime etter at teknikeren forsvant, så forsvant også internett. Som tittelen sier, kabelbrudd x 4. Jeg ringer support. Men de kan jo ikke komme i dag. Og så har vi lørdag og søndag... og så må vi ikke glemme at de har to dager før de behøver å reagere. Hmm.....¤%#&!!
Jeg er ikke alene om å ha problemer med Canal Digital, og konkurrerende selskaper er sikkert ikke hverken bedre eller dårligere. Jeg skjønner at det er køsystem. Men når det er samme feil som gjentar seg 4 ganger, så bør ventetiden være noe kortere.
Dette er kabelbrudd nummer 3 på kort tid. Så det skulle vel egentlig ikke mangle. De skal ta av 400 kroner på neste måneds regning. Det er jo noe. De har virkelig slått på stortrommen. For jeg har jo både kabel TV, bredbåndstelefoni og internett med en lynende kjapp hastighet hos Canal Digital. Jeg ringte faktisk avisen, men siden jeg er alene om å være isolert denne gangen, så er det strengt tatt ingen nyhet. Men jeg lar meg ikke stoppe av den grunn. De skal jo asfaltere gaten snart. Jeg ringte til firmaet som er hyret for asfalteringen og vegarbeidet. De vil jo ikke ha gaten gravd opp av Canal Digital noen dager etter at asfalten er lagt. Han skulle ringe Canal Digital han. Og der har vi grunnen til teknikeren dukket opp. Det hjelper liksom ikke at selve kunden som betaler for tjenesten syter og klager. Og når jeg nevner til support at gaten skal asfalteres, så går det nok ikke lenger enn til support.
Jeg er fjernundervisningsstudent ved høgskolen. Innen drift av nettverk. Jeg får oppgaver tilsendt. Jeg skal sende svar tilbake. Og mange av oppgavene krever at internet fungerer. Fagene koster en formue og for en lavtlønnet hjelpepleier som meg så tar det en laaang tid å kjøpe et fag. Så når jeg blir en to-tre uker og mer til uten nett, så henger jeg langt etter skolemessig. Det betyr noe.
Men før jeg avslutter min tirade mot Canal Digital, så må jeg bare si det som det er. Jeg er målløs. Flabbergasted. For en halvtime etter at teknikeren forsvant, så forsvant også internett. Som tittelen sier, kabelbrudd x 4. Jeg ringer support. Men de kan jo ikke komme i dag. Og så har vi lørdag og søndag... og så må vi ikke glemme at de har to dager før de behøver å reagere. Hmm.....¤%#&!!
Jeg er ikke alene om å ha problemer med Canal Digital, og konkurrerende selskaper er sikkert ikke hverken bedre eller dårligere. Jeg skjønner at det er køsystem. Men når det er samme feil som gjentar seg 4 ganger, så bør ventetiden være noe kortere.
torsdag 23. september 2010
Canal Digital og kabelbrudd x 3
I mine yngre dager var sort-hvitt filmer "tingen". I hvertfall for meg. Alt fra 30 minutters såpeopera med Ralph Kramden i "The Honeymooners" til timelange "The Twilight Zone". Spillefilmer slukte jeg rått og var helt i ekstase når jeg fikk engelsk middelalder med onde konger, modige riddere og sverdkamp inn i stua. Jeg tror jeg var litt for ung til å beundre prinsessens pupper nevneverdig. Men en ting husker jeg godt. Og det var proklamasjonen; "The king is dead, long live the king".
Jeg har min egen, som definitivt burde bli tatt i bruk. Den er ikke helt lik, men den duger til formålet. "Canal Digital is dead, long live Canal Digital". Det skulle vel kanskje vært motsatt, men hadde den engelske kongefamilien holdt på i samme tempo, ville de vært en utdødd rase i løpet av noen måneder. Dette er tredje gangen på kort tid. Det er mildt sagt... irriterende. Jeg ringte selvsagt supporten til Canal Digital.
"Kan du sjekke om dere får kontakt med modemet mitt?"
"Lyser det i modemet?
"Nei. Kan du sjekke om dere får kontakt med modemet mitt?
"Først må du nullstille modemet."
"Jeg har rapportert om dette tidligere. Det har vært kabelbrudd.."
"Kan du trekke ut støpselet til modemet ditt".
"Hvis du sjekker loggen.."
"Ta ut støpselet til ruteren din også du."
"%¤!!!#&"
"Heisann, du har visst ringt tidligere...ved flere anledninger...vi får ikke kontakt med modemet ditt."
Jeg angret litt etterpå. Det skal jo ikke gå utover support personalet, men det er ikke alltid like lett å kommunisere med dem. Hvis de sjekker loggen så kan det faktisk være en sammenheng mellom feil for noen dager siden og feil nå. Og med alle de gangene jeg har vært på telefonen med Canal Digital, så er jeg en ekspert på rutere og modem.
Jeg vet de ikke driver og legger kabler og slikt. Men hvordan er det med kompetansen hos firmaet de bruker? Jeg kan ikke bedømme, for jeg får jo aldri noe svar. Er det kabelbrudd på samme plass? Hvis det nå for tredje gang ikke lar seg gjøre å lappe sammen denne kabelen, går det an å skaffe tilveie en ny? Og det som irritererer meg mest, når det fremdeles er samme feil. Hvorfor må jeg vente så leeeenge før jeg får hjelp?
De lappet sammen kabelen for tredje gang.
Og jeg vet, "The king is dead, long live the king" kommer opprinnelig fra Frankrike.
Jeg har min egen, som definitivt burde bli tatt i bruk. Den er ikke helt lik, men den duger til formålet. "Canal Digital is dead, long live Canal Digital". Det skulle vel kanskje vært motsatt, men hadde den engelske kongefamilien holdt på i samme tempo, ville de vært en utdødd rase i løpet av noen måneder. Dette er tredje gangen på kort tid. Det er mildt sagt... irriterende. Jeg ringte selvsagt supporten til Canal Digital.
"Kan du sjekke om dere får kontakt med modemet mitt?"
"Lyser det i modemet?
"Nei. Kan du sjekke om dere får kontakt med modemet mitt?
"Først må du nullstille modemet."
"Jeg har rapportert om dette tidligere. Det har vært kabelbrudd.."
"Kan du trekke ut støpselet til modemet ditt".
"Hvis du sjekker loggen.."
"Ta ut støpselet til ruteren din også du."
"%¤!!!#&"
"Heisann, du har visst ringt tidligere...ved flere anledninger...vi får ikke kontakt med modemet ditt."
Jeg angret litt etterpå. Det skal jo ikke gå utover support personalet, men det er ikke alltid like lett å kommunisere med dem. Hvis de sjekker loggen så kan det faktisk være en sammenheng mellom feil for noen dager siden og feil nå. Og med alle de gangene jeg har vært på telefonen med Canal Digital, så er jeg en ekspert på rutere og modem.
Jeg vet de ikke driver og legger kabler og slikt. Men hvordan er det med kompetansen hos firmaet de bruker? Jeg kan ikke bedømme, for jeg får jo aldri noe svar. Er det kabelbrudd på samme plass? Hvis det nå for tredje gang ikke lar seg gjøre å lappe sammen denne kabelen, går det an å skaffe tilveie en ny? Og det som irritererer meg mest, når det fremdeles er samme feil. Hvorfor må jeg vente så leeeenge før jeg får hjelp?
De lappet sammen kabelen for tredje gang.
Og jeg vet, "The king is dead, long live the king" kommer opprinnelig fra Frankrike.
tirsdag 21. september 2010
Canal Digital og kabelbrudd x 2
Jeg er faktisk overrasket over at det tok nesten en måned siden siste feil hos Canal Digital og til denne gangen. Jeg ville satt pengene mine på uken etter feilen den 27 august, men så feil kan man ta. Men nå er det altså feil igjen. Uten å ha synet til Supermann klarer jeg ikke å se en meter ned i bakken, men jeg er ikke i tvil.
De legger ned nye vannrør i gaten og nå i ettertid holder de på å kjøre frem og tilbake med både gravamaskiner og bulldozere. Trykket forplanter seg nedover skulle jeg tro. Jeg har snakket med noen av maskinførerne. Bare for å forhøre meg litt. De flirer godt når de hører min fortvilelse fra forrige måned. Joda, de husker at noen kom for å reparere kabelen. Et lappverk, kalte de arbeidet. Kunne ikke skjønne at Canal Digital ikke byttet kabel når de holdt på. Å spleise på denne kabalen var etter deres mening bare tull.
Jeg ringer Canal Digital. En digitalisert stemme forteller meg at det ikke er meldt om feil i mitt nabolag. Jeg har aldri hørt denne stemmen si noe annet. Uansett om hele nabolaget er uten forbindelse. Det slår ikke feil denne gangen heller. Joda, de fleste bortover gaten er uten forbindelse, sier support når jeg kommer så langt. Jeg har ingenting i mot mine naboer *kremt*. Hm.. kanskje noen, men de er i mindretall. Men jeg er likevel glad for at det er flere av oss uten forbindelse. For da reagerer nok Canal Digital litt kjappere.
Rettelse. Kjappere i Canal Digital sammenheng, betyr at de faktisk retter feilen innen 2 arbeidsdager fra de får beskjed om feilen. Vi får se.
De legger ned nye vannrør i gaten og nå i ettertid holder de på å kjøre frem og tilbake med både gravamaskiner og bulldozere. Trykket forplanter seg nedover skulle jeg tro. Jeg har snakket med noen av maskinførerne. Bare for å forhøre meg litt. De flirer godt når de hører min fortvilelse fra forrige måned. Joda, de husker at noen kom for å reparere kabelen. Et lappverk, kalte de arbeidet. Kunne ikke skjønne at Canal Digital ikke byttet kabel når de holdt på. Å spleise på denne kabalen var etter deres mening bare tull.
Jeg ringer Canal Digital. En digitalisert stemme forteller meg at det ikke er meldt om feil i mitt nabolag. Jeg har aldri hørt denne stemmen si noe annet. Uansett om hele nabolaget er uten forbindelse. Det slår ikke feil denne gangen heller. Joda, de fleste bortover gaten er uten forbindelse, sier support når jeg kommer så langt. Jeg har ingenting i mot mine naboer *kremt*. Hm.. kanskje noen, men de er i mindretall. Men jeg er likevel glad for at det er flere av oss uten forbindelse. For da reagerer nok Canal Digital litt kjappere.
Rettelse. Kjappere i Canal Digital sammenheng, betyr at de faktisk retter feilen innen 2 arbeidsdager fra de får beskjed om feilen. Vi får se.
onsdag 1. september 2010
En trivelig helg uten Canal Digital
Gud hvor avhengig man har blitt av både internett, TV, og bredbåndstelefoni. I hvertfall her i huset. Kl.8 om fredagsmorgenen gikk det kaldt nedover ryggen når internett sluttet å fungere få sekunder etter at jeg logget meg inn. Enda mer hjertesjærende var det å se ut gjennom vinduet og fysisk se at en gravemaskin ved et uhell røsker tak i ledningen og jeg skjønner at det må mer til enn bare en telefon til Canal Digital. Det var som verden raste sammen.
Jeg må innrømme at jeg likte papirutgaven til Adresseavisen. Og uansett om det var plent umulig å holde den store utgaven nogenlunde i ro mens man leste (frem til tabloid-formatet kom), så visste du hvor alt var. Men vi har hund. Og når avisbudet aldri klarer å ha igjen grinden, så måtte vi si den opp. Avisa, ikke hunden. Nå er vi vant til å lese nyhetene på nett. Og vi slipper å abbonnere på alt fra VG, Dagbladet og Aftenposten. De er jo bare et klikk unna. Når du har internett.
Men når du ikke har internett tilgjengelig, så er det en selvfølgelighet at man også skal inn på alle de websidene man ikke nødvendigvis klikker på daglig, men kanskje ukentlig. Heldigvis kom jeg fra nattvakt og kunne utsette irritasjonen og kanskje angsten for et nett som ikke fungerte. Jeg meldte feilen på fredag. Så kommer lørdag og søndag som ikke er arbeidsdager. Og så kommer de obligatoriske 2 ventedagene, mandag og tirsdag. Det kom til å bli en meget lang helg. Nesten som å prøve å slutte å røyke. Man blir rastløs.
Jeg legger meg når min kone står opp. Slik er det å gå nattvakt. Jeg nevnte det i forbifarten. Nærmest hvisket det før jeg trakk dyna godt over meg. Men jeg kunne se ansiktsuttrykket hennes. Nå vet jeg hvordan hun vil se ut den dagen en virkelig krise kommer. Hun er kanskje ikke like mye på nett som meg, men hun er nok like avhengig. Når jeg står opp finner jeg fort ut at det ikke bare er internett som ikke fungerer. TV’n? Neida. Vi har jo Canal Digital der også. Bredbåndstelefonen? Den brukes ikke daglig, men akkurat nå skulle den brukes for enhver pris. Ikke sant?
Så der satt vi på en fredagskveld. Bokhyllen er stappfull med bøker, men de lest. Vi kunne dra til Obs Bygg og se om vi fant noe interessant. Men motivasjonen for å gjøre noe med huset var heller ikke tilstede. Non-stop sex gjennom 5 dager? Vi kunne jo prøve ut loft og kjeller? Eller alle rom i huset på 3 dager? Hm.. nei. Vi endte opp med et lynkjappt kaffebesøk til et vennepar. Nok til å sjekke Facebook statusen uten å virke for fjerne. Ellers ble det en begredelig fredagskveld.
På lørdag hadde det største sjokket gått over. Abstinensen var der fremdeles. Og det skal sies at vi prøvde flere ganger å komme på nett, uansett om kabelen fysisk ikke er koblet sammen. Snakk om optimisme.. og dumskap. Men etterhvert tok Marianne frem tegnesakene sine. Hun har ikke tegnet på flere år, og tro meg, hun er dyktig. Selv laget jeg en YouTube video. Trenger ikke nettet til det, og det var ikke noe hastverk med å få den lastet opp. Dagen gikk den. Også denne dagen klarte vi å invitere oss selv til en kaffe. Et annet vennepar ble oppsøkt. En kjapp kopp kaffe og noen minutter på internett. Puh, vi overlevde. Og hadde det koselig dag.
Søndagen ble en familiedag. I bilen kikket vi på hverandre og tenkte det samme. Som en slags åpenbaring. Ok.. det er slik folk egentlig har det. Vi parkerte ved Skistua og gikk opp til Gråkallen. Med hunden på slep. Ryggsekk full av god mat, kaffe og appelsin. Og hvert vårt kamera. Vi satt der på en haug og skuet ut over Trondheim. Kaldt var det og litt regn. Men det var en artig dag. Skikkelig koselig. Og timene gikk. Vi fant ut at dette må vi gjøre oftere. Ikke var vi på nett den dagen og ikke satt vi som noen måpende idioter foran TV skjermen heller. I ettertid humret jeg litt for meg selv. Hvem faen er interessert i å ha sex opp loftet?
Så en stor takk til Canal Digital. Marianne la ut bildet som var av katten vår på Facebook til stor applaus noen dager senere, og jeg la ut sjakk videoen på YouTube. Og flere turer i skog og mark blir det.
Jeg må innrømme at jeg likte papirutgaven til Adresseavisen. Og uansett om det var plent umulig å holde den store utgaven nogenlunde i ro mens man leste (frem til tabloid-formatet kom), så visste du hvor alt var. Men vi har hund. Og når avisbudet aldri klarer å ha igjen grinden, så måtte vi si den opp. Avisa, ikke hunden. Nå er vi vant til å lese nyhetene på nett. Og vi slipper å abbonnere på alt fra VG, Dagbladet og Aftenposten. De er jo bare et klikk unna. Når du har internett.
Men når du ikke har internett tilgjengelig, så er det en selvfølgelighet at man også skal inn på alle de websidene man ikke nødvendigvis klikker på daglig, men kanskje ukentlig. Heldigvis kom jeg fra nattvakt og kunne utsette irritasjonen og kanskje angsten for et nett som ikke fungerte. Jeg meldte feilen på fredag. Så kommer lørdag og søndag som ikke er arbeidsdager. Og så kommer de obligatoriske 2 ventedagene, mandag og tirsdag. Det kom til å bli en meget lang helg. Nesten som å prøve å slutte å røyke. Man blir rastløs.
Jeg legger meg når min kone står opp. Slik er det å gå nattvakt. Jeg nevnte det i forbifarten. Nærmest hvisket det før jeg trakk dyna godt over meg. Men jeg kunne se ansiktsuttrykket hennes. Nå vet jeg hvordan hun vil se ut den dagen en virkelig krise kommer. Hun er kanskje ikke like mye på nett som meg, men hun er nok like avhengig. Når jeg står opp finner jeg fort ut at det ikke bare er internett som ikke fungerer. TV’n? Neida. Vi har jo Canal Digital der også. Bredbåndstelefonen? Den brukes ikke daglig, men akkurat nå skulle den brukes for enhver pris. Ikke sant?
Så der satt vi på en fredagskveld. Bokhyllen er stappfull med bøker, men de lest. Vi kunne dra til Obs Bygg og se om vi fant noe interessant. Men motivasjonen for å gjøre noe med huset var heller ikke tilstede. Non-stop sex gjennom 5 dager? Vi kunne jo prøve ut loft og kjeller? Eller alle rom i huset på 3 dager? Hm.. nei. Vi endte opp med et lynkjappt kaffebesøk til et vennepar. Nok til å sjekke Facebook statusen uten å virke for fjerne. Ellers ble det en begredelig fredagskveld.
På lørdag hadde det største sjokket gått over. Abstinensen var der fremdeles. Og det skal sies at vi prøvde flere ganger å komme på nett, uansett om kabelen fysisk ikke er koblet sammen. Snakk om optimisme.. og dumskap. Men etterhvert tok Marianne frem tegnesakene sine. Hun har ikke tegnet på flere år, og tro meg, hun er dyktig. Selv laget jeg en YouTube video. Trenger ikke nettet til det, og det var ikke noe hastverk med å få den lastet opp. Dagen gikk den. Også denne dagen klarte vi å invitere oss selv til en kaffe. Et annet vennepar ble oppsøkt. En kjapp kopp kaffe og noen minutter på internett. Puh, vi overlevde. Og hadde det koselig dag.
Søndagen ble en familiedag. I bilen kikket vi på hverandre og tenkte det samme. Som en slags åpenbaring. Ok.. det er slik folk egentlig har det. Vi parkerte ved Skistua og gikk opp til Gråkallen. Med hunden på slep. Ryggsekk full av god mat, kaffe og appelsin. Og hvert vårt kamera. Vi satt der på en haug og skuet ut over Trondheim. Kaldt var det og litt regn. Men det var en artig dag. Skikkelig koselig. Og timene gikk. Vi fant ut at dette må vi gjøre oftere. Ikke var vi på nett den dagen og ikke satt vi som noen måpende idioter foran TV skjermen heller. I ettertid humret jeg litt for meg selv. Hvem faen er interessert i å ha sex opp loftet?
Så en stor takk til Canal Digital. Marianne la ut bildet som var av katten vår på Facebook til stor applaus noen dager senere, og jeg la ut sjakk videoen på YouTube. Og flere turer i skog og mark blir det.
tirsdag 31. august 2010
Canal Digital og kabelbrudd x 1
Jeg skjønner ærlig talt ikke hva man gjorde før internet kom. Så jeg mer på TV? Egentlig ikke. Skravlet jeg mer i telefonen? Kanskje. Leste jeg flere bøker? Nja, jeg gjorde kanskje det. Hadde jeg et liv utenfor dataverdenen? Ja, utvilsomt.
Det er utrolig hvor mye tid som går med til å surfe på internet. Hovedartiklene i Adresseavisen, VG, Dagbladet og Aftenposten må leses. Det gir meg en liten indikasjon på at verden fremdeles eksisterer og forhåpentligvs går fremover. Så er det rett over på Facebook. Må jo sjekke statusen til mine venner og også de som er på vennelisten men som jeg ikke regner som venner i ordets rette forstand. Så kommer Gmail. Den er lite brukt nå som inbox’n til Facebook er i bruk. Stakkars de som ikke er på Facebook. De blir jo avglemt i enhver sammenheng. Så må man inn på YouTube. Bare for å sjekke om noen flere har vært inne på mine videoer. Ikke kjenner jeg noen av tilskuerne, men det er artig å se aktivitet. Så er det en webside for sjakk. Bare for å se om det er mitt trekk eller ikke. Og før jeg vet ordet av det, har det gått noen timer. Og det verste er at prosessen gjentar seg flere enn en gang i løpet av dagen.
Men på fredag kom jeg ikke lenger enn til Adresseavisen. Fem sekunder etter at førstesiden vises er det slutt. Jeg er på nippet til å snakke til min ruter i en heller streng tone og bruke ord jeg helst ikke bør bruke. Men jeg kikket ut gjennom vinduet først. Jeg kom fra nattvakt og de holder på å grave opp gaten. Jeg har parkert på en lekeplass i nærheten og gått hjem mellom store gravemaskiner som ser ut som stridsvogner der jeg piler frem og tilbake mellom dem for å krysse gaten. Nå når jeg kikker ut gjennom vinduet, ser jeg en enorm skuffel som røsker tak i noe på kanten av eiendommen. Jeg vet med en gang hva det er. Internetkabelen. FAEN.
Klokken hadde heldigvis passert 8 om morgenen og jeg er på telefonen til Canal Digital. Etter nesten 10 minutter i samtale med en eller annen support person som vil jeg skal nulle ut ruter og alt det der, får jeg han endelig til å se om de får kontakt med ruteren. Det gjør han ikke. Greit. Jeg skjønner. Min mistanke blir bekreftet når jeg rusler ut og ser en avkappet kabel ligge der ved siden av skuffelen. Gravemaskinsjåføren er like oppgitt. For Canal Digital har ikke sendt inn dokumentasjon på hvor kabelen ligger. De har ikke sendt inn dokumentasjon på noen verdens ting.
Jeg skrev inn en helsides klage til Canal Digital i Adresseavisen for noen år siden. Det ble fortgang i sakene og Canal Digital la ned kabel. Man skulle tro at etter alt det ”tullet” og den utgiften Canal Digital fikk for å grave ned en kabel kun for meg, fikk dem til å registrere denne ved kommunen slik at jeg ikke fikk nye problemer. Men, neida.
Kabelen ble kuttet på fredag morgen. Så har vi lørdag og søndag og deretter de to dagene Canal Digital har på seg for å rette feilen. Jeg skriver i tittelen (x1) for jeg er sikker på at dette ikke blir den eneste gangen jeg er på telefonen i løpet av de nærmeste ukene. Jeg kjenner Canal Digital for godt til det.
Det er utrolig hvor mye tid som går med til å surfe på internet. Hovedartiklene i Adresseavisen, VG, Dagbladet og Aftenposten må leses. Det gir meg en liten indikasjon på at verden fremdeles eksisterer og forhåpentligvs går fremover. Så er det rett over på Facebook. Må jo sjekke statusen til mine venner og også de som er på vennelisten men som jeg ikke regner som venner i ordets rette forstand. Så kommer Gmail. Den er lite brukt nå som inbox’n til Facebook er i bruk. Stakkars de som ikke er på Facebook. De blir jo avglemt i enhver sammenheng. Så må man inn på YouTube. Bare for å sjekke om noen flere har vært inne på mine videoer. Ikke kjenner jeg noen av tilskuerne, men det er artig å se aktivitet. Så er det en webside for sjakk. Bare for å se om det er mitt trekk eller ikke. Og før jeg vet ordet av det, har det gått noen timer. Og det verste er at prosessen gjentar seg flere enn en gang i løpet av dagen.
Men på fredag kom jeg ikke lenger enn til Adresseavisen. Fem sekunder etter at førstesiden vises er det slutt. Jeg er på nippet til å snakke til min ruter i en heller streng tone og bruke ord jeg helst ikke bør bruke. Men jeg kikket ut gjennom vinduet først. Jeg kom fra nattvakt og de holder på å grave opp gaten. Jeg har parkert på en lekeplass i nærheten og gått hjem mellom store gravemaskiner som ser ut som stridsvogner der jeg piler frem og tilbake mellom dem for å krysse gaten. Nå når jeg kikker ut gjennom vinduet, ser jeg en enorm skuffel som røsker tak i noe på kanten av eiendommen. Jeg vet med en gang hva det er. Internetkabelen. FAEN.
Klokken hadde heldigvis passert 8 om morgenen og jeg er på telefonen til Canal Digital. Etter nesten 10 minutter i samtale med en eller annen support person som vil jeg skal nulle ut ruter og alt det der, får jeg han endelig til å se om de får kontakt med ruteren. Det gjør han ikke. Greit. Jeg skjønner. Min mistanke blir bekreftet når jeg rusler ut og ser en avkappet kabel ligge der ved siden av skuffelen. Gravemaskinsjåføren er like oppgitt. For Canal Digital har ikke sendt inn dokumentasjon på hvor kabelen ligger. De har ikke sendt inn dokumentasjon på noen verdens ting.
Jeg skrev inn en helsides klage til Canal Digital i Adresseavisen for noen år siden. Det ble fortgang i sakene og Canal Digital la ned kabel. Man skulle tro at etter alt det ”tullet” og den utgiften Canal Digital fikk for å grave ned en kabel kun for meg, fikk dem til å registrere denne ved kommunen slik at jeg ikke fikk nye problemer. Men, neida.
Kabelen ble kuttet på fredag morgen. Så har vi lørdag og søndag og deretter de to dagene Canal Digital har på seg for å rette feilen. Jeg skriver i tittelen (x1) for jeg er sikker på at dette ikke blir den eneste gangen jeg er på telefonen i løpet av de nærmeste ukene. Jeg kjenner Canal Digital for godt til det.
onsdag 4. august 2010
2 ukers sykmelding for "Jeg holder ikke ut for faen!!!!"
Den første gangen jeg ble sykmeldt her i livet var litt komisk. Jeg var ung og jobbet på Statsarkivet. Det var en midertidig jobb som alt annet i den tiden. Halve stillingen var å flytte tunge esker med kirkebøker og andre protokoller fra et sted til et annet. Det jeg husker er at jeg snakket med min makker, og nevnte at jeg skjønte ikke at folk sykmeldte seg sånn uten videre. Dette var selvsagt samtidig som jeg bøyde meg ned på feil måte for å løfte en tung eske, og vips, så smalt det i ryggen og jeg fikk min første sykmelding.
Nå har jeg sykmeldt meg i 2 uker fordi..... ja, hvem vet. Tittelen på innlegget sier vel det meste, og siste bloggpost gir en viss indikasjon, men hva kan man definere dette som? Hvilken knagg skal man henge denne sykmeldingen på?
Jeg har vært svært uheldig det siste året. Blod i spyttet, blod i avføringen, vondt i endetarmen, 2 uker med knallvondt i hoftene, som også medførte at ryggen ga etter da jeg ikke klarte helt å holde balansen når jeg hjalp en heller balanseløs eldre dame opp av sengen på jobb. Så nå går jeg rundt og har vondt i ryggen og klarer såvidt å komme meg ut av sengen om morgenen, men så blir jeg sykmeldt pågrunn av noe helt annet? Det var jo dårlig planlegging.
Jeg tror fastlegen min skjønte min fortvilelse.
Nå har jeg sykmeldt meg i 2 uker fordi..... ja, hvem vet. Tittelen på innlegget sier vel det meste, og siste bloggpost gir en viss indikasjon, men hva kan man definere dette som? Hvilken knagg skal man henge denne sykmeldingen på?
Jeg har vært svært uheldig det siste året. Blod i spyttet, blod i avføringen, vondt i endetarmen, 2 uker med knallvondt i hoftene, som også medførte at ryggen ga etter da jeg ikke klarte helt å holde balansen når jeg hjalp en heller balanseløs eldre dame opp av sengen på jobb. Så nå går jeg rundt og har vondt i ryggen og klarer såvidt å komme meg ut av sengen om morgenen, men så blir jeg sykmeldt pågrunn av noe helt annet? Det var jo dårlig planlegging.
Jeg tror fastlegen min skjønte min fortvilelse.
tirsdag 3. august 2010
Spiller det noen rolle om vi har vikarer på natt?
Dette har pinadø vært litt av en nattvaktshelg. Jeg er oppgitt. Jeg er forbannet. Jeg er faen meg så forbannet at jeg nå har innsett at jeg må bare komme meg ut av denne jobben. Jeg vil ikke være med på dette lenger. En gang i blant leser jeg i avisen at de har sporet opp en eller annen gammel sjel som har stått vakt i en aller annen konsentrasjonleir under krigen. Og bra er nå det. Men om 50 år så begynner de å spore opp alle hjelpepleierne som har arbeidet på sykehjem og omsorgsboliger. Jeg overdriver her, men det er litt for mye vi bare godtar uten å mukke.
Det komiske er at jeg har vært på ferie og skal føle meg uthvilt og sprudlene med energi nok til både det ene og andre. I teorien altså. Natt til lørdag er jeg sammen med en svenske. Han prater brukbart svensk, men har aldri vært på huset tidligere. Han er legestudent. Det skal visst kompensere for at han ikke er hjelpepleier eller sykepleier såvidt jeg skjønner. Egentlig bruker jeg å ta to av avdelingene når det er ukjente på huset, og sender hvem jeg nå går vakt med i den letteste avdelingen. Men vet du hva? Det er faen ikke mitt problem. Hvorfor skal jeg gå rundt som en annen idiot å passe på alt og alle. Og akkurat nå har jeg en bruker som er noe dårlig og trenger litt ekstra tilsyn. Så jeg har god samvittighet med å ta den lette avdelingen for meg selv. Heldigvis. For når du har en bruker som er noe dårlig, så blir det så du tar noen ekstra tilsyn utenom de fastsatte. Bare sånn likevel. Og midt mellom to tilsyn ligger brukeren på gulvet. Det er ikke alltid så vanskelig å være alene om å få dem opp på bena igjen og til sengs, men for brukeren sin del er det greit å være to. Jeg ringer min hm... kollega? Etter 10 minutter ringer han opp til meg. Det var visst ikke så lett å komme seg ut av egen avdeling. Vi har jo barnesikring for de demente. Men han kunne jo like gjerne vært i egen avdeling. For legestudent eller ei, det var ikke my hjelp å få.
Natt til søndag gjør jeg det samme. Jeg tar den letteste avdelingen. Denne natten går jeg sammen med en sykepleier. Hun har vært på huset noe mens jeg har hatt ferie, så det skal la seg gjøre. Jeg er på vei ut på verandaen for å ta meg en røyk. Jeg hører noen som roper om hjelp. Jeg stopper opp. Venter. Hørte jeg riktig? Noen minutt senere ropes det om hjelp igjen. I mellomtiden har jeg saumfart brukerne på egen post. Jeg går bort til sykepleierens avdelinger.
"Det er noen som roper om hjelp på en av disse avdelingene," sier jeg.
"Nei... jeg har ikke hørt noe," sier hun.
Så hva gjør du da? Hm.. Vel, jeg har vært på huset et tiår, og hadde det vært en hjelpepleier eller assistent så hadde jeg sagt at det var på tide å få fingern ut å sjekke rommene på avdelingene. Men kan du gjøre det samme til en sykepleier? Sånn uten videre. Det er faktisk et skille i rang. Uten å komme nærmere inn på det klarte vi sånn nogenlunde å komme til enighet.
Natt til mandag går jeg sammen med atter en ny kollega. Han ringer under rapporten og lurer på hvor vi holder til og at han kommer en ca. 45 minutter sent. Greit nok. Ikke sant? For det er jo veldig enkelt å fortelle en av de uheldige kveldsvaktene som heller ikke har vært på huset så lenge at de ikke kan gå hjem. For det skal være to nattvakter på huset. Bruker i "lett" avdeling har blitt dårligere i løpet av kvelden. Det har vi ventet på lenge. Heller ikke i natt har jeg dårlig samvittighet for å la ny kollega ta to avdelinger. Men det er ikke alltid like lett å formidle hva som skal gjøres. For man må jo faktisk gi litt ekstra informasjon om brukerne når kollegaen ikke har vært på huset tidligere. I allefall informasjon om brukere som kan komme seg ut av huset og ikke komme seg inn igjen? For det er jo ikke lenge siden noe slikt har stått i avisen?
Jeg har en episode i avdelingen min. Det høres så overfladisk ut å si det slik. Men her må jeg finne ut litt om regelverket før jeg sier mer. Kl. 03.00 om natten tar jeg kontakt med min kollega. Han har låst seg inn på stua i egen avdeling. Lyset er slått av og han sover så utrolig godt. Lagt seg for natten skjønner du. Det tar et minutt før han skjønner at jeg er den andre nattvakten. For såvidt jeg forstår så har han gått en dobbelvakt og dette er hm.. trippelvakten? Jeg er så forbannet at jeg gidder ikke spørre om hjelp. Man har jo legevakt og sykepleier bakvakt. Og i forhold til denne episoden så spilte det ingen rolle lenger.
Hvor faen er kontrollrutinene? Hadde kommunen skulle gitt svar på dette, så vet jeg svaret allerede.
"Det var en rutinesvikt". Ja, ikke sant?
"Dette skal vi se nærmere på. Slikt skal ikke skje." Hm, ja de får bare prøve seg på denne. Så skal jeg sette dem til veggs på førstesiden i avisen. For dette er ikke det verste.
Klokken ni på mandagsmorgen er jeg til legen min. Den første gangen jeg spør.. og får en to ukers sykemelding pågrunn av oppgitthet.
Det komiske er at jeg har vært på ferie og skal føle meg uthvilt og sprudlene med energi nok til både det ene og andre. I teorien altså. Natt til lørdag er jeg sammen med en svenske. Han prater brukbart svensk, men har aldri vært på huset tidligere. Han er legestudent. Det skal visst kompensere for at han ikke er hjelpepleier eller sykepleier såvidt jeg skjønner. Egentlig bruker jeg å ta to av avdelingene når det er ukjente på huset, og sender hvem jeg nå går vakt med i den letteste avdelingen. Men vet du hva? Det er faen ikke mitt problem. Hvorfor skal jeg gå rundt som en annen idiot å passe på alt og alle. Og akkurat nå har jeg en bruker som er noe dårlig og trenger litt ekstra tilsyn. Så jeg har god samvittighet med å ta den lette avdelingen for meg selv. Heldigvis. For når du har en bruker som er noe dårlig, så blir det så du tar noen ekstra tilsyn utenom de fastsatte. Bare sånn likevel. Og midt mellom to tilsyn ligger brukeren på gulvet. Det er ikke alltid så vanskelig å være alene om å få dem opp på bena igjen og til sengs, men for brukeren sin del er det greit å være to. Jeg ringer min hm... kollega? Etter 10 minutter ringer han opp til meg. Det var visst ikke så lett å komme seg ut av egen avdeling. Vi har jo barnesikring for de demente. Men han kunne jo like gjerne vært i egen avdeling. For legestudent eller ei, det var ikke my hjelp å få.
Natt til søndag gjør jeg det samme. Jeg tar den letteste avdelingen. Denne natten går jeg sammen med en sykepleier. Hun har vært på huset noe mens jeg har hatt ferie, så det skal la seg gjøre. Jeg er på vei ut på verandaen for å ta meg en røyk. Jeg hører noen som roper om hjelp. Jeg stopper opp. Venter. Hørte jeg riktig? Noen minutt senere ropes det om hjelp igjen. I mellomtiden har jeg saumfart brukerne på egen post. Jeg går bort til sykepleierens avdelinger.
"Det er noen som roper om hjelp på en av disse avdelingene," sier jeg.
"Nei... jeg har ikke hørt noe," sier hun.
Så hva gjør du da? Hm.. Vel, jeg har vært på huset et tiår, og hadde det vært en hjelpepleier eller assistent så hadde jeg sagt at det var på tide å få fingern ut å sjekke rommene på avdelingene. Men kan du gjøre det samme til en sykepleier? Sånn uten videre. Det er faktisk et skille i rang. Uten å komme nærmere inn på det klarte vi sånn nogenlunde å komme til enighet.
Natt til mandag går jeg sammen med atter en ny kollega. Han ringer under rapporten og lurer på hvor vi holder til og at han kommer en ca. 45 minutter sent. Greit nok. Ikke sant? For det er jo veldig enkelt å fortelle en av de uheldige kveldsvaktene som heller ikke har vært på huset så lenge at de ikke kan gå hjem. For det skal være to nattvakter på huset. Bruker i "lett" avdeling har blitt dårligere i løpet av kvelden. Det har vi ventet på lenge. Heller ikke i natt har jeg dårlig samvittighet for å la ny kollega ta to avdelinger. Men det er ikke alltid like lett å formidle hva som skal gjøres. For man må jo faktisk gi litt ekstra informasjon om brukerne når kollegaen ikke har vært på huset tidligere. I allefall informasjon om brukere som kan komme seg ut av huset og ikke komme seg inn igjen? For det er jo ikke lenge siden noe slikt har stått i avisen?
Jeg har en episode i avdelingen min. Det høres så overfladisk ut å si det slik. Men her må jeg finne ut litt om regelverket før jeg sier mer. Kl. 03.00 om natten tar jeg kontakt med min kollega. Han har låst seg inn på stua i egen avdeling. Lyset er slått av og han sover så utrolig godt. Lagt seg for natten skjønner du. Det tar et minutt før han skjønner at jeg er den andre nattvakten. For såvidt jeg forstår så har han gått en dobbelvakt og dette er hm.. trippelvakten? Jeg er så forbannet at jeg gidder ikke spørre om hjelp. Man har jo legevakt og sykepleier bakvakt. Og i forhold til denne episoden så spilte det ingen rolle lenger.
Hvor faen er kontrollrutinene? Hadde kommunen skulle gitt svar på dette, så vet jeg svaret allerede.
"Det var en rutinesvikt". Ja, ikke sant?
"Dette skal vi se nærmere på. Slikt skal ikke skje." Hm, ja de får bare prøve seg på denne. Så skal jeg sette dem til veggs på førstesiden i avisen. For dette er ikke det verste.
Klokken ni på mandagsmorgen er jeg til legen min. Den første gangen jeg spør.. og får en to ukers sykemelding pågrunn av oppgitthet.
onsdag 19. mai 2010
En toalettskål full av blod. Hypokonder?
"Hypokondri er en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har. Statens helsetilsyn sier blant annet følgende om sykdommen: «Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser». Redselen varer i minst et halvt år, og medisinske undersøkelser virker ikke beroligende. Man kan selv ha en anelse om at angsten er overdreven, men klarer likevel ikke å kontrollere den."
Noen ganger føler jeg meg som en hypokonder. Når jeg gikk rundt og hadde knallvondt i halsen, slimet og spyttet blod i et halvt år uten at helsevesenet klarte å finne årsaken, så skal jeg innrømme at jeg tenkte tanken om strupekreft. Selv om jeg var nesten sikker på at det var sopp i halsen. Noe det også var. Og som de omsider klarte å finne ut av. Men blodet var der. Det var ikke et usynlig tegn.
Nå har det piplet rødt blod ut av endetarmen en måneds tid. Ikke mye. Bare litt. Og ikke hver gang man setter seg ned på toalettskålen. Det er så typisk. Friskmeldt for det ene, så er det faen meg noe annet. Etter hvert dro jeg til legen. En finger i endetarmen konkluderte med at det ikke var tegn til noen hemoroider. Er det da man skal føle seg beroliget? For hos meg ble det motsatt. Da kan det jo være hva som helst. Jeg gjorde ikke noe større vesen ut av det der og da, men jeg fikk med meg noe for å kunne ta noen avføringsprøver. Det har ligget på gulvet på toalettet noen uker og jeg kvier meg til å gjøre mer ut av det. Men jeg observerer at det ligger der.
Nå, den 16. mai var toalettskålen stappfull av blod. Det var bare rødt overalt. Og da mener jeg overalt. Jeg blir skjelven og kvalm. Det første jeg tenker er at legen kommer aldri til å tro dette. Der og da tenker jeg det verste. Etter en stund knipser jeg et bilde. Bevis. Blodet er ikke usynlig. Det er der.
Det er natt til 17. mai. Og uansett hvor nervøs jeg ble, ringte jeg ikke legevakten. Jeg tror de har nok å gjøre denne natten. Og det er vel strengt tatt egentlig ingenting de kan gjøre, sånn umiddelbart. Men den 17. mai tar jeg den første av tre avføringsprøver.
Jeg er glad jeg har ventet litt med å skrive innlegget. Hadde jeg skrevet umiddelbart, ville jeg utvilsomt ha malt fanden på veggen, om ikke min egen dødsannonse.
Noen ganger føler jeg meg som en hypokonder. Når jeg gikk rundt og hadde knallvondt i halsen, slimet og spyttet blod i et halvt år uten at helsevesenet klarte å finne årsaken, så skal jeg innrømme at jeg tenkte tanken om strupekreft. Selv om jeg var nesten sikker på at det var sopp i halsen. Noe det også var. Og som de omsider klarte å finne ut av. Men blodet var der. Det var ikke et usynlig tegn.
Nå har det piplet rødt blod ut av endetarmen en måneds tid. Ikke mye. Bare litt. Og ikke hver gang man setter seg ned på toalettskålen. Det er så typisk. Friskmeldt for det ene, så er det faen meg noe annet. Etter hvert dro jeg til legen. En finger i endetarmen konkluderte med at det ikke var tegn til noen hemoroider. Er det da man skal føle seg beroliget? For hos meg ble det motsatt. Da kan det jo være hva som helst. Jeg gjorde ikke noe større vesen ut av det der og da, men jeg fikk med meg noe for å kunne ta noen avføringsprøver. Det har ligget på gulvet på toalettet noen uker og jeg kvier meg til å gjøre mer ut av det. Men jeg observerer at det ligger der.
Nå, den 16. mai var toalettskålen stappfull av blod. Det var bare rødt overalt. Og da mener jeg overalt. Jeg blir skjelven og kvalm. Det første jeg tenker er at legen kommer aldri til å tro dette. Der og da tenker jeg det verste. Etter en stund knipser jeg et bilde. Bevis. Blodet er ikke usynlig. Det er der.
Det er natt til 17. mai. Og uansett hvor nervøs jeg ble, ringte jeg ikke legevakten. Jeg tror de har nok å gjøre denne natten. Og det er vel strengt tatt egentlig ingenting de kan gjøre, sånn umiddelbart. Men den 17. mai tar jeg den første av tre avføringsprøver.
Jeg er glad jeg har ventet litt med å skrive innlegget. Hadde jeg skrevet umiddelbart, ville jeg utvilsomt ha malt fanden på veggen, om ikke min egen dødsannonse.
onsdag 14. april 2010
Gastroskopiundersøkelse (vival er oppskrytt)
Jeg sitter med en vival i hånden. 5mg står det på pakningen. Er det mye? Nok til at jeg føler meg beroliget? Som hjelpepleier burde jeg vite svaret. Jeg har da gitt beroligende til nok pasienter gjennom årene. Det skulle vært en regel som sier at alt man gir til brukerne burde man prøve selv. Bare for å kjenne virkningen. Nå sitter jeg i bilen og ser på Marianne som et spørsmålstegn. Hun kikker tilbake på meg. Ikke som et spørsmålstegn. Mer med en utålmodig mine.
Vi er på vei til sykehuset. Men en avstikker måtte til for å skaffe tilveie denne vivalen. Jeg føler meg nesten litt småkriminell. Dette er "drug traficking i mikrosammenheng". Jeg er usikker på når jeg skal ta den. Livredd for at effekten skal gå ut før jeg i det hele tatt ligger på undersøkelsesbordet. Men som Marianne påpeker, hvis jeg ikke snart tar tabletten, så er det ikke sikkert den har begynt å virke en gang når jeg ligger der. Jeg tar tabletten og lar Marianne kjøre videre.
Gastroskopiundersøkelsen er ikke noe jeg ser frem til. Jeg var på en slik undersøkelse for 20 år siden. Legen dyttet slangen ned i halsen min og jeg prøvde febrilsk å få den ut igjen. Det var ikke før sykepleieren holdt hendene mine fast at jeg motstrebende lot slangen passere ned gjennom halsen. Det var da. Det var uten en vival.
Jeg sitter i noe som ligner et venteværelse. Jeg blar febrilsk i et magasin. Bare for å ha noe å gjøre og for å få tankene over på noe annet. Men jeg får ikke med meg ett ord. Jeg kikker rundt på de andre. Noen leser, andre prater sammen og noen ser tomt foran seg. Og nettopp det griper jeg fatt i. De ser tomt foran seg. De er sikkert ruset på ett eller annet. En vival? Og hvorfor ser ikke jeg tomt foran meg? Hvorfor funker ikke min 5mg vival?
Jeg blir ropt opp. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare følge etter sykepleieren. Jeg hilser på både henne og legen. Dannet skal man være i disse tider. For dem så er denne gastroskopiundersøkelsen så rutinepreget som det lar seg gjøre. Jeg har lest det som er om gastroskopi. Jeg har forstått det slik at det er sjelden komplikasjoner. Det skal la seg gjøre å komme ut av rommet med livet i behold. Men undersøkelsen er ikke rutine for meg. Noe jeg prøver å formidle.
"Jeg er rolig nå, men dette liker jeg ikke," sier jeg, og bruker hånden til å gestikulere.
"Dette går så bra att," sier sykepleieren," og jeg skjønner at det jeg prøver å formidle har gått inn det ene øret og ut det andre.
Jeg tror hun skjønte litt mer da den så rutinepregede undersøkelsen overhodet ikke ble så rutinepreget lenger. Etter 10 minutter hadde de fremdeles ikke fått meg i riktig stilling på benken. En ting var å ligge på siden. Det gikk greit. Men å få hodet ned på puten? Ikke enkelt gitt. Og begge hendene tviholdt i kanten av madrassen slik at knoklene var hvite og riktig stilling overhodet ikke var realistisk. Jeg strammet føttene så mye i angst at jeg nesten ikke kunne gå på flere dager etterpå. Helt utrolig.
Omsider åpnet jeg munnen og legen fikk sprøytet inn et bedøvelsesmiddel i halsen min. Så klarte de på en eller annen måte å få plastikkdingsten inn i munnen min slik at jeg ikke klarte å bite igjen. Ikke før slangen begynte å bli dyttet ned i halsen min, begynte jeg å brekke meg. Ikke lå jeg rolig heller. Men legen fortsatte ufortrødent videre.
Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være det perfekte torturinstrumentet. Hadde de bare startet med gastroskopiundersøkelser på Guantanamo Bay Detention Camp, så ville de ha visst hvor Osama bin Laden var for lenge siden. Men det får de finne ut på annen måte, for tortur med og uten gastroskopi er jeg motstander av.
Ikke nok med at jeg brekker meg...hele tiden. Jeg roper også. I full panikk, og med en plastikkdingst i munnen. Prøv selv. "ooooooo". Det er den eneste vokalen jeg klarer å få frem. Rop den så høyt som du klarer. "OOOOOOO". Det var meg i en halvtime. Jeg kikker rett frem for det meste. En gang i blant klarer jeg å se litt mot høyre. Det jeg ser er en avansert joystick i hendene til legen. Som tatt ut fra en scene i Matrix når de er på undervannsbåten. Jeg vet ikke hvor gammel legen er, men jeg håper han hører til spillgenerasjonen. Eller kanskje ikke. For da er han så ung at han kanskje ikke innehar nok kompetanse i gastroskopi. En gang klarer jeg attpåtil å se ansiktene deres. De ser mot en skjerm som jeg heldigvis ikke klarer å se. Jeg prøver å tyde ansiktsuttrykkene. Ethvert utrykk jeg ikke umiddelklart klarer å tyde, er for meg en mistanke om at de har funnet noe.
"Herregud, du må puste," sier sykepleieren til meg med bekymring i stemmen. Hun må jo forstå at hvis jeg roper "ooooooo" hele tiden, så puster jeg.
"Hvis du ligger roligere, så klarer vi å få med oss mer," sier hun også en gang. Det er den eneste gangen jeg stilnet. Men så dreier legen litt på slangen igjen. Et sekund senere svimler jeg, blir kvalm og brekker meg. Og så er vi på'n igjen. "oooooooooo".
En gang kjente jeg slangen stakk meg i magen. Om han tok en prøve, slurvet, eller jeg var for urolig vet jeg ikke. Omsider var det hele over. Jeg ble spurt om jeg hadde sure oppstøt eller om det kom opp ufordøyd mat. Det var visst en muskel som var slappere enn den skulle være. Ellers var det visst greit. Pussig nok, når jeg passerte venteværelset var det ikke en pasient å se. Jeg lurer på om de hadde hørt vokalen "ooooooo".
På vei ut til bilen og Marianne var det bare en tanke i hodet.
"Vival er noe oppskrytt dritt!"
Bare fordi helsevesenet ikke har råd til å ha en lege tilstede på kveldstid som kan observere beroligende effekt skal jeg og andre med meg slite oss gjennom denne undersøkelsen. En ting er sikkert. En 5mg vival er selvsagt ikke nok. Faen ta.
En link til gastroskopi.
En link til posten "Dagen før gastroskopiundersøkelsen."
Vi er på vei til sykehuset. Men en avstikker måtte til for å skaffe tilveie denne vivalen. Jeg føler meg nesten litt småkriminell. Dette er "drug traficking i mikrosammenheng". Jeg er usikker på når jeg skal ta den. Livredd for at effekten skal gå ut før jeg i det hele tatt ligger på undersøkelsesbordet. Men som Marianne påpeker, hvis jeg ikke snart tar tabletten, så er det ikke sikkert den har begynt å virke en gang når jeg ligger der. Jeg tar tabletten og lar Marianne kjøre videre.
Gastroskopiundersøkelsen er ikke noe jeg ser frem til. Jeg var på en slik undersøkelse for 20 år siden. Legen dyttet slangen ned i halsen min og jeg prøvde febrilsk å få den ut igjen. Det var ikke før sykepleieren holdt hendene mine fast at jeg motstrebende lot slangen passere ned gjennom halsen. Det var da. Det var uten en vival.
Jeg sitter i noe som ligner et venteværelse. Jeg blar febrilsk i et magasin. Bare for å ha noe å gjøre og for å få tankene over på noe annet. Men jeg får ikke med meg ett ord. Jeg kikker rundt på de andre. Noen leser, andre prater sammen og noen ser tomt foran seg. Og nettopp det griper jeg fatt i. De ser tomt foran seg. De er sikkert ruset på ett eller annet. En vival? Og hvorfor ser ikke jeg tomt foran meg? Hvorfor funker ikke min 5mg vival?
Jeg blir ropt opp. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare følge etter sykepleieren. Jeg hilser på både henne og legen. Dannet skal man være i disse tider. For dem så er denne gastroskopiundersøkelsen så rutinepreget som det lar seg gjøre. Jeg har lest det som er om gastroskopi. Jeg har forstått det slik at det er sjelden komplikasjoner. Det skal la seg gjøre å komme ut av rommet med livet i behold. Men undersøkelsen er ikke rutine for meg. Noe jeg prøver å formidle.
"Jeg er rolig nå, men dette liker jeg ikke," sier jeg, og bruker hånden til å gestikulere.
"Dette går så bra att," sier sykepleieren," og jeg skjønner at det jeg prøver å formidle har gått inn det ene øret og ut det andre.
Jeg tror hun skjønte litt mer da den så rutinepregede undersøkelsen overhodet ikke ble så rutinepreget lenger. Etter 10 minutter hadde de fremdeles ikke fått meg i riktig stilling på benken. En ting var å ligge på siden. Det gikk greit. Men å få hodet ned på puten? Ikke enkelt gitt. Og begge hendene tviholdt i kanten av madrassen slik at knoklene var hvite og riktig stilling overhodet ikke var realistisk. Jeg strammet føttene så mye i angst at jeg nesten ikke kunne gå på flere dager etterpå. Helt utrolig.
Omsider åpnet jeg munnen og legen fikk sprøytet inn et bedøvelsesmiddel i halsen min. Så klarte de på en eller annen måte å få plastikkdingsten inn i munnen min slik at jeg ikke klarte å bite igjen. Ikke før slangen begynte å bli dyttet ned i halsen min, begynte jeg å brekke meg. Ikke lå jeg rolig heller. Men legen fortsatte ufortrødent videre.
Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være det perfekte torturinstrumentet. Hadde de bare startet med gastroskopiundersøkelser på Guantanamo Bay Detention Camp, så ville de ha visst hvor Osama bin Laden var for lenge siden. Men det får de finne ut på annen måte, for tortur med og uten gastroskopi er jeg motstander av.
Ikke nok med at jeg brekker meg...hele tiden. Jeg roper også. I full panikk, og med en plastikkdingst i munnen. Prøv selv. "ooooooo". Det er den eneste vokalen jeg klarer å få frem. Rop den så høyt som du klarer. "OOOOOOO". Det var meg i en halvtime. Jeg kikker rett frem for det meste. En gang i blant klarer jeg å se litt mot høyre. Det jeg ser er en avansert joystick i hendene til legen. Som tatt ut fra en scene i Matrix når de er på undervannsbåten. Jeg vet ikke hvor gammel legen er, men jeg håper han hører til spillgenerasjonen. Eller kanskje ikke. For da er han så ung at han kanskje ikke innehar nok kompetanse i gastroskopi. En gang klarer jeg attpåtil å se ansiktene deres. De ser mot en skjerm som jeg heldigvis ikke klarer å se. Jeg prøver å tyde ansiktsuttrykkene. Ethvert utrykk jeg ikke umiddelklart klarer å tyde, er for meg en mistanke om at de har funnet noe.
"Herregud, du må puste," sier sykepleieren til meg med bekymring i stemmen. Hun må jo forstå at hvis jeg roper "ooooooo" hele tiden, så puster jeg.
"Hvis du ligger roligere, så klarer vi å få med oss mer," sier hun også en gang. Det er den eneste gangen jeg stilnet. Men så dreier legen litt på slangen igjen. Et sekund senere svimler jeg, blir kvalm og brekker meg. Og så er vi på'n igjen. "oooooooooo".
En gang kjente jeg slangen stakk meg i magen. Om han tok en prøve, slurvet, eller jeg var for urolig vet jeg ikke. Omsider var det hele over. Jeg ble spurt om jeg hadde sure oppstøt eller om det kom opp ufordøyd mat. Det var visst en muskel som var slappere enn den skulle være. Ellers var det visst greit. Pussig nok, når jeg passerte venteværelset var det ikke en pasient å se. Jeg lurer på om de hadde hørt vokalen "ooooooo".
På vei ut til bilen og Marianne var det bare en tanke i hodet.
"Vival er noe oppskrytt dritt!"
Bare fordi helsevesenet ikke har råd til å ha en lege tilstede på kveldstid som kan observere beroligende effekt skal jeg og andre med meg slite oss gjennom denne undersøkelsen. En ting er sikkert. En 5mg vival er selvsagt ikke nok. Faen ta.
En link til gastroskopi.
En link til posten "Dagen før gastroskopiundersøkelsen."
tirsdag 13. april 2010
Dagen før gastroskopiundersøkelsen
Meg: Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!
Legevakten: Det er sikkert bare en virusinfeksjon. Det går sikkert over om en noen uker.
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!"
Lege Aleris: "Halsen føles bra ut. Røntgen av lungene for å utelukke lungekreft?" (Prøven kom tilbake med bra resultat.)
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!" (Jeg har med meg bilder av både blodet og nærbilder av et soppinfisert stabbur som jeg rev tidligere det året.)
Hals spesialist Aleris: "Ingenting i veien her. Det er normalt. Undertrykk i munnen vet du." (Han så ned i halsen med et speil).
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod! 2 desiliter slim pr. time til tider."
Min nye fastlege gang nr 3. "Vi kan ordne time til halsundersøkelse på sykehuset? Det er 3 måneders ventetid." (Blodprøver takes).
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!" (Jeg har med meg bilder av både blodet og nærbilder av et soppinfisert stabbur som jeg rev tidligere det året.)
Hals spesialist ved Aleris: "Her er alt normalt." (Han ser ned i halsen med slange gjennom nesen. Tar også prøver som kommer tilbake uten noen indikasjoner.
Meg: "Hjeeeeelp!"
Min nye fastlege gang nr 6: "Vi får bare vente til du kommer inn til halsspesialist på sykehuset. Jeg setter deg også opp til gastroskopiundersøkelse. Det er 3 måneders ventetid." (Nye blodprøver takes.)
Meg: "Hjeeeeelp!"
Halsspesialist ved sykehuset: Her var det mye sopp i halsen. Her er en tablettkur. Kom tilbake om 2 måneder." (Hun går ned i halsen med slange gjennom nesen.)
Meg: "Det har blitt litt bedre."
Halsspesialist ved sykehuset: "Det ser bedre ut også. Behold timen til gastroskopiundersøkelse." (Hun ser ned i halsen med et speil.)
Jeg er egoistisk nok til å forbanne norsk helsevesen og samtidig synes synd på meg selv. Jeg skal innrømme at jeg til tider har trodd at dette kan være alt annet enn en soppinfeksjon og det har stresset meg voldsomt opp. Det hjelper heller ikke å måtte vente i over ett år for å få klarhet i årsaken. Det som verre er, er alle de som har en reell mistanke om kreft eller andre sykdommer. Hvis det skal ta over ett år for å finne årsaken til vondt i halsen, slim og blod i spyttet, hvilken ventetid er det de har? Og hvor mye vil sykdommen utvikle seg mens de venter?
For min egen del har jeg endelig fått dato til min gastroskopiundersøkelse:
"SVAR PÅ HENVISNING MOTTATT 10/12/09
Du vil senere få brev om time for undersøkelse/utredning på LABORATORIUM FORDØYELSE- OG LEVERSYKDOMMER og vi håper å kunne tilby deg time før 10/03/10."
Bare det å se ordet "leversykdommer" i et brev til meg, får meg til å gispe litt ekstra etter luft. Men det skal jeg overleve. Denne gangen skrev de "håper å kunne tilby meg". Det skjønner jeg godt, for den 10 mars kom og gikk uten noe brev fra sykehuset. Men når den 10 april kom og gikk, begynte jeg å lure på om det har kommet et brev som jeg ikke har vært oppmerksom på.
Jeg ringte for å forhøre meg.
"Det er lenge til du får time ennå. Men vi har en kansellasjon i morgen. Vil du ha den?"
"Hva? I morgen?"
"Kl. 17:15. Ellers er det lang ventetid."
"Får jeg noe beroligende?"
"Nei. Siden det er på ettermiddagen har vi ikke muligheten til det."
"Nei vel? Enn hvis jeg klarer å skaffe noe beroligende selv?"
"Det er greit."
Som hjelpepleier har ikke jeg noen skryteverdig inntekt. Men jeg betaler mine skatter som alle andre. Jeg ser på tv debatter slik som alle andre, og jeg kan da ikke være den eneste som har fått med meg at det stadig går fremover i norsk helseveset og at det bevilges mere penger nå enn tidligere, og at det er flere som utdannes og arbeider innenfor helsesektoren. Utfra all den informasjonen jeg passivt mottar, skulle det ikke da forstås slik at ventetiden ville blitt redusert?
Legevakten: Det er sikkert bare en virusinfeksjon. Det går sikkert over om en noen uker.
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!"
Lege Aleris: "Halsen føles bra ut. Røntgen av lungene for å utelukke lungekreft?" (Prøven kom tilbake med bra resultat.)
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!" (Jeg har med meg bilder av både blodet og nærbilder av et soppinfisert stabbur som jeg rev tidligere det året.)
Hals spesialist Aleris: "Ingenting i veien her. Det er normalt. Undertrykk i munnen vet du." (Han så ned i halsen med et speil).
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod! 2 desiliter slim pr. time til tider."
Min nye fastlege gang nr 3. "Vi kan ordne time til halsundersøkelse på sykehuset? Det er 3 måneders ventetid." (Blodprøver takes).
Meg: "Jeg har vondt i halsen, slimer og spytter blod!" (Jeg har med meg bilder av både blodet og nærbilder av et soppinfisert stabbur som jeg rev tidligere det året.)
Hals spesialist ved Aleris: "Her er alt normalt." (Han ser ned i halsen med slange gjennom nesen. Tar også prøver som kommer tilbake uten noen indikasjoner.
Meg: "Hjeeeeelp!"
Min nye fastlege gang nr 6: "Vi får bare vente til du kommer inn til halsspesialist på sykehuset. Jeg setter deg også opp til gastroskopiundersøkelse. Det er 3 måneders ventetid." (Nye blodprøver takes.)
Meg: "Hjeeeeelp!"
Halsspesialist ved sykehuset: Her var det mye sopp i halsen. Her er en tablettkur. Kom tilbake om 2 måneder." (Hun går ned i halsen med slange gjennom nesen.)
Meg: "Det har blitt litt bedre."
Halsspesialist ved sykehuset: "Det ser bedre ut også. Behold timen til gastroskopiundersøkelse." (Hun ser ned i halsen med et speil.)
Jeg er egoistisk nok til å forbanne norsk helsevesen og samtidig synes synd på meg selv. Jeg skal innrømme at jeg til tider har trodd at dette kan være alt annet enn en soppinfeksjon og det har stresset meg voldsomt opp. Det hjelper heller ikke å måtte vente i over ett år for å få klarhet i årsaken. Det som verre er, er alle de som har en reell mistanke om kreft eller andre sykdommer. Hvis det skal ta over ett år for å finne årsaken til vondt i halsen, slim og blod i spyttet, hvilken ventetid er det de har? Og hvor mye vil sykdommen utvikle seg mens de venter?
For min egen del har jeg endelig fått dato til min gastroskopiundersøkelse:
"SVAR PÅ HENVISNING MOTTATT 10/12/09
Du vil senere få brev om time for undersøkelse/utredning på LABORATORIUM FORDØYELSE- OG LEVERSYKDOMMER og vi håper å kunne tilby deg time før 10/03/10."
Bare det å se ordet "leversykdommer" i et brev til meg, får meg til å gispe litt ekstra etter luft. Men det skal jeg overleve. Denne gangen skrev de "håper å kunne tilby meg". Det skjønner jeg godt, for den 10 mars kom og gikk uten noe brev fra sykehuset. Men når den 10 april kom og gikk, begynte jeg å lure på om det har kommet et brev som jeg ikke har vært oppmerksom på.
Jeg ringte for å forhøre meg.
"Det er lenge til du får time ennå. Men vi har en kansellasjon i morgen. Vil du ha den?"
"Hva? I morgen?"
"Kl. 17:15. Ellers er det lang ventetid."
"Får jeg noe beroligende?"
"Nei. Siden det er på ettermiddagen har vi ikke muligheten til det."
"Nei vel? Enn hvis jeg klarer å skaffe noe beroligende selv?"
"Det er greit."
Som hjelpepleier har ikke jeg noen skryteverdig inntekt. Men jeg betaler mine skatter som alle andre. Jeg ser på tv debatter slik som alle andre, og jeg kan da ikke være den eneste som har fått med meg at det stadig går fremover i norsk helseveset og at det bevilges mere penger nå enn tidligere, og at det er flere som utdannes og arbeider innenfor helsesektoren. Utfra all den informasjonen jeg passivt mottar, skulle det ikke da forstås slik at ventetiden ville blitt redusert?
mandag 12. april 2010
Rotfylling er dyrt
I dag var jeg hos tannlegen. Det er det tredje besøket, men nå er rotfyllingen fullført. Det har tatt sin tid, med smerte, selvmedisinering, mer blod i spyttet nettopp på grunn av medisinen og håpet om at det ikke skulle ta knekken på denne månedens lønn.
Jeg sitter igjen med en rotfylt tann. Uten smerter. Det er det positive. Det negative spør du? Det kostet 3.800 kroner. Hos meg så er det mye penger. Det betyr rett og slett at strømregningen som nå har gått til inkasso faktisk må vente til neste måned. Det er en grunn til at jeg har ventet til den 12 april for å fullføre rotfyllingen. Det er den eneste dagen jeg kan bruke kortet mitt og vite med sikkerhet at det er penger nok på kontoen til ikke å gi meg et pinlig øyeblikk. Så det er ikke prisen til tannlegen som gjør meg forbannet. Det er vel helst min egen økonomi som ikke tåler slike utskjeielser.
Her er et eksempel på min flaks. To dager før denne rotfyllingen så ramler to (2) fyllinger ut fra overmunnen, men på den andre siden. To hele fyllinger. Det er ingen vedvarende smerte, men å spise på den siden av munnen? Det gjør vondt det. Samtidig har tannlegen sett noe som bør gjøres i nabotannen. Under en krone.
"Dette bør vi gjøre noe med en gang. Skal vi si neste onsdag?"
"Jeg må sjekke turnusen min først. Så ringer jeg på i morgen".
Ikke sant? For så enkelt er det. Hmm... "#¤%#&/". Nei dessverre. Så enkelt er det ikke. For hvor tar jeg de pengene fra. Først må vi se hva vi har igjen etter mai lønnen... om en måned. Så må jeg velge om nabotannen som "bør" gjøres, skal prioriteres over fyllingene på andre siden som forårsaker at det er et helvete å spise.
Marianne og jeg bruker å gi hverandre en trøstegave etter tannlegebesøk. Det er tradisjon. Det er også en tradisjon at trøstegaven er en bok. Så jeg får trøste meg med min nye bok nå før jeg legger meg.
Jeg sitter igjen med en rotfylt tann. Uten smerter. Det er det positive. Det negative spør du? Det kostet 3.800 kroner. Hos meg så er det mye penger. Det betyr rett og slett at strømregningen som nå har gått til inkasso faktisk må vente til neste måned. Det er en grunn til at jeg har ventet til den 12 april for å fullføre rotfyllingen. Det er den eneste dagen jeg kan bruke kortet mitt og vite med sikkerhet at det er penger nok på kontoen til ikke å gi meg et pinlig øyeblikk. Så det er ikke prisen til tannlegen som gjør meg forbannet. Det er vel helst min egen økonomi som ikke tåler slike utskjeielser.
Her er et eksempel på min flaks. To dager før denne rotfyllingen så ramler to (2) fyllinger ut fra overmunnen, men på den andre siden. To hele fyllinger. Det er ingen vedvarende smerte, men å spise på den siden av munnen? Det gjør vondt det. Samtidig har tannlegen sett noe som bør gjøres i nabotannen. Under en krone.
"Dette bør vi gjøre noe med en gang. Skal vi si neste onsdag?"
"Jeg må sjekke turnusen min først. Så ringer jeg på i morgen".
Ikke sant? For så enkelt er det. Hmm... "#¤%#&/". Nei dessverre. Så enkelt er det ikke. For hvor tar jeg de pengene fra. Først må vi se hva vi har igjen etter mai lønnen... om en måned. Så må jeg velge om nabotannen som "bør" gjøres, skal prioriteres over fyllingene på andre siden som forårsaker at det er et helvete å spise.
Marianne og jeg bruker å gi hverandre en trøstegave etter tannlegebesøk. Det er tradisjon. Det er også en tradisjon at trøstegaven er en bok. Så jeg får trøste meg med min nye bok nå før jeg legger meg.
søndag 11. april 2010
"Kunder er dårlige betalere". Javel?
Etter en runde med tjenestetorget hadde vi bestemt oss for hvilken varmepumpe vi ønsket å kjøpe. En Mitsubishi FD-Heat Kirigamine 6,6. Jeg var fornøyd. Marianne var fornøyd. Hund og katt var sikkert fornøyd de også. Prisen var 24.500 kroner.
Å forholde seg til 5 forskjellige varmepumpemerker og 5 forskjellige selgere som skal komme hjem til deg kan være en utfordring. Du må sette av et tidspunkt til dem alle sammen. Du må samle inn nok informasjon på forhånd slik at du har noen vettuge spørsmål å komme med, og du skal sammenligne all den informasjonen du finner med selgerens synspunkter og samtidig merkene opp mot hverandre. Etter at valget ble tatt, fant Marianne sine foreldre et annet firma i byen som hadde den samme varmepumpen, men til en lavere pris. Når det var Marianne sine foreldre som ga oss penger til varmepumpen følte jeg meg noe forpliktet til å ta kontakt med dette firmaet.
23.000 kroner fikk Marianne vite. Det er 1.500 kroner billigere enn det opprinnelige tilbudet fra vårt første Mitsubishi firma. De kom hjem til oss, tok noen bilder og vi avtalte et tidspunkt for montering av varmepumpen. Datoen var satt til den 13 april. Litt før påske ringer jeg og forsikrer meg om at alt er som det skal være. Da oppstår følgende dialog med daglig leder:
"Dette bør betales forskuddsvis".
"Hva behager?"
"Du får en regning på 23.000 kroner som vi sender deg nå".
"Man betaler da ikke forskuddsvis."
"I denne bransjen betaler man forskuddsvis".
"Det har jeg aldri hørt før."
"Det kan sammenlignes med å kjøpe møbler. Du betaler når du bestiller".
"Jeg har aldri betalt forskuddsvis til en rørlegger eller elektriker".
"Det er en annen bransje. Du betaler når du henter bilen fra service".
"Det kan være, men du betaler ikke to uker i forveien".
"Vi har kunder som er dårlige betalere."
"TV2 hjelper deg forteller om firma som ikke gjør jobben etter betaling."
Samtalen har gått i stå for lenge siden, og han skjønner nå at han har mistet en kunde. Etter litt frem og tilbake foreslår han at jeg kan betale for selve varmepumpen dagen i forveien og frakte denne hjem selv. Så kan jeg betale resten dagen etterpå, rett etter at varmepumpen er installert. Skal jeg altså betale for varmepumpen, og så frakte dette tunge beisted hjem og, og, og, ...nei. Jeg skal ha regningen på etterskudd og dermed basta. Samtalen avsluttes og jeg ser meg ferdig med dette firmaet. Det kan godt være at firmaet sliter med kunder som ikke betaler til rett tid. Det er en bra størrelse på denne summen. Uten å engasjere meg mer i denne saken, konkluderer jeg med at dette firmaet virker altfor useriøst.
Jeg er ikke så dum at jeg ikke nevner dette tilbudet til vårt opprinnelige Mitsubishi firma og prisen går fort ned fra 24.500 kroner som var den minste summen han kunne gjøre jobben for, til 23.100 kroner. Varmepumpen blir montert og vi er fornøyd.
Tror du sannerlig ikke at det "useriøse" firmaet er frekk nok til å gi meg en innbetalingsgiro likevel, nå etter at vi ble enige om å ikke ha noe med hverandre å gjøre. Og med betalingsdato før montering. Maken til frekkhet. Det er på dette tidspunktet man bør begynne å bruke epost som kommunkasjonsmiddel, da man her kan dokumentere hva som blir sagt mellom partene. Og du kan være sikker på at jeg fikk sagt mitt. Jeg tror det er tvilsomt at det kommer noen tilbakemelding.
Å forholde seg til 5 forskjellige varmepumpemerker og 5 forskjellige selgere som skal komme hjem til deg kan være en utfordring. Du må sette av et tidspunkt til dem alle sammen. Du må samle inn nok informasjon på forhånd slik at du har noen vettuge spørsmål å komme med, og du skal sammenligne all den informasjonen du finner med selgerens synspunkter og samtidig merkene opp mot hverandre. Etter at valget ble tatt, fant Marianne sine foreldre et annet firma i byen som hadde den samme varmepumpen, men til en lavere pris. Når det var Marianne sine foreldre som ga oss penger til varmepumpen følte jeg meg noe forpliktet til å ta kontakt med dette firmaet.
23.000 kroner fikk Marianne vite. Det er 1.500 kroner billigere enn det opprinnelige tilbudet fra vårt første Mitsubishi firma. De kom hjem til oss, tok noen bilder og vi avtalte et tidspunkt for montering av varmepumpen. Datoen var satt til den 13 april. Litt før påske ringer jeg og forsikrer meg om at alt er som det skal være. Da oppstår følgende dialog med daglig leder:
"Dette bør betales forskuddsvis".
"Hva behager?"
"Du får en regning på 23.000 kroner som vi sender deg nå".
"Man betaler da ikke forskuddsvis."
"I denne bransjen betaler man forskuddsvis".
"Det har jeg aldri hørt før."
"Det kan sammenlignes med å kjøpe møbler. Du betaler når du bestiller".
"Jeg har aldri betalt forskuddsvis til en rørlegger eller elektriker".
"Det er en annen bransje. Du betaler når du henter bilen fra service".
"Det kan være, men du betaler ikke to uker i forveien".
"Vi har kunder som er dårlige betalere."
"TV2 hjelper deg forteller om firma som ikke gjør jobben etter betaling."
Samtalen har gått i stå for lenge siden, og han skjønner nå at han har mistet en kunde. Etter litt frem og tilbake foreslår han at jeg kan betale for selve varmepumpen dagen i forveien og frakte denne hjem selv. Så kan jeg betale resten dagen etterpå, rett etter at varmepumpen er installert. Skal jeg altså betale for varmepumpen, og så frakte dette tunge beisted hjem og, og, og, ...nei. Jeg skal ha regningen på etterskudd og dermed basta. Samtalen avsluttes og jeg ser meg ferdig med dette firmaet. Det kan godt være at firmaet sliter med kunder som ikke betaler til rett tid. Det er en bra størrelse på denne summen. Uten å engasjere meg mer i denne saken, konkluderer jeg med at dette firmaet virker altfor useriøst.
Jeg er ikke så dum at jeg ikke nevner dette tilbudet til vårt opprinnelige Mitsubishi firma og prisen går fort ned fra 24.500 kroner som var den minste summen han kunne gjøre jobben for, til 23.100 kroner. Varmepumpen blir montert og vi er fornøyd.
Tror du sannerlig ikke at det "useriøse" firmaet er frekk nok til å gi meg en innbetalingsgiro likevel, nå etter at vi ble enige om å ikke ha noe med hverandre å gjøre. Og med betalingsdato før montering. Maken til frekkhet. Det er på dette tidspunktet man bør begynne å bruke epost som kommunkasjonsmiddel, da man her kan dokumentere hva som blir sagt mellom partene. Og du kan være sikker på at jeg fikk sagt mitt. Jeg tror det er tvilsomt at det kommer noen tilbakemelding.
lørdag 10. april 2010
Resirkulert fislukt?
Greit. Jeg skal innrømme at hjemmelaget ripsbærvin, øl og Jack Daniels ikke er den beste kombinasjonen, men at 6 voksne personer sitter en time og diskuterer om en varmepumpe forårsaker resirkulert fislukt av den grunn, er hm... merkverdig. Nok om det. Vi kom heller ikke til noen konklusjon.
Jeg sitter på stuen. Foran meg har jeg tv'n. Bak meg har jeg vår nymonterte varmepumpe. La meg bare nevne det en gang til. Vår nymonterte varmepumpe. Altså, vi har en varmepumpe. Ok, jeg tror jeg har fått frem poenget. La meg til slutt bare si... jippiii.
For noen måneder siden visste jeg svært lite om varmepumper. Nå vet jeg litt for mye. Jeg har heldigvis en god glemsel, så det tar ikke lang tid før jeg sitter igjen med kun den nødvendigste informasjon. Og selvsagt, det viktigste. Nemlig fjernkontrollen.
Det ble en Mitsubishi. Det er litt pussig. Etter min egen surfing på nett var jeg helt bestemt på at det burde bli en IVT. Et annet merke jeg var interessert i var Toshiba. Hvordan en Toshiba varmepumpe oppfører seg vet jeg ikke, men jeg sverger til Toshiba bærbar PC. Det eneste jeg vet om Mitsubishi er at det er et bilmerke. En av mine naboer hadde en Mitsubishi en gang. Mitsubishi Galant såvidt jeg husker. Den bilen likte jeg aldri, og siden den tid har jeg assosiert Mitsubishi med naboens Galant. Et "ikke" merke. Så ble det Mitsubishi likevel. Pussig. Den lå ikke langt unna IVT i testene, og det var en dyktig selger som var her. Det viktigste er vel at jeg er fornøyd. Og det er jeg.
Vi kommer antageligvis ikke til å merke noen økonomisk gevinst før til neste vinter, men det blir sikkert bedre inneluft. Det dummeste vi gjorde var å la oljefyren tømme seg helt. Den siste uken putret den ujevnt. Den siste uken klarte den også å gi oss et lite sotlag som tok lang tid å vaske bort. Det la seg liksom over... alt.
Jeg sitter på stuen. Foran meg har jeg tv'n. Bak meg har jeg vår nymonterte varmepumpe. La meg bare nevne det en gang til. Vår nymonterte varmepumpe. Altså, vi har en varmepumpe. Ok, jeg tror jeg har fått frem poenget. La meg til slutt bare si... jippiii.
For noen måneder siden visste jeg svært lite om varmepumper. Nå vet jeg litt for mye. Jeg har heldigvis en god glemsel, så det tar ikke lang tid før jeg sitter igjen med kun den nødvendigste informasjon. Og selvsagt, det viktigste. Nemlig fjernkontrollen.
Det ble en Mitsubishi. Det er litt pussig. Etter min egen surfing på nett var jeg helt bestemt på at det burde bli en IVT. Et annet merke jeg var interessert i var Toshiba. Hvordan en Toshiba varmepumpe oppfører seg vet jeg ikke, men jeg sverger til Toshiba bærbar PC. Det eneste jeg vet om Mitsubishi er at det er et bilmerke. En av mine naboer hadde en Mitsubishi en gang. Mitsubishi Galant såvidt jeg husker. Den bilen likte jeg aldri, og siden den tid har jeg assosiert Mitsubishi med naboens Galant. Et "ikke" merke. Så ble det Mitsubishi likevel. Pussig. Den lå ikke langt unna IVT i testene, og det var en dyktig selger som var her. Det viktigste er vel at jeg er fornøyd. Og det er jeg.
Vi kommer antageligvis ikke til å merke noen økonomisk gevinst før til neste vinter, men det blir sikkert bedre inneluft. Det dummeste vi gjorde var å la oljefyren tømme seg helt. Den siste uken putret den ujevnt. Den siste uken klarte den også å gi oss et lite sotlag som tok lang tid å vaske bort. Det la seg liksom over... alt.
fredag 9. april 2010
9 april og tysk mentalitet
For meg er den 9 april 1940 historie. Det er kun en dato. En jeg har hørt om, men ikke opplevd. På en måte kan man si at jeg gikk glipp av en av Norgeshistoriens viktigste datoer. Det blir ikke helt det samme å si at jeg levde når Norge sa nei til EU medlemskap. Ser vi bort fra at hvis jeg levde i 1940, så ville jeg vært pensjonist i dag og adskillig nærmere min egen død, så skulle jeg egentlig prise meg selv lykkelig for å slippe unna de 5 årene som okkupasjonen varte.
Jeg vokste opp sammen med mine besteforeldre. Men jeg kan ikke erindre at det var særlig prat om krigen. En historie i ny og ne. Jeg kan fremdeles huske min mormor fortelle meg når tyskerne banket på døren under middagen. Inn kom de. Den ene stod oppå bordet og pekte på vinduet og at blendingsgardinen ikke var som den skulle være. Skitne militærstøvler med leire og skit mellom middagstallerkener og glass. Min morfar snakket aldri om krigen, men når vi spiste middag, så var det alltid et spørsmål om han kunne ta en ekstra potet. Uansett om det var flere poteter igjen. Om han kunne ta noen ekstra grønnsaker. Det var flere av dem også. Men for meg som ikke har opplevd krigen, rasjoneringskort og sult så vil slike opplevelser alltid være litt surrealistiske. For det var mat på bordet. Det var ingen grunn til å spørre. For han var det blitt det mest naturlige å spørre. Og det slo nesten aldri feil.
Jeg har interessert meg for andre verdenskrig siden jeg var veldig ung. Lest mange bøker og i de senere år sett utallige dokumentarfilmer på Discovery-kanalen. Mange har omhandlet tyskerne. Jeg blir like sjokkert og forbauset hver gang. Tusenvis av militære som hyller Hitler når han står på talerstolen, og tusenvis av sivile som hyller han når eskorten kjører forbi. Etter nederlaget ved Stalingrad ser man propagandaminister Goebbles stå på talerstolen og spørre om folket er rede for den totale krig, en krig mer grufull enn noen foreløpig har opplevd. Som svar får han en samstemt ja fra salens flere tusen oppmøtte. Om det er massesuggesjon, fantastisk propaganda eller utspekulert manipulasjon av folkemassene vet jeg ikke. Jeg har ikke studert tysk mentalitet, men jeg har respekt for den. Jeg ser bilder og dokumentarer som viser nazi hilsenen og menneskemasser som roper i kor. Det er skremmende. Er dette noe særegent tysk?
Dagens Tyskland kan ikke sammenlignes med det Tyskland som var for 70 år siden. I dag har vi en helt annen type kommunikasjon. Vi har mange kanaler på TV, vi har internett, vi reiser mer og har en annen forståelse av andres kultur. Ikke sant? Og dagens tyske befolkning kan vel ikke sammenlignes med tyskere slik de var for noen generasjoner siden? Men jeg er litt usikker likevel. Eksemplet er ikke tatt fra Tyskland, men USA. Jeg satt og så på CNN og fulgte med i det jeg kunne av amerikanske aviser når amerikanerne gikk inn i Irak i 2003. Jeg kan ærlig talt ikke huske at det var en eneste amerikansk TV kanal som var imot invasjonen eller en eneste avis som stilte spørsmål om dette var slik en god ide. Og her snakker vi om det som liksom skal være demokratiet over alle andre. Og jeg så ikke mange protestgrupper med makt bak ordene.
I dagens samfunn trenger vi et sterk Tyskland i Europa. Ikke militært, men økonomisk. Men hvis det kom til stykket, så tror jeg fremdeles den tyske industriarbeider, student, akademiker og alle andre ville vært de perfekte soldater som jeg ikke unner noen å møte. Jeg kan ta feil, men jeg vil ikke prøve ut tesen min. Den dag i dag er etiketten "Made in Germany" et kvalitetsstempel. Og tysk logistikk og organisering står i en særklasse.
Jeg ser ikke for meg at Angela Merkel står på talerstolen og blir hyllet på samme måte som Hitler. Men jeg klarer godt å forestille meg at slik massesuggesjon fremdeles kan få grubunn... nettopp i Tyskland.
Jeg vokste opp sammen med mine besteforeldre. Men jeg kan ikke erindre at det var særlig prat om krigen. En historie i ny og ne. Jeg kan fremdeles huske min mormor fortelle meg når tyskerne banket på døren under middagen. Inn kom de. Den ene stod oppå bordet og pekte på vinduet og at blendingsgardinen ikke var som den skulle være. Skitne militærstøvler med leire og skit mellom middagstallerkener og glass. Min morfar snakket aldri om krigen, men når vi spiste middag, så var det alltid et spørsmål om han kunne ta en ekstra potet. Uansett om det var flere poteter igjen. Om han kunne ta noen ekstra grønnsaker. Det var flere av dem også. Men for meg som ikke har opplevd krigen, rasjoneringskort og sult så vil slike opplevelser alltid være litt surrealistiske. For det var mat på bordet. Det var ingen grunn til å spørre. For han var det blitt det mest naturlige å spørre. Og det slo nesten aldri feil.
Jeg har interessert meg for andre verdenskrig siden jeg var veldig ung. Lest mange bøker og i de senere år sett utallige dokumentarfilmer på Discovery-kanalen. Mange har omhandlet tyskerne. Jeg blir like sjokkert og forbauset hver gang. Tusenvis av militære som hyller Hitler når han står på talerstolen, og tusenvis av sivile som hyller han når eskorten kjører forbi. Etter nederlaget ved Stalingrad ser man propagandaminister Goebbles stå på talerstolen og spørre om folket er rede for den totale krig, en krig mer grufull enn noen foreløpig har opplevd. Som svar får han en samstemt ja fra salens flere tusen oppmøtte. Om det er massesuggesjon, fantastisk propaganda eller utspekulert manipulasjon av folkemassene vet jeg ikke. Jeg har ikke studert tysk mentalitet, men jeg har respekt for den. Jeg ser bilder og dokumentarer som viser nazi hilsenen og menneskemasser som roper i kor. Det er skremmende. Er dette noe særegent tysk?
Dagens Tyskland kan ikke sammenlignes med det Tyskland som var for 70 år siden. I dag har vi en helt annen type kommunikasjon. Vi har mange kanaler på TV, vi har internett, vi reiser mer og har en annen forståelse av andres kultur. Ikke sant? Og dagens tyske befolkning kan vel ikke sammenlignes med tyskere slik de var for noen generasjoner siden? Men jeg er litt usikker likevel. Eksemplet er ikke tatt fra Tyskland, men USA. Jeg satt og så på CNN og fulgte med i det jeg kunne av amerikanske aviser når amerikanerne gikk inn i Irak i 2003. Jeg kan ærlig talt ikke huske at det var en eneste amerikansk TV kanal som var imot invasjonen eller en eneste avis som stilte spørsmål om dette var slik en god ide. Og her snakker vi om det som liksom skal være demokratiet over alle andre. Og jeg så ikke mange protestgrupper med makt bak ordene.
I dagens samfunn trenger vi et sterk Tyskland i Europa. Ikke militært, men økonomisk. Men hvis det kom til stykket, så tror jeg fremdeles den tyske industriarbeider, student, akademiker og alle andre ville vært de perfekte soldater som jeg ikke unner noen å møte. Jeg kan ta feil, men jeg vil ikke prøve ut tesen min. Den dag i dag er etiketten "Made in Germany" et kvalitetsstempel. Og tysk logistikk og organisering står i en særklasse.
Jeg ser ikke for meg at Angela Merkel står på talerstolen og blir hyllet på samme måte som Hitler. Men jeg klarer godt å forestille meg at slik massesuggesjon fremdeles kan få grubunn... nettopp i Tyskland.
torsdag 8. april 2010
MS og påske er en dårlig kombinasjon
Som pensjonister, har Marianne sine foreldre det helt supert. De har en hytte ved kysten, og her bor de nærmest fra tidlig vår til sent på høst. Kommer bare innom byen for å vaske klær og kjøpe mat. Da blir det naturlig for Marianne og meg og kjøre innover og tilbringe påskeuka på hytten. Denne gangen var det en venninne av Marianne med familie som også kom utover og besøkte oss i selve påskehelga.
Helt suverent. God mat og drikke, ut i robåt på fiske, tur i skog og mark, grilling i fjæra, leting etter påskeegg, kortspill og alt som ellers hører påsken til. Idyllisk spør du meg. Idyllisk spør du Marianne også. Kjenner du henne godt nok, så vet du at det stemmer, men da vet du også at det ikke stemmer. Forvirrende?
Hun har en lidenskap for fotografi og det tar ikke mange dagene før påskebildene er lagt ut på Facebook. Når man er flink til å ta bilder og samtidig behersker noen bildebehandlingsprogrammer, så ser det ut som vi har hatt den perfekte påske. Og det har vi også. Problemet er bare at Marianne har MS. Problemet er også at hun er som et av disse Duracell batteriene som aldri stopper opp. Det kan diskuteres opp og ned i mente, men en gang i blant så er det ikke en god kombinasjon.
Når andre folk kommer uthvilt hjem fra påskeferie, så er det motsatt for Marianne. Som hun selv sier, så er det den perfekte aneldning til å lade batteriene, men det som skjer er at batteriene er utladet etter påsken. Når folk ringer oss i uken etter, og jeg hører Marianne på telefonen, så er det ingen indikasjon som forteller den hun snakker med at hun er sliten. Og det skal store krefter til å holde fasaden hvis det kommer besøk i uken etterpå også.
Uken etter påske tilsvarer mye godt en uke i senga. I hvertfall innenfor husets fire vegger. Så utrolig synd, men slik er realitetene med MS. Selv er jeg alltid redd for at tilstanden hennes skal forverres etter slike kraftanstrengelser.
Helt suverent. God mat og drikke, ut i robåt på fiske, tur i skog og mark, grilling i fjæra, leting etter påskeegg, kortspill og alt som ellers hører påsken til. Idyllisk spør du meg. Idyllisk spør du Marianne også. Kjenner du henne godt nok, så vet du at det stemmer, men da vet du også at det ikke stemmer. Forvirrende?
Hun har en lidenskap for fotografi og det tar ikke mange dagene før påskebildene er lagt ut på Facebook. Når man er flink til å ta bilder og samtidig behersker noen bildebehandlingsprogrammer, så ser det ut som vi har hatt den perfekte påske. Og det har vi også. Problemet er bare at Marianne har MS. Problemet er også at hun er som et av disse Duracell batteriene som aldri stopper opp. Det kan diskuteres opp og ned i mente, men en gang i blant så er det ikke en god kombinasjon.
Når andre folk kommer uthvilt hjem fra påskeferie, så er det motsatt for Marianne. Som hun selv sier, så er det den perfekte aneldning til å lade batteriene, men det som skjer er at batteriene er utladet etter påsken. Når folk ringer oss i uken etter, og jeg hører Marianne på telefonen, så er det ingen indikasjon som forteller den hun snakker med at hun er sliten. Og det skal store krefter til å holde fasaden hvis det kommer besøk i uken etterpå også.
Uken etter påske tilsvarer mye godt en uke i senga. I hvertfall innenfor husets fire vegger. Så utrolig synd, men slik er realitetene med MS. Selv er jeg alltid redd for at tilstanden hennes skal forverres etter slike kraftanstrengelser.
onsdag 7. april 2010
Når ble Galdhøpiggen besteget første gang?
Om noen måneder står jeg forhåpentligvis på toppen av Galdhøpiggen og skuer utover det ene fjellet etter det andre. For meg vil det være en bragd. Det er ikke så mye ineteressant som har skjedd i livet mitt som jeg kan skryte av. Men når jeg først gjør noe som jeg mener utvilsomt bør komme i min personlige historiebok, så vil dette være en av dem. Og når jeg en gang forhåpentligvis ikke kommer på sykehjem, så skal jeg få alle helsearbeiderne til å måpe i beundring for min bragd. Og bare kalle meg "han fjellklatrer'n. Du vet, han som besteg Galdhøpiggen".
For øyeblikket er det nok å gå opp noen trappetrinn og det er utenkelig å gå til butikken 500 meter unna huset. Det er langt nok til at bilen taes i bruk. Men jeg tror den instillingen bør stille avgå med døden. Jeg har vært inne på både Wikipedia og andre websider for å sanke inn opplysninger om Galdhøpiggen. Jeg har også fått med klatrefølge, men ikke til Galdhøpiggen. Der har han visst vært flere ganger. Sist med sin sønn som ikke engang er tenåring ennå. Men han har ikke vært på Glittertind. Så da bør vel begge disse topper bestiges i løpet av samme uke.
En webside dukket etterhvert frem. En side som gir innblikk i bestigningshistorien til Norges høyeste fjell. Her har man informasjon fra 1700/1800 tallet og 1900 tallet. Denne fanget min interesse. Dessverre ble den et stort irritasjonsmoment i lang tid, frem til jeg nå hentet den frem igjen, for å være sikker på at min påstand er korrekt. Men så viser det seg at jeg tok feil, og all min irritasjon som nå skulle bli til en post under kategorien "refleksjon" blir litt tafatt. For jeg trodde at man her ga en indikasjon om første gang alle disse fjelltoppene var besteget, for det mente jeg de ikke har noe grunnlag for å si noe om. Men hadde jeg lest riktig ville jeg sett at det står "første kjente bestigning" og "første kjente bestigere", og det setter alt i et annet perspektiv.
Den 14. juli 1841 ble Glittertinden besteget. (Det hadde jo vært kjempeartig hvis det klaffet med datoen for min egen bestigning). De var 2 mann. I juli 1850 ble Galdhøpiggen besteget av 3 mann. Jeg skjønner at disse fjelltoppene kanskje ikke hadde samme fasinasjon da som nå. For på den tiden var det ikke like nøyaktig informasjon om hvilke fjelltopper som var høyest i Norge. Og det var vel da som nå noe i oss som sa at vi skulle bestige det som var høyest, brattest, vanskeligst eller noe annet. Men det viser seg at geografiske oppmålinger av fjell ikke var noe nytt på 1840-50 tallet. Her er en webside som forteller om Theodor Broch, en ukjent fjellpioner. Han var en geografisk oppmåler som i 1827 besteg mange fjelltopper.
Jeg har sittet på noen fjelltopper jeg også. Ingen i nærheten av Galdhøpiggens høyde bare for å ha sagt det. Hver gang har jeg sagt til meg selv at "jøss, dette er utsikt". Så har jeg lurt på hvor mange andre mennesker har sittet akkurat der jeg satt og beundret utsikten. Kanskje har de lurt på akkurat det samme. Hvor mange andre har beundret utsikten akkurat fra denne plass.
Når ble Galdhøpiggen besteget første gang? Jeg vet ikke. I dag kan vi kjøpe oss fjelleklatrerutstyr. Vi har bil eller annen mulighet for transport for å komme oss til foten av Galdhøpiggen. Vi har ferie, med lønn, slik at det er ikke tid det skorter på. Jeg klarer ikke helt å se for meg en husmann eller leilending i la oss si Trøndelag som sier til seg selv at jeg vet ikke om Galdhøpiggen er Norges høyeste fjell, men akkurat den fjelltoppen vil jeg bestige. Jeg tviler sterkt på at han i det hele tatt vet at det er en fjelltopp som heter akkurat Galdhøpiggen og hvor den befinner seg i landet. (Jeg er ikke sikker på når den fikk navnet Galdhøpiggen, men du skjønner hva jeg mener).
Men, at en eller annen person i Lom og andre tettsteder i nærheten av Galdhøpiggen har sagt at den toppen skal jeg bestige og deretter gjort det, ser jeg på som utrolig sannsynlig. Hvorfor ikke? For det første så er det et eller annet i mange av oss som absolutt vil gjøre slike ting. Kall det en oppdagelse eller personlig bragd. Og hadde det ikke vært slik, så kan det være at vi fremdeles hadde sittet her og ventet på at hjulet ble oppfunnet. Og hvis vi skal utelukke den iboende trangen i mange av oss for oppdagelse, så kan vi gjøre det så enkelt som å kalle det å tøffe seg. Jeg tviler ikke på at en eller annen husmannssønn i Lom en eller annen gang sa til seg selv og kompisene at: "I morgen blir det finvær. Skal vi se om vi klarer å komme oss på toppen av det fjellet der? Kanskje Kari Andersdatter vil se på Ole Hansen litt annerledes etterpå? Kanskje kirketjener Hans Olsen tror han kommer nærmere Gud ved å bestige fjellet?
Jeg kommer til å være stolt over å bestige Galdhøpiggen i sommer. Og jeg kommer til å tenke på alle de som har sittet der gjennom århundrene og som ser det samme som meg. Kankje klokkeren fra Lom kirke i år 1404 satt der og tenkte på om noen fra vikingtiden satt der før han, og lurte på hva han tenkte på.
For øyeblikket er det nok å gå opp noen trappetrinn og det er utenkelig å gå til butikken 500 meter unna huset. Det er langt nok til at bilen taes i bruk. Men jeg tror den instillingen bør stille avgå med døden. Jeg har vært inne på både Wikipedia og andre websider for å sanke inn opplysninger om Galdhøpiggen. Jeg har også fått med klatrefølge, men ikke til Galdhøpiggen. Der har han visst vært flere ganger. Sist med sin sønn som ikke engang er tenåring ennå. Men han har ikke vært på Glittertind. Så da bør vel begge disse topper bestiges i løpet av samme uke.
En webside dukket etterhvert frem. En side som gir innblikk i bestigningshistorien til Norges høyeste fjell. Her har man informasjon fra 1700/1800 tallet og 1900 tallet. Denne fanget min interesse. Dessverre ble den et stort irritasjonsmoment i lang tid, frem til jeg nå hentet den frem igjen, for å være sikker på at min påstand er korrekt. Men så viser det seg at jeg tok feil, og all min irritasjon som nå skulle bli til en post under kategorien "refleksjon" blir litt tafatt. For jeg trodde at man her ga en indikasjon om første gang alle disse fjelltoppene var besteget, for det mente jeg de ikke har noe grunnlag for å si noe om. Men hadde jeg lest riktig ville jeg sett at det står "første kjente bestigning" og "første kjente bestigere", og det setter alt i et annet perspektiv.
Den 14. juli 1841 ble Glittertinden besteget. (Det hadde jo vært kjempeartig hvis det klaffet med datoen for min egen bestigning). De var 2 mann. I juli 1850 ble Galdhøpiggen besteget av 3 mann. Jeg skjønner at disse fjelltoppene kanskje ikke hadde samme fasinasjon da som nå. For på den tiden var det ikke like nøyaktig informasjon om hvilke fjelltopper som var høyest i Norge. Og det var vel da som nå noe i oss som sa at vi skulle bestige det som var høyest, brattest, vanskeligst eller noe annet. Men det viser seg at geografiske oppmålinger av fjell ikke var noe nytt på 1840-50 tallet. Her er en webside som forteller om Theodor Broch, en ukjent fjellpioner. Han var en geografisk oppmåler som i 1827 besteg mange fjelltopper.
Jeg har sittet på noen fjelltopper jeg også. Ingen i nærheten av Galdhøpiggens høyde bare for å ha sagt det. Hver gang har jeg sagt til meg selv at "jøss, dette er utsikt". Så har jeg lurt på hvor mange andre mennesker har sittet akkurat der jeg satt og beundret utsikten. Kanskje har de lurt på akkurat det samme. Hvor mange andre har beundret utsikten akkurat fra denne plass.
Når ble Galdhøpiggen besteget første gang? Jeg vet ikke. I dag kan vi kjøpe oss fjelleklatrerutstyr. Vi har bil eller annen mulighet for transport for å komme oss til foten av Galdhøpiggen. Vi har ferie, med lønn, slik at det er ikke tid det skorter på. Jeg klarer ikke helt å se for meg en husmann eller leilending i la oss si Trøndelag som sier til seg selv at jeg vet ikke om Galdhøpiggen er Norges høyeste fjell, men akkurat den fjelltoppen vil jeg bestige. Jeg tviler sterkt på at han i det hele tatt vet at det er en fjelltopp som heter akkurat Galdhøpiggen og hvor den befinner seg i landet. (Jeg er ikke sikker på når den fikk navnet Galdhøpiggen, men du skjønner hva jeg mener).
Men, at en eller annen person i Lom og andre tettsteder i nærheten av Galdhøpiggen har sagt at den toppen skal jeg bestige og deretter gjort det, ser jeg på som utrolig sannsynlig. Hvorfor ikke? For det første så er det et eller annet i mange av oss som absolutt vil gjøre slike ting. Kall det en oppdagelse eller personlig bragd. Og hadde det ikke vært slik, så kan det være at vi fremdeles hadde sittet her og ventet på at hjulet ble oppfunnet. Og hvis vi skal utelukke den iboende trangen i mange av oss for oppdagelse, så kan vi gjøre det så enkelt som å kalle det å tøffe seg. Jeg tviler ikke på at en eller annen husmannssønn i Lom en eller annen gang sa til seg selv og kompisene at: "I morgen blir det finvær. Skal vi se om vi klarer å komme oss på toppen av det fjellet der? Kanskje Kari Andersdatter vil se på Ole Hansen litt annerledes etterpå? Kanskje kirketjener Hans Olsen tror han kommer nærmere Gud ved å bestige fjellet?
Jeg kommer til å være stolt over å bestige Galdhøpiggen i sommer. Og jeg kommer til å tenke på alle de som har sittet der gjennom århundrene og som ser det samme som meg. Kankje klokkeren fra Lom kirke i år 1404 satt der og tenkte på om noen fra vikingtiden satt der før han, og lurte på hva han tenkte på.
tirsdag 6. april 2010
Min nye arbeidskollega slutter
Ha-ha-ha-ha. Unnskyld meg. Jeg er faktisk dannet, men jeg må bare avreagere litt. Ha-ha-ha-ha. Den 25 februar sluttet min forrige arbeidskollega (sykepleier). I går tok jeg meg tid til å skrive ned en post som omhandlet opplæring av sykepleiere på natt. Og det siste jeg nevnte, var at etter en, en til to-måneders opplæringsperiode så var det ingen vits i å tro at man kunne slappe av. For det ble ikke lenge før man måtte gjennom det samme på nytt. Nå forteller min nye arbeidskollega (sykepleier) meg at hun slutter.
Før jeg begynner å rakke ned på sykepleiere og før jeg begynner og synes synd på meg selv vil jeg bare nevne noen små ting. Sykepleieren jeg går sammen med nå er en fantastisk person. Den perfekte sykepleier, omtenksom og med mye kunnskap innen faget. Hun har søkt på en 100% stilling ved et annet sykehjem og fått stillingen. Hun har utdannelse innen psykiatri og holder på å avslutte et masterstudie som hun utvilsomt kommer til å få bruk for. Samtidig får hun brukt sin psykiatriske utdannelse ved sin neste arbeidsplass. Jeg skjønner henne så altfor godt.
Jeg har full forståelse for at det er behov for sykepleiere ved sykehjem og omsorgsboliger. De har en utdannelse som det er et stort behov for. Men det er ikke det samme behovet på natt. Det kan selvsagt diskuteres, for det er sikkert de institusjoner hvor dette er høyst påkrevd. Men slik er det ikke hos oss. Vi klarer oss med hjelpepleiere. Når det først skjer noe på natt er det uansett legevakt og eventuellt ambulanse som er tingen. For å motsi meg selv noen promille skal jeg innrømme at det gjennom mine 11 år innen omsorgsyrket har vært noen episoder hvor kommunikasjonen med legevakten har vært vanskelig fordi det ikke har vært en sykepleier men en hjelpepleier som formidler at en bruker har ramlet på gulvet og bør komme til undersøkelse på sykehuset for å se at ingen skade har oppstått.
Jeg skjønner at regelverket tilsvarer at det er sykepleier på alle nattvakter. Ironisk nok, når de er syke er det aldri aktuelt å leie inn en sykepleier. Da er det helst en assistent som skal innkalles. Akkurat dette er det ingen vits i å argumentere mot. Her er det noen regler jeg ikke helt har satt meg inn i.
Så hva gjør jeg nå? Skal jeg atter en gang ta de tyngste avdelingene til de blir husvarme, gi opplæring på data, passe på at de har lest gjennom alle brukernes journaler, påse at de kan brannrutinene, vet å komme seg rundt i alle korridorene som ikke er i bruk nattestid i tilfelle brann og en drøss med andre gjøremål.
Hvor ble det av alle hjelpepleierkollegaene mine med 10 års annsienitet, som visste hver en detalje om brukerne? Og hvorfor har vi de siste årene hatt så mange sykepleiere på natt at jeg har mistet tellingen? Trist.
Min siste post, opplæring av sykepleier på natt.
Før jeg begynner å rakke ned på sykepleiere og før jeg begynner og synes synd på meg selv vil jeg bare nevne noen små ting. Sykepleieren jeg går sammen med nå er en fantastisk person. Den perfekte sykepleier, omtenksom og med mye kunnskap innen faget. Hun har søkt på en 100% stilling ved et annet sykehjem og fått stillingen. Hun har utdannelse innen psykiatri og holder på å avslutte et masterstudie som hun utvilsomt kommer til å få bruk for. Samtidig får hun brukt sin psykiatriske utdannelse ved sin neste arbeidsplass. Jeg skjønner henne så altfor godt.
Jeg har full forståelse for at det er behov for sykepleiere ved sykehjem og omsorgsboliger. De har en utdannelse som det er et stort behov for. Men det er ikke det samme behovet på natt. Det kan selvsagt diskuteres, for det er sikkert de institusjoner hvor dette er høyst påkrevd. Men slik er det ikke hos oss. Vi klarer oss med hjelpepleiere. Når det først skjer noe på natt er det uansett legevakt og eventuellt ambulanse som er tingen. For å motsi meg selv noen promille skal jeg innrømme at det gjennom mine 11 år innen omsorgsyrket har vært noen episoder hvor kommunikasjonen med legevakten har vært vanskelig fordi det ikke har vært en sykepleier men en hjelpepleier som formidler at en bruker har ramlet på gulvet og bør komme til undersøkelse på sykehuset for å se at ingen skade har oppstått.
Jeg skjønner at regelverket tilsvarer at det er sykepleier på alle nattvakter. Ironisk nok, når de er syke er det aldri aktuelt å leie inn en sykepleier. Da er det helst en assistent som skal innkalles. Akkurat dette er det ingen vits i å argumentere mot. Her er det noen regler jeg ikke helt har satt meg inn i.
Så hva gjør jeg nå? Skal jeg atter en gang ta de tyngste avdelingene til de blir husvarme, gi opplæring på data, passe på at de har lest gjennom alle brukernes journaler, påse at de kan brannrutinene, vet å komme seg rundt i alle korridorene som ikke er i bruk nattestid i tilfelle brann og en drøss med andre gjøremål.
Hvor ble det av alle hjelpepleierkollegaene mine med 10 års annsienitet, som visste hver en detalje om brukerne? Og hvorfor har vi de siste årene hatt så mange sykepleiere på natt at jeg har mistet tellingen? Trist.
Min siste post, opplæring av sykepleier på natt.
mandag 5. april 2010
Opplæring av sykepleier på natt
Å ha en sykepleier i natt turnus skal gi en trygghetsfølelse for både brukerne og arbeidskollegaene. Ikke sant? For de kan alt. I hvertfall det som kreves for stillingen. Tja, jeg vet ærlig talt ikke. Hvis vi fikk et akutt tilfelle på natt hvor det står mellom liv og død hvis ikke prosedyrer blir fulgt, så skal jeg være enig i at jeg heller ville kommunisere med en sykepleier enn en assistent som jobber dag eller kveldsskiftet. Vikarer fra Manpower og kommunens tidligere Vikarbyrå kan jeg gjerne unngå. Om samtalen med sykepleieren ville ha artet seg særlig annerledes enn den jeg ville ha hatt med en hjelpepleier vet jeg ikke. De gangene vi trenger en eller annen assistanse så er det legevakten som er alternativet uansett om vi har en sykepleier tilstede.
Men de skal ha opplæring. For når de kommer og skal ha sine første vakter på natt, så er det skuffende hva de kan på forhånd. I hvertfall når det gjelder prosedyrer som vi på natt bør kunne. For det første er det tre poster. En med demente som er hardt rammet. På natt er dette den greieste posten, men det er også påkrevd at det alltid er en av oss to nattvakter tilstede her. Så har vi de to andre postene. Også her en post med demente. Ikke like hardt rammet av demens, men med mange vandrere. Så har vi en post med lettere psykiatriske lidelser. Den er ikke betjent på natt unntatt når vi tar rundene våre. Men her kan det fort komme et tosifret antall alarmer i løpet av natten. Og med to poster kan man fort bli sliten, både fysisk og mentalt.
Når det kommer en ny sykepleier på natt, så synes jeg alltid det er greit å gi dem den rolige posten. Bare for å få dem husvarme og at de ikke får for mange ansikt å kjenne igjen. Til vanlig bytter vi mellom postene annenhver gang, men det kan man ikke gjøre når det er nye sykepleiere som skal læres opp. Derfor får de denne ene posten fra 6-10 ganger, frem til de selv føler at dette går bra. Så kan du gi dem de to andre postene, men ikke uten at du må følge med litt selv. For her er det dobbelt så mange brukere med flere diagnoser enn de er vant til i den første posten. Så egentlig styrer du hele skuta selv, frem til de er husvarme i alle postene.
De kan ingenting om brukerne og det er minimalt med informasjon på arbeidslistene. Så på hver vakt må man gå ned på kontoret og finne tak i journaler som tilhører de forskjellige brukerne, og få dem til å lese gjennom dette. Bakgrunnsinformasjon er viktig. Det kan være alt fra om de har diabetes, siste operasjoner, pårørende, diagnoser og mye mer. Kan ikke gi dem for mange journaler pr. natt heller. De skal jo helst huske noe av dette til senere.
Og av en eller annen grunn er det sjelden de kan å bruke vårt datasystem. Så er det opplæring av bruk av data. Hvordan kommer vi inn på brukeren. Hvordan kan vi se tilbake på brukerhistorikken, som kan være svært viktig når man i blant har ni dager turnusfri periode. Og så skal det skrives ut rapport og huskeliste til morgenvakten. Og så har vi jo alt som har med avviksmeldinger og systemavvik. For det er viktig. Kanskje ikke for sykepleierne. De forsvinner snart likevel. Men for oss som blir igjen år ut og år inn kan denne dokumentasjonen være ytterst viktig.
Bygningen er stor og uansett om vi har vaktservice som kommer innom i løpet av natten og vi nå slipper å gå egne brannrunder, så er det utrolig viktig at de kjenner til mer av huset enn postene hvor brukerne er. For det kan bli både falsk brannalarm og reell brann. Og da bør man kunne bygget. Våre avdelinger tilsvarer kanskje 1/6 av bygningen, så det kan bli litt manøvrering gjennom ganger for å komme frem dit du vil. Og hvor er nå alle disse branntavlene, brannslangene, brannteppene og brannapparatene.
Og så har de sine egne spørsmål. Først de litt dumme som du bare må la gå inn det ene øret og ut det andre. For de tror at som sykepleier har de ansvaret for alt.
"Si meg, du som hjelpepleier, du har vel ikke lov til å gi ut medisin".
"Du skal vel ikke gi morgenrapport for din avdeling. Det er vel meg som sykepleier?"
Men så er det noen interessante spørsmål også, som du selvsagt begynner å bli veldig vant til etterhvert som alle sykepleierne du arbeider med spør det samme.
"Skal vi ikke skrive hele navnet vårt når vi har gitt en bruker medisin og ikke bare fornavnet?"
"Hvorfor skriver vi rapport for de to timene vi jobber på eksempelvis torsdag og ikke de 8 timene vi jobber fredag?"
De er jo litt koselige også da. Ydmyke er vel det rette ordet. For de lar seg fullstendig overkjøre av personalet når de skal ta imot rapport før vakten og gi rapport om morgenen. Så her er det best å bare overstyre dem fullstendig, til de skjønner hvordan det gjøres. Så får de heller sitte der med pen og papir og notere. Det er jo et irritasjonsmoment for dem en gang i blant. For det er jo de som sykepleiere som bør gjøre dette. Og når de endelig får dreisen på det, så lar du dem ta over. Da har de kommandoen vettu, og den gir de aldri fra seg. Men hvem faen er det som synes at det å ta og gi rapport er en utfordring.
Setter du en soneleder eller to til veggs med dette så er motargumentene tilstede.
"For de går jo aldri nattvakter før de har vært på opplæring på dagtid".
"Det finnes velkomsthefter som forteller om både arbeidsplassen og prosedyrer".
"Alle skal gjennom brannforskriftene før de begynner."
Nikk gjenkjennende på hodet og vær enig. Tell til 10. Så gir du opplæringen likevel.
Så, som du skjønner, så er det litt av en opplæring som skal til for at disse sykepleierne begynner og føle seg trygge, og du som hjelpepleier føler deg trygge på dem. Da vi alle går i turnus kan det fort ta en måned eller to før opplæringen er ferdig, men glem den forhåpentligvis rolige perioden som nå kommer. Om ikke lenge er du på'n igjen. Med opplæringen av enda en ny sykepleier.
Hadde det vært motsatt, lurer jeg faktisk på om sykepleierne ville fått et ekstra opplæringstillegg. Hm..
Men de skal ha opplæring. For når de kommer og skal ha sine første vakter på natt, så er det skuffende hva de kan på forhånd. I hvertfall når det gjelder prosedyrer som vi på natt bør kunne. For det første er det tre poster. En med demente som er hardt rammet. På natt er dette den greieste posten, men det er også påkrevd at det alltid er en av oss to nattvakter tilstede her. Så har vi de to andre postene. Også her en post med demente. Ikke like hardt rammet av demens, men med mange vandrere. Så har vi en post med lettere psykiatriske lidelser. Den er ikke betjent på natt unntatt når vi tar rundene våre. Men her kan det fort komme et tosifret antall alarmer i løpet av natten. Og med to poster kan man fort bli sliten, både fysisk og mentalt.
Når det kommer en ny sykepleier på natt, så synes jeg alltid det er greit å gi dem den rolige posten. Bare for å få dem husvarme og at de ikke får for mange ansikt å kjenne igjen. Til vanlig bytter vi mellom postene annenhver gang, men det kan man ikke gjøre når det er nye sykepleiere som skal læres opp. Derfor får de denne ene posten fra 6-10 ganger, frem til de selv føler at dette går bra. Så kan du gi dem de to andre postene, men ikke uten at du må følge med litt selv. For her er det dobbelt så mange brukere med flere diagnoser enn de er vant til i den første posten. Så egentlig styrer du hele skuta selv, frem til de er husvarme i alle postene.
De kan ingenting om brukerne og det er minimalt med informasjon på arbeidslistene. Så på hver vakt må man gå ned på kontoret og finne tak i journaler som tilhører de forskjellige brukerne, og få dem til å lese gjennom dette. Bakgrunnsinformasjon er viktig. Det kan være alt fra om de har diabetes, siste operasjoner, pårørende, diagnoser og mye mer. Kan ikke gi dem for mange journaler pr. natt heller. De skal jo helst huske noe av dette til senere.
Og av en eller annen grunn er det sjelden de kan å bruke vårt datasystem. Så er det opplæring av bruk av data. Hvordan kommer vi inn på brukeren. Hvordan kan vi se tilbake på brukerhistorikken, som kan være svært viktig når man i blant har ni dager turnusfri periode. Og så skal det skrives ut rapport og huskeliste til morgenvakten. Og så har vi jo alt som har med avviksmeldinger og systemavvik. For det er viktig. Kanskje ikke for sykepleierne. De forsvinner snart likevel. Men for oss som blir igjen år ut og år inn kan denne dokumentasjonen være ytterst viktig.
Bygningen er stor og uansett om vi har vaktservice som kommer innom i løpet av natten og vi nå slipper å gå egne brannrunder, så er det utrolig viktig at de kjenner til mer av huset enn postene hvor brukerne er. For det kan bli både falsk brannalarm og reell brann. Og da bør man kunne bygget. Våre avdelinger tilsvarer kanskje 1/6 av bygningen, så det kan bli litt manøvrering gjennom ganger for å komme frem dit du vil. Og hvor er nå alle disse branntavlene, brannslangene, brannteppene og brannapparatene.
Og så har de sine egne spørsmål. Først de litt dumme som du bare må la gå inn det ene øret og ut det andre. For de tror at som sykepleier har de ansvaret for alt.
"Si meg, du som hjelpepleier, du har vel ikke lov til å gi ut medisin".
"Du skal vel ikke gi morgenrapport for din avdeling. Det er vel meg som sykepleier?"
Men så er det noen interessante spørsmål også, som du selvsagt begynner å bli veldig vant til etterhvert som alle sykepleierne du arbeider med spør det samme.
"Skal vi ikke skrive hele navnet vårt når vi har gitt en bruker medisin og ikke bare fornavnet?"
"Hvorfor skriver vi rapport for de to timene vi jobber på eksempelvis torsdag og ikke de 8 timene vi jobber fredag?"
De er jo litt koselige også da. Ydmyke er vel det rette ordet. For de lar seg fullstendig overkjøre av personalet når de skal ta imot rapport før vakten og gi rapport om morgenen. Så her er det best å bare overstyre dem fullstendig, til de skjønner hvordan det gjøres. Så får de heller sitte der med pen og papir og notere. Det er jo et irritasjonsmoment for dem en gang i blant. For det er jo de som sykepleiere som bør gjøre dette. Og når de endelig får dreisen på det, så lar du dem ta over. Da har de kommandoen vettu, og den gir de aldri fra seg. Men hvem faen er det som synes at det å ta og gi rapport er en utfordring.
Setter du en soneleder eller to til veggs med dette så er motargumentene tilstede.
"For de går jo aldri nattvakter før de har vært på opplæring på dagtid".
"Det finnes velkomsthefter som forteller om både arbeidsplassen og prosedyrer".
"Alle skal gjennom brannforskriftene før de begynner."
Nikk gjenkjennende på hodet og vær enig. Tell til 10. Så gir du opplæringen likevel.
Så, som du skjønner, så er det litt av en opplæring som skal til for at disse sykepleierne begynner og føle seg trygge, og du som hjelpepleier føler deg trygge på dem. Da vi alle går i turnus kan det fort ta en måned eller to før opplæringen er ferdig, men glem den forhåpentligvis rolige perioden som nå kommer. Om ikke lenge er du på'n igjen. Med opplæringen av enda en ny sykepleier.
Hadde det vært motsatt, lurer jeg faktisk på om sykepleierne ville fått et ekstra opplæringstillegg. Hm..
søndag 4. april 2010
Kan et hjerte bare stoppe?
Jeg hadde en ubehagelig episode i påsken. Og den var virkelig ubehagelig. Bare så det er sagt. Konklusjonen er at det er stor sannsynlighet for at jeg er dårlig trent og har et unormalt lavt kondisjonsnivå. I hvertfall for å være 45 år. For jeg følte at her var jeg på nippet til å segne om. Ikke av utmattelse, men av hjertesvikt. Ikke at jeg noen gang har hatt hverken hjertesvikt eller hjerteinfark, men alt var ikke som det skulle være.
Jeg skulle ta bilder av en gammel møllestein som ligger ned mot sjøen. Ikke så langt fra hytta. Kanskje 15 minutters gange. Det er bratt på visse steder, mye snø på andre og veldig steinete terreng imellom. Så skulle mannen til Marianne's venninne være med. Så ble det bestemt at deres 4 år gamle sønn skulle være med. Jeg tror venninnen trengte en times hvile uten "mamma, mamma, mamma" hele tiden.
Gutten skulle selvsagt gå foran, men etter at han trynte ned i den steinete stien et par ganger i faretruende nærhet av... stein begynte jeg med å holde han i hånden for å styre han litt i riktig retning slik at han ikke ramlet. Noen ganger kunne jeg gi slipp på han. Koselig var det da han skjønte at vi kom til nye utfordringer og han automatisk rakte frem hånden. Etterhvert tok jeg heller tak i jakken hans bak slik at han lettere klarte å forsere både steiner og tung snø. Så måtte jeg kikke litt på han innimellom. Jakken kom litt for høyt opp ett par ganger og jeg var redd for at glidelåsen lå litt tett inntil halsen.
Men det var bare å glemme møllesteinen. Vi gikk ned til båten og sjøen. Det kunne være noen fotomotiv der nede. Men med en 4 åring som sprang rundt båten og klatret oppi båten og var en propell utenlike, fant jeg ut jeg ikke kunne annet enn å holde på båten slik at den ikke begynte å trille ned på stativet mot sjøen. Jeg fikk noen herlige bilder av gutten i båten, men fant fort ut at en fototur bare var å glemme. Her var det like greit å komme seg tilbake til hytten.
På vei opp, gikk det knappt et minutt før gutten var utslitt. Man kan jo heller ikke forvente noe av en 4 åring. Det blir liksom de voksnes ansvar. Jeg kopierte min eminente løsning fra nedoverturen, hvor jeg hadde et godt grep om jakken hans. Men oppover blir det likevel litt annerledes. Samtidig har jeg et canon kamera slengt rundt halsen, som flytter noe voldsomt på seg. Såpass at kamerahuset er på nippet til å treffe guttens bakhode ved flere anledninger.
Så blir det å bære gutten løsningen. Gutten i den ene hånden og rappelering opp tauet med den andre. Noen hvilepauser. Etterhvert får faren både staven og kameraet. Selv kjenner jeg svetten siler, og hver gang jeg prøver å la gutten stå på egne føtter går han rett ut i spagaten. Vi har et område som heter prærien. Det er et flatt område før siste stigning mot hytta. Det er også det området som tar fullstendig knekken på meg. Med snø opp til knærne bærer jeg gutten bortover.
Det er her jeg begynner å kjenne at hjertet dunker litt kraftigere enn vanlig. Det er her jeg kjenner at hjertet dunker litt raskere enn vanlig også. Og det gir seg ikke med at jeg tar meg en hvilepause. Så er det som om noen trer en tettsittende lue over hodet på meg. Jeg blir varm rundt ørene og det presser noe voldsomt mot hodet. Det er nå jeg begynner å kjenne hjertet i ørene. Det er vel helst pulsen jeg hører. Lyden er voldsom i styrke. Jeg prøver å prate til gutten. Høre etter om han er klar for siste etappe. Men jeg hører ikke min egen stemme. Såvidt innimellom pulsslagene i ørene hører jeg lyd. Men ikke at det er min egen stemme. Jeg hører heller ikke om gutten sier noe, da han står med ryggen mot meg. Her er det bratt og steinete, men så kommer heldigvis en lang trapp opp mot hytten. Det er en stigning, men med jevn stigning. Jeg orker ikke å bære han opp. Men jeg klarer å løfte han to trinn av gangen, og så en liten pause.
Da vi kommer inn i hytten sitter Marianne og venninnen sammen med Marianne's foreldre og spiller kort. Det er såvidt jeg får av meg skoene og plasserer meg tett inntil de andre. Av en eller annen grunn har vi mennesker en iboende trang til ikke å vise at det er noe som feiler oss. Hvis vi får noe i halsen i en restaurant vil mange av oss søke mot toalettet eller en plass bort fra andre frem til vi blir bedre. Det er ikke så lurt, og jeg har ingen intensjoner om å bevege meg unna kortspillerne frem til jeg føler meg bedre. De kikker på meg alle, og uansett om jeg fremdeles ikke klarer å høre hva de sier, så oppfatter jeg såpass at de er noe i villrede om min tilstand. Heldigvis er Marianne's venninne sykepleier, så det er hennes ansiktsuttrykk og reaksjoner som jeg er mest interessert i. Og som hun sa senere på kvelden, var hun på nippet til å gjøre noe. Jeg var visst helt grå i ansiktet og svetten bare silte nedover.
Jeg satt lenge før jeg kom meg til hektene. Nå skal de sies at jeg og gutten gikk fremst. Så det er lite sannsynlig at faren visste at jeg slet som faen det siste stykket. Men hadde jeg kommet halveis uten hjelp, så skulle jeg faen ta meg få gutten helt frem. Men litt irriterende var det høre han bak meg gå der med to staver og et kamera mens han inimellom kunne fortelle meg at:
"Dette var en fin tur".
Dette er andre gangen jeg har følt det slik. Første gangen var for flere år siden. Også det på hytten og også det i vårløsningen. Savidt jeg husker skulle jeg absolutt opp på en liten fjellknaus mens jeg gikk med snø opp til knærne. Samme tendenser, men her kunne jeg bare snu og vandre tilbake til hytten med en gang jeg kjente det. Og alt var normalt om ikke lenge. Nå skal det sies at jeg ikke kjente smerte i hjertet. Hverken da eller nå. Men hvor lenge kan et hjerte holde på slikt før noe kan skje? For dette var en ekkel opplevelse. Jeg var treningsnarkoman for mange år siden, så jeg har vært vant til å slite, og kjenne hjerte dunke hardt. Dette var likevel annerledes.
Jeg må snakke med legen om dette ved en passende anledning. Jeg har faktisk planer om å klatre opp til både Galdhøpiggen og Glittertind i juli måned. Med trening selvsagt. Men jeg vil vite om det bare er å sette i gang og trene eller om det er noe som må sjekkes opp først. For noe er det alltid.
Jeg skulle ta bilder av en gammel møllestein som ligger ned mot sjøen. Ikke så langt fra hytta. Kanskje 15 minutters gange. Det er bratt på visse steder, mye snø på andre og veldig steinete terreng imellom. Så skulle mannen til Marianne's venninne være med. Så ble det bestemt at deres 4 år gamle sønn skulle være med. Jeg tror venninnen trengte en times hvile uten "mamma, mamma, mamma" hele tiden.
Gutten skulle selvsagt gå foran, men etter at han trynte ned i den steinete stien et par ganger i faretruende nærhet av... stein begynte jeg med å holde han i hånden for å styre han litt i riktig retning slik at han ikke ramlet. Noen ganger kunne jeg gi slipp på han. Koselig var det da han skjønte at vi kom til nye utfordringer og han automatisk rakte frem hånden. Etterhvert tok jeg heller tak i jakken hans bak slik at han lettere klarte å forsere både steiner og tung snø. Så måtte jeg kikke litt på han innimellom. Jakken kom litt for høyt opp ett par ganger og jeg var redd for at glidelåsen lå litt tett inntil halsen.
Men det var bare å glemme møllesteinen. Vi gikk ned til båten og sjøen. Det kunne være noen fotomotiv der nede. Men med en 4 åring som sprang rundt båten og klatret oppi båten og var en propell utenlike, fant jeg ut jeg ikke kunne annet enn å holde på båten slik at den ikke begynte å trille ned på stativet mot sjøen. Jeg fikk noen herlige bilder av gutten i båten, men fant fort ut at en fototur bare var å glemme. Her var det like greit å komme seg tilbake til hytten.
På vei opp, gikk det knappt et minutt før gutten var utslitt. Man kan jo heller ikke forvente noe av en 4 åring. Det blir liksom de voksnes ansvar. Jeg kopierte min eminente løsning fra nedoverturen, hvor jeg hadde et godt grep om jakken hans. Men oppover blir det likevel litt annerledes. Samtidig har jeg et canon kamera slengt rundt halsen, som flytter noe voldsomt på seg. Såpass at kamerahuset er på nippet til å treffe guttens bakhode ved flere anledninger.
Så blir det å bære gutten løsningen. Gutten i den ene hånden og rappelering opp tauet med den andre. Noen hvilepauser. Etterhvert får faren både staven og kameraet. Selv kjenner jeg svetten siler, og hver gang jeg prøver å la gutten stå på egne føtter går han rett ut i spagaten. Vi har et område som heter prærien. Det er et flatt område før siste stigning mot hytta. Det er også det området som tar fullstendig knekken på meg. Med snø opp til knærne bærer jeg gutten bortover.
Det er her jeg begynner å kjenne at hjertet dunker litt kraftigere enn vanlig. Det er her jeg kjenner at hjertet dunker litt raskere enn vanlig også. Og det gir seg ikke med at jeg tar meg en hvilepause. Så er det som om noen trer en tettsittende lue over hodet på meg. Jeg blir varm rundt ørene og det presser noe voldsomt mot hodet. Det er nå jeg begynner å kjenne hjertet i ørene. Det er vel helst pulsen jeg hører. Lyden er voldsom i styrke. Jeg prøver å prate til gutten. Høre etter om han er klar for siste etappe. Men jeg hører ikke min egen stemme. Såvidt innimellom pulsslagene i ørene hører jeg lyd. Men ikke at det er min egen stemme. Jeg hører heller ikke om gutten sier noe, da han står med ryggen mot meg. Her er det bratt og steinete, men så kommer heldigvis en lang trapp opp mot hytten. Det er en stigning, men med jevn stigning. Jeg orker ikke å bære han opp. Men jeg klarer å løfte han to trinn av gangen, og så en liten pause.
Da vi kommer inn i hytten sitter Marianne og venninnen sammen med Marianne's foreldre og spiller kort. Det er såvidt jeg får av meg skoene og plasserer meg tett inntil de andre. Av en eller annen grunn har vi mennesker en iboende trang til ikke å vise at det er noe som feiler oss. Hvis vi får noe i halsen i en restaurant vil mange av oss søke mot toalettet eller en plass bort fra andre frem til vi blir bedre. Det er ikke så lurt, og jeg har ingen intensjoner om å bevege meg unna kortspillerne frem til jeg føler meg bedre. De kikker på meg alle, og uansett om jeg fremdeles ikke klarer å høre hva de sier, så oppfatter jeg såpass at de er noe i villrede om min tilstand. Heldigvis er Marianne's venninne sykepleier, så det er hennes ansiktsuttrykk og reaksjoner som jeg er mest interessert i. Og som hun sa senere på kvelden, var hun på nippet til å gjøre noe. Jeg var visst helt grå i ansiktet og svetten bare silte nedover.
Jeg satt lenge før jeg kom meg til hektene. Nå skal de sies at jeg og gutten gikk fremst. Så det er lite sannsynlig at faren visste at jeg slet som faen det siste stykket. Men hadde jeg kommet halveis uten hjelp, så skulle jeg faen ta meg få gutten helt frem. Men litt irriterende var det høre han bak meg gå der med to staver og et kamera mens han inimellom kunne fortelle meg at:
"Dette var en fin tur".
Dette er andre gangen jeg har følt det slik. Første gangen var for flere år siden. Også det på hytten og også det i vårløsningen. Savidt jeg husker skulle jeg absolutt opp på en liten fjellknaus mens jeg gikk med snø opp til knærne. Samme tendenser, men her kunne jeg bare snu og vandre tilbake til hytten med en gang jeg kjente det. Og alt var normalt om ikke lenge. Nå skal det sies at jeg ikke kjente smerte i hjertet. Hverken da eller nå. Men hvor lenge kan et hjerte holde på slikt før noe kan skje? For dette var en ekkel opplevelse. Jeg var treningsnarkoman for mange år siden, så jeg har vært vant til å slite, og kjenne hjerte dunke hardt. Dette var likevel annerledes.
Jeg må snakke med legen om dette ved en passende anledning. Jeg har faktisk planer om å klatre opp til både Galdhøpiggen og Glittertind i juli måned. Med trening selvsagt. Men jeg vil vite om det bare er å sette i gang og trene eller om det er noe som må sjekkes opp først. For noe er det alltid.
lørdag 3. april 2010
Min første røyk etter røykestopp
Jeg har klart meg bra. Har ikke tatt i en røyk siden 2 mars. Jeg er stolt av meg selv. Men jeg har hatt mer og mer lyst på en røyk i det siste. Nå skulle jeg ønske at jeg hadde flere Champix tabletter, men det har jeg ikke. Tankene har fokusert på om en røyk i ny og ne kan skade, selv om jeg vet at det selvsagt skader. Jeg har surfet litt på internet for å finne en eller annen trøst i at dette er greit, men det har jeg ikke funnet.
Hyttetilværelsen i påska har foreløpig vært idyllisk. Etter noen nattvakter i byen, kjørte jeg utover til hytten igjen. Et vennepar av oss og deres sønn kom også utover og skal være her i påskehelgen. I kveld spilte vi alle sammen kort etter god mat og drikke. Marianne har fått dispensasjon av foreldrene sine til å røyke inne ved peisen. Det gjør meg egentlig ingenting at hun røyker. Jeg blir ikke påvirket av det. Men, akkurat i kveld følte jeg behov for en røyk.
Om det er alkoholen som gjorde valget for meg vet jeg ikke. Vi har vært på flere kortkvelder hvor vi har tatt noen glass vin og annet uten at det har fått meg til å tenke på røyk, men akkurat i kveld har det ikke fungert. Så, det ble en røyk helt på tampen av kvelden. Det gikk raskt for seg. Det ble noen kraftige drag av røyken og etter et knapt minutt var det ingenting igjen.
Det verste var at det var utrolig godt. Helt fenomenalt. Nydelig. Det kan ikke beskrives i ord. Det som kanskje var verre, var at etter at alle hadde lagt seg, så var jeg på utkikk etter den 20 pakningen med røyk som Marianne hadde. Hadde jeg funnet den, så er det ingen tvil om at jeg hadde røkt flere. Det er kanskje ikke så lett å slutte å røyke likevel.
Hyttetilværelsen i påska har foreløpig vært idyllisk. Etter noen nattvakter i byen, kjørte jeg utover til hytten igjen. Et vennepar av oss og deres sønn kom også utover og skal være her i påskehelgen. I kveld spilte vi alle sammen kort etter god mat og drikke. Marianne har fått dispensasjon av foreldrene sine til å røyke inne ved peisen. Det gjør meg egentlig ingenting at hun røyker. Jeg blir ikke påvirket av det. Men, akkurat i kveld følte jeg behov for en røyk.
Om det er alkoholen som gjorde valget for meg vet jeg ikke. Vi har vært på flere kortkvelder hvor vi har tatt noen glass vin og annet uten at det har fått meg til å tenke på røyk, men akkurat i kveld har det ikke fungert. Så, det ble en røyk helt på tampen av kvelden. Det gikk raskt for seg. Det ble noen kraftige drag av røyken og etter et knapt minutt var det ingenting igjen.
Det verste var at det var utrolig godt. Helt fenomenalt. Nydelig. Det kan ikke beskrives i ord. Det som kanskje var verre, var at etter at alle hadde lagt seg, så var jeg på utkikk etter den 20 pakningen med røyk som Marianne hadde. Hadde jeg funnet den, så er det ingen tvil om at jeg hadde røkt flere. Det er kanskje ikke så lett å slutte å røyke likevel.
lørdag 20. mars 2010
Betalingsutsettelse hos Statens lånekasse
Jeg har fått betalingsutsettelse hos Statens lånekasse. "One down. Fucking 10 to go." I hvertfall føles det slik. Men stopp en halv. Ja, jeg er glad. Det er en sak mindre å forholde seg til.
"Vi viser til din søknad datert 09.02.10. Du er innvilget betalingsutsettelse for terminene med forfall fra og med 15.08,09 til og med 15.02.10. Neste termin forfaller til betaling 15.05.10".
Da fikk vi bekreftet at det ikke var 8 ukers behandlingstid. Brevet er datert 16 mars. Man skulle tro det var en konspirasjon i mot meg. Skrevet en dag etter siste frist for oppmelding til eksamen. Jeg skjønner at dette er tilfeldigheter.
Det jeg ikke liker er at nå skal de ha et nytt brev med søknad om ny betalingsutsettelse om 6 uker. For de skjønner jo ikke at jeg er student. Hverken når jeg tar eller ikke tar fag. Før så har jeg tatt meg et lån for å betale skolen i et gitt semester. Både fag og studiepoeng blir rapportert til Statens lånekasse. Men denne gangen tok jeg ikke sjansen. Plutselig har jeg et privat skolelån samtidig som jeg kanskje må betale tilbake Statens lånekasse? Det ble for mange x'er i ligningen.
"Lånekassen vil gi melding til Statens innkrevingssentral (SI) om at tvangsinnkrevingen av utdanningsgjelden skal avsluttes. Vi gjør likevel oppmerksom på at dersom du alt er ilagt et tvangstrekk til fordel for Lånekassen, må du regne med at det trekket vil kunne holde fram i inntil to måneder."
De tvangsinnkrevde i mars måned. Vi skal ikke se bort fra at de gjør det i april også.
Det pussige er at alt dette rotet har sitt opphav i en telefonsamtale jeg hadde med Statens lånekasse høsten 2007. Gud hvor jeg skulle ønsket at jeg hadde tatt opptak av den samtalen. Men, skitt au. Da ligger vi atter en gang ett semester etter tidsskjema. Mitt tidsskjema altså.
"Vi viser til din søknad datert 09.02.10. Du er innvilget betalingsutsettelse for terminene med forfall fra og med 15.08,09 til og med 15.02.10. Neste termin forfaller til betaling 15.05.10".
Da fikk vi bekreftet at det ikke var 8 ukers behandlingstid. Brevet er datert 16 mars. Man skulle tro det var en konspirasjon i mot meg. Skrevet en dag etter siste frist for oppmelding til eksamen. Jeg skjønner at dette er tilfeldigheter.
Det jeg ikke liker er at nå skal de ha et nytt brev med søknad om ny betalingsutsettelse om 6 uker. For de skjønner jo ikke at jeg er student. Hverken når jeg tar eller ikke tar fag. Før så har jeg tatt meg et lån for å betale skolen i et gitt semester. Både fag og studiepoeng blir rapportert til Statens lånekasse. Men denne gangen tok jeg ikke sjansen. Plutselig har jeg et privat skolelån samtidig som jeg kanskje må betale tilbake Statens lånekasse? Det ble for mange x'er i ligningen.
"Lånekassen vil gi melding til Statens innkrevingssentral (SI) om at tvangsinnkrevingen av utdanningsgjelden skal avsluttes. Vi gjør likevel oppmerksom på at dersom du alt er ilagt et tvangstrekk til fordel for Lånekassen, må du regne med at det trekket vil kunne holde fram i inntil to måneder."
De tvangsinnkrevde i mars måned. Vi skal ikke se bort fra at de gjør det i april også.
Det pussige er at alt dette rotet har sitt opphav i en telefonsamtale jeg hadde med Statens lånekasse høsten 2007. Gud hvor jeg skulle ønsket at jeg hadde tatt opptak av den samtalen. Men, skitt au. Da ligger vi atter en gang ett semester etter tidsskjema. Mitt tidsskjema altså.
fredag 19. mars 2010
Man bør være 76 for å måkke snø av taket
Vi har alltid hatt hytte i familien. Mine besteforeldre hadde hytte 12 mil nord for Trondheim. Rett ved sjøen. Jeg har sett mange bilder derfra når min mor var ung. Det var på 1950-tallet. Det ser ut som familien var der hele sommeren. Når jeg vokste opp var det dagsturer til hytten. Overnatting var sjelden kost. Jeg husker at det var artig mens jeg fremdeles var ung, men jeg husker ikke helt idyllen. Det jeg husker er mye arbeid.
Marianne's foreldre har hytte 12 mil sør-vest for Trondheim. Også ved sjøen. I hvertfall i nærheten av sjøen. De flytter ut til hytta i april måned og avslutter sesongen sent i september. Det ser idyllisk ut og det høres idyllisk ut. Det er også mye arbeid. Marianne og jeg merker det kanskje ikke. For vi kommer innom noen dager i slengen... på besøk.
Faren til Marianne er 76 år. Det er den aldersgruppen som jeg forventer skal ligge under dyna når jeg går nattvaktsrunde på gamlehagen. Men ikke der i gården. Nå begynner hytte idyllen. De skulle en tur innover og måkke snø av taket. Som regel tenker jeg bare "hm... ok, høres greit ut". Men mannen er faktisk 76 år, og det taket er bratt, stort og høyt over bakken. Jeg har hørt at han ved en anledning skled av taket, men klarte å holde seg fast i takrenna for å dempe fallet.
Jeg har hjulpet til en gang tidligere. Vel å merke, hjulpet til. Det var ikke slik at han trengte hjelp. Men denne gangen sa jeg til Marianne at de for all del måtte holde seg unna taket, så skulle vi kjøre utover og hjelpe til. Da tenkte jeg faktisk å ta hele taket. Jeg var kanskje ikke "håndtlangeren" denne gangen, hvis du skjønner hva jeg mener, men det var heller ikke han. Jeg tok en side av taket, og så tok han den andre. Han er kanskje ikke like rask som tidligere *kremt, 76 år, men han er fremdeles raskere enn meg på 45 år. Nå hadde han et rolig, men effektivt tempo. Det perfekte tempo til å måkke snø av taket. Men han må være unntaket fra regelen. For jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg overhodet ikke til å bli 76 år.
Marianne's foreldre har hytte 12 mil sør-vest for Trondheim. Også ved sjøen. I hvertfall i nærheten av sjøen. De flytter ut til hytta i april måned og avslutter sesongen sent i september. Det ser idyllisk ut og det høres idyllisk ut. Det er også mye arbeid. Marianne og jeg merker det kanskje ikke. For vi kommer innom noen dager i slengen... på besøk.
Faren til Marianne er 76 år. Det er den aldersgruppen som jeg forventer skal ligge under dyna når jeg går nattvaktsrunde på gamlehagen. Men ikke der i gården. Nå begynner hytte idyllen. De skulle en tur innover og måkke snø av taket. Som regel tenker jeg bare "hm... ok, høres greit ut". Men mannen er faktisk 76 år, og det taket er bratt, stort og høyt over bakken. Jeg har hørt at han ved en anledning skled av taket, men klarte å holde seg fast i takrenna for å dempe fallet.
Jeg har hjulpet til en gang tidligere. Vel å merke, hjulpet til. Det var ikke slik at han trengte hjelp. Men denne gangen sa jeg til Marianne at de for all del måtte holde seg unna taket, så skulle vi kjøre utover og hjelpe til. Da tenkte jeg faktisk å ta hele taket. Jeg var kanskje ikke "håndtlangeren" denne gangen, hvis du skjønner hva jeg mener, men det var heller ikke han. Jeg tok en side av taket, og så tok han den andre. Han er kanskje ikke like rask som tidligere *kremt, 76 år, men han er fremdeles raskere enn meg på 45 år. Nå hadde han et rolig, men effektivt tempo. Det perfekte tempo til å måkke snø av taket. Men han må være unntaket fra regelen. For jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg overhodet ikke til å bli 76 år.
torsdag 18. mars 2010
Livet til en hjortekalv var i mine hender
I går kjørte vi til hytta. Ikke langt unna er veien fremdeles asfaltert, men man bør følge med litt ekstra. La oss bare kalle det norsk veistandard. Det hadde begynt å regne litt. Nok til at jeg lot vindusviskeren jobbe en gang i ny og ne. Og ut av intet, så jeg 3 hjort som holdt på å krysse veien. Jeg bremset kraftig, men bilen fortsatte å skli fremover. Den største hjorten hadde alt krysset veien og jeg var en millimeter fra å treffe bakenden til den. I hvertfall føltes det slik. Ok da. Kanskje en centimeter. Mor stod igjen i veikanten og hadde ikke krysset veien. Kanskje var det derfor den lille var skeptisk til å krysse veien. Den hadde såvidt begynt å krysse når den så meg. På de sekundene det varte, så jeg en meget usikker liten tass. Istedenfor å krysse veien, skulle den til å snu seg tilbake til mor. På dette tidspunktet ser den ikke bilen lengre og jeg ser bakenden til den. Hun ble så redd når hun hørte bremsene at føttene gikk ut i spagatt. Og slik var hun da jeg skled forbi.
Det var ikke langt unna en kollisjon. Nå var ikke hastigheten på bilen nevneverdig stor, så jeg har sikkert ikke gjort mer enn å dytte den en hakk fremover. Det er i hvertfall ønsketenkningen om jeg hadde vært så uheldig å treffe den. For man vet ikke hvor mye eller lite kraft som skal til for at det går galt. Jeg tenkte å stoppe og gå ut av bilen, men det kunne kanskje skremt dem enda mer. Og veien var svært så trafikkert. Både med biler og hjort. For på den andre siden av veien var det minst 50 av dem. Hjort altså. Ved en matstasjon for, nettopp, hjort. I bakspeilet hadde jeg allerede observert at alt stod bra til med familien.
Det er så synd at vi ikke kan kommunisere med hjort eller andre dyr for den del. For jeg hadde så lyst til å gå ut av bilen og fortelle denne lille tassen "Unnskyld" og gi den en stor klem.
Det var ikke langt unna en kollisjon. Nå var ikke hastigheten på bilen nevneverdig stor, så jeg har sikkert ikke gjort mer enn å dytte den en hakk fremover. Det er i hvertfall ønsketenkningen om jeg hadde vært så uheldig å treffe den. For man vet ikke hvor mye eller lite kraft som skal til for at det går galt. Jeg tenkte å stoppe og gå ut av bilen, men det kunne kanskje skremt dem enda mer. Og veien var svært så trafikkert. Både med biler og hjort. For på den andre siden av veien var det minst 50 av dem. Hjort altså. Ved en matstasjon for, nettopp, hjort. I bakspeilet hadde jeg allerede observert at alt stod bra til med familien.
Det er så synd at vi ikke kan kommunisere med hjort eller andre dyr for den del. For jeg hadde så lyst til å gå ut av bilen og fortelle denne lille tassen "Unnskyld" og gi den en stor klem.
onsdag 17. mars 2010
16 dager uten røyk
Røyk! Røyyk! Jeg tror det var Richard III som sa "A horse, a horse, my kingdom for a horse". Jeg skulle gjerne ropt høyt, "en røyk, en røyk, min enebolig for en røyk". Men vi har røyk. Masse røyk. For Marianne har ikke sluttet ennå.
Jeg overdriver litt, når jeg trekker den engelske konge inn i bildet. Det har gått 16 dager siden siste røyk, men det står ikke om liv. Jeg klarer meg utmerket.
Det er som å ha flyskrekk. Du er på flyet. Flyet er i lufta. Og det er utrolig lite du kan gjøre med det. Du kan ikke bare åpne døren og si at her vil jeg av. Du kan ha så mye flyskrekk som du bare vil, men det hjelper så lite. Akkurat sånn føler jeg det med røyken. Jeg kan være så røyksyk som jeg bare vil, men når jeg nå har sluttet, så har jeg sluttet. Jeg tar ikke en røyk i dag, i morgen eller neste uke.
Jeg har gjort noen observasjoner siden sist. Jeg har mere lyst på røyk enn forrige uke. Det kommer og går. Det er ikke slik at jeg må aktivisere meg eller gjøre noe for å få tankene bort fra røyken. Men jeg kan godt ta en liten sniff av askebegeret til Marianne. Eller sniffe røyken som beveger seg mot taket. Men å ta meg en trekk? Hm.. nei.
Det er også de gangene jeg kan si til Marianne at "gud så godt det ville vært med en røyk". Og det ville det sikkert vært også. Men, akk.
Jeg har forresten lagt på meg noen kilo. Det var ikke med i planleggingen. Hadde vekten bare kunne fordelt seg sånn jevnt utover hele kroppen så ville det vært helt toppers. Men bare på magen? Det er ikke rettferdig. Jeg er snopsyk også. Ikke at jeg ville merket den store forskjellen, for en Stratos eller Firkløver sklir lett ned. Men så har jeg ikke lov å spise så mye godter. "Doctor's order". Det har litt med blod i spyttet å gjøre og sopp i halsen. Så da får jeg ikke gjort det som en vanlig "ikke røyker" har lov til å gjøre den første tiden uten. Men, akk.
Det går fremover. Etter den første uken, ble det slutt på å telle dager. Jeg har strengt tatt sluttet med å telle det meste. Jeg vet at min første røykfrie dag var andre mars. Den dagen jeg ser mest frem til er andre april. For da er det teoretisk 1 måned siden siste røyk. Da har jeg lov til å være litt stolt. Da skal jeg også annonsere min "RØYKFRIE" tilværelse på Facebook. Foreløpig er det bare Marianne og noen få andre som vet at jeg har sluttet å røyke.
Jeg overdriver litt, når jeg trekker den engelske konge inn i bildet. Det har gått 16 dager siden siste røyk, men det står ikke om liv. Jeg klarer meg utmerket.
Det er som å ha flyskrekk. Du er på flyet. Flyet er i lufta. Og det er utrolig lite du kan gjøre med det. Du kan ikke bare åpne døren og si at her vil jeg av. Du kan ha så mye flyskrekk som du bare vil, men det hjelper så lite. Akkurat sånn føler jeg det med røyken. Jeg kan være så røyksyk som jeg bare vil, men når jeg nå har sluttet, så har jeg sluttet. Jeg tar ikke en røyk i dag, i morgen eller neste uke.
Jeg har gjort noen observasjoner siden sist. Jeg har mere lyst på røyk enn forrige uke. Det kommer og går. Det er ikke slik at jeg må aktivisere meg eller gjøre noe for å få tankene bort fra røyken. Men jeg kan godt ta en liten sniff av askebegeret til Marianne. Eller sniffe røyken som beveger seg mot taket. Men å ta meg en trekk? Hm.. nei.
Det er også de gangene jeg kan si til Marianne at "gud så godt det ville vært med en røyk". Og det ville det sikkert vært også. Men, akk.
Jeg har forresten lagt på meg noen kilo. Det var ikke med i planleggingen. Hadde vekten bare kunne fordelt seg sånn jevnt utover hele kroppen så ville det vært helt toppers. Men bare på magen? Det er ikke rettferdig. Jeg er snopsyk også. Ikke at jeg ville merket den store forskjellen, for en Stratos eller Firkløver sklir lett ned. Men så har jeg ikke lov å spise så mye godter. "Doctor's order". Det har litt med blod i spyttet å gjøre og sopp i halsen. Så da får jeg ikke gjort det som en vanlig "ikke røyker" har lov til å gjøre den første tiden uten. Men, akk.
Det går fremover. Etter den første uken, ble det slutt på å telle dager. Jeg har strengt tatt sluttet med å telle det meste. Jeg vet at min første røykfrie dag var andre mars. Den dagen jeg ser mest frem til er andre april. For da er det teoretisk 1 måned siden siste røyk. Da har jeg lov til å være litt stolt. Da skal jeg også annonsere min "RØYKFRIE" tilværelse på Facebook. Foreløpig er det bare Marianne og noen få andre som vet at jeg har sluttet å røyke.
tirsdag 16. mars 2010
En grei legetime
Jeg føler meg som regel lettet etter at jeg har vært til en legekonsultasjon. Det er vel mer en illusjon enn virkelighet. For det har vært mye tautrekking gjennom årene. Men la oss bruke ordet lettet. For etter at man har pratet med legen, så har man en forklaring på alt, ikke sant? I hvertfall det meste?
Jeg skulle til legen for å fortelle at det virkelig var sopp i halsen. St. Olavs har konkludert med det. De har sett soppen. Jeg har sett soppen. De ga meg hm.. Fluconazol Actavis 150mg for soppen. Etter litt frem og tilbake angående oppfølgingstime ved St. Olav (ingenting er lett her i helseverden), så har de nå funnet ut at det ikke er tegn til sopp lengre. Det skulle gjøre meg glad.
Det hadde vært artig hvis man var priviligert slike legetimer hvor man bare hadde gode ting å meddele? Da tror jeg legen ville blitt skeptisk. Kanskje Østmarka neste? For det ville jo vært litt utenfor mainstream. Men jeg hadde spørsmål om ny resept på imovane. Og det fikk jeg. Heldigvis. Og hvis det viser seg at jeg kan være fast på imovane, så skal jeg til høsten seriøst begynne å lete etter arbeid som ikke foregår på natt. Til glede for både meg og Marianne.
Dessverre var det en ting til. Nå som jeg var så glad for at alt var bra med halsen, så begynte jeg utrolig nok å blø igjen for en uke siden. Så min positive innstilling til legetimen var litt falmet. Men det kan være at jeg vet årsaken. Appocillin.
Apocillin er et antibiotikum. Som jeg brukte mot tannpinen. Det inneholder penicillin. Apocillin brukes ved infeksjoner forårsaket av bakterier. Eksempel på infeksjonssykdommer der preparatet benyttes er infeksjon i halsen. Penicillin dreper en rekke bakterier. Så det spørs om jeg har nullet ut virkningen av Fluconazol Actavis som jeg brukte mot soppen. Heldigvis var det 3 depot tabletter igjen, og legen på St. Olav sa at hvis jeg begynte å blø igjen, kunne jeg bruke disse. Tror ikke helt at min egen lege var like begeistret for dette, men vi kom frem til at dette var en mulig årsak til at blodet var tilbake.
Så, jeg var ikke helt lettet når jeg gikk fra legen, med resepten til imovane i lommen. Faens blod. Jeg fikk et brev tidlig i januar ifra gastroskopisk avdeling på St. Olav om at jeg ville få time innen 10 mars. Den dagen har kommet og gått uten noen informasjon. Men det er helsevesenet vi snakker om. Så jeg regner med at det er jeg som må ringe og purre på... som vanlig.
Mitt første møte med øre-nese-hals lege hos Aleris var surrealistisk. Jeg kom med voldsomme smerter i halsen. Jeg brukte smertestillende flere ganger om dagen. Hver gang jeg spyttet var det rødt slim som kom ut. Det var såvidt legen tok seg tid til å se inn i munnen på meg. Nå skal det sies at jeg var meget skeptisk til et instrument som skulle føres inn gjennom nesen min for deretter å komme ned i halsen min. Men, hallo i luken?
"Nei, dette ser greit ut."
"Hva behager?"
"Det er ingenting i veien med halsen din. Den ser normal ut."
"Jeg har vondt. Jeg spytter blod."
"Det er normalt."
"Normalt?"
"Det er undertrykket i munnen som kan forårsake det."
Jeg kan jo ikke dy meg helt. Det var allmennpraktiserende lege ved Aleris som skulle bestille denne timen til meg. Og du kan tenke deg hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt mens jeg spyttet blod. Etter 3 ukers ventetid, ringte jeg for å purre på. Tror du det var bestillt time? Tror du jeg fikk time umiddelbart, eller tror du jeg måtte vente 3 nye uker?
En ting tør jeg påstå. Jeg var ikke lettet etter å ha kommet ut fra den legetimen.
Jeg skulle til legen for å fortelle at det virkelig var sopp i halsen. St. Olavs har konkludert med det. De har sett soppen. Jeg har sett soppen. De ga meg hm.. Fluconazol Actavis 150mg for soppen. Etter litt frem og tilbake angående oppfølgingstime ved St. Olav (ingenting er lett her i helseverden), så har de nå funnet ut at det ikke er tegn til sopp lengre. Det skulle gjøre meg glad.
Det hadde vært artig hvis man var priviligert slike legetimer hvor man bare hadde gode ting å meddele? Da tror jeg legen ville blitt skeptisk. Kanskje Østmarka neste? For det ville jo vært litt utenfor mainstream. Men jeg hadde spørsmål om ny resept på imovane. Og det fikk jeg. Heldigvis. Og hvis det viser seg at jeg kan være fast på imovane, så skal jeg til høsten seriøst begynne å lete etter arbeid som ikke foregår på natt. Til glede for både meg og Marianne.
Dessverre var det en ting til. Nå som jeg var så glad for at alt var bra med halsen, så begynte jeg utrolig nok å blø igjen for en uke siden. Så min positive innstilling til legetimen var litt falmet. Men det kan være at jeg vet årsaken. Appocillin.
Apocillin er et antibiotikum. Som jeg brukte mot tannpinen. Det inneholder penicillin. Apocillin brukes ved infeksjoner forårsaket av bakterier. Eksempel på infeksjonssykdommer der preparatet benyttes er infeksjon i halsen. Penicillin dreper en rekke bakterier. Så det spørs om jeg har nullet ut virkningen av Fluconazol Actavis som jeg brukte mot soppen. Heldigvis var det 3 depot tabletter igjen, og legen på St. Olav sa at hvis jeg begynte å blø igjen, kunne jeg bruke disse. Tror ikke helt at min egen lege var like begeistret for dette, men vi kom frem til at dette var en mulig årsak til at blodet var tilbake.
Så, jeg var ikke helt lettet når jeg gikk fra legen, med resepten til imovane i lommen. Faens blod. Jeg fikk et brev tidlig i januar ifra gastroskopisk avdeling på St. Olav om at jeg ville få time innen 10 mars. Den dagen har kommet og gått uten noen informasjon. Men det er helsevesenet vi snakker om. Så jeg regner med at det er jeg som må ringe og purre på... som vanlig.
DEL 3
Mitt første møte med øre-nese-hals lege hos Aleris var surrealistisk. Jeg kom med voldsomme smerter i halsen. Jeg brukte smertestillende flere ganger om dagen. Hver gang jeg spyttet var det rødt slim som kom ut. Det var såvidt legen tok seg tid til å se inn i munnen på meg. Nå skal det sies at jeg var meget skeptisk til et instrument som skulle føres inn gjennom nesen min for deretter å komme ned i halsen min. Men, hallo i luken?
"Nei, dette ser greit ut."
"Hva behager?"
"Det er ingenting i veien med halsen din. Den ser normal ut."
"Jeg har vondt. Jeg spytter blod."
"Det er normalt."
"Normalt?"
"Det er undertrykket i munnen som kan forårsake det."
Jeg kan jo ikke dy meg helt. Det var allmennpraktiserende lege ved Aleris som skulle bestille denne timen til meg. Og du kan tenke deg hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt mens jeg spyttet blod. Etter 3 ukers ventetid, ringte jeg for å purre på. Tror du det var bestillt time? Tror du jeg fikk time umiddelbart, eller tror du jeg måtte vente 3 nye uker?
En ting tør jeg påstå. Jeg var ikke lettet etter å ha kommet ut fra den legetimen.
mandag 15. mars 2010
Alle sykehjemspasienter: En stykk paraply
Etter 10 års iherdig kamp mot ledelse, administrasjon, kommunalt rot, organisasjonsendring, budsjettkutt, overtallighet, brukeres rettigheter, ny organisasjonsendring, flere budsjettkutt, forverring av arbeidsmiljøet, sammenslåing, flytting, nye brukergrupper og you name it.. jeg melder meg herved ut. Ny organisasjonsendring? Supert. Budsjettkutt? Hvorfor ikke. Overtallighet? Jeg er mannfolk i et kvinnedominert yrke. Jeg klarer meg utmerket.
I fjor mønstret vi nattvakter opp til en siste kamp. Den var opprinnelig mot overtallighet på natt. Den ble større enn som så. Etter besøk av helsetilsynet, arbeidstilsynet og helsides lesestoff i de store avisene, så ble det litt action. Jeg tror det fremdeles jobbes i kulissene. Men vi tapte vår opprinnelige sak. De kan jobbe så mye de vil i kulissene. Yngre krefter får ta over og vise litt tæl. Etter 10 år er jeg utslitt. Jeg driter i resultatet. Men det er en liten bagatell som jeg gjerne kunne tenke meg å få gjort noe med. Sånn før jeg resignerer helt.
"Må det regne inn på stua. Må vi sitte med paraply når vi går nattvakt!" Dette sa jeg fra om i januar. Dette sa jeg fra om i februar. Det drypper vann fra taket og ikke bare fra en plass. Det er jo ikke noen vits i å nevne brukerne i denne sammenhengen. Da kommer man ingen vei. De har ingen rettigheter. Sorry. Kanskje kan vi nevne at lekkasjene innvirker på vårt arbeidsmiljø?
Vaktmesteren har vært på taket. Og jeg tror saken har gått videre i systemet. Men bygget skal vel rives.. om noen år. Og da er det ikke kommunalt forsvarlig å bruke penger for å tette hull i taket.
I fjor mønstret vi nattvakter opp til en siste kamp. Den var opprinnelig mot overtallighet på natt. Den ble større enn som så. Etter besøk av helsetilsynet, arbeidstilsynet og helsides lesestoff i de store avisene, så ble det litt action. Jeg tror det fremdeles jobbes i kulissene. Men vi tapte vår opprinnelige sak. De kan jobbe så mye de vil i kulissene. Yngre krefter får ta over og vise litt tæl. Etter 10 år er jeg utslitt. Jeg driter i resultatet. Men det er en liten bagatell som jeg gjerne kunne tenke meg å få gjort noe med. Sånn før jeg resignerer helt.
"Må det regne inn på stua. Må vi sitte med paraply når vi går nattvakt!" Dette sa jeg fra om i januar. Dette sa jeg fra om i februar. Det drypper vann fra taket og ikke bare fra en plass. Det er jo ikke noen vits i å nevne brukerne i denne sammenhengen. Da kommer man ingen vei. De har ingen rettigheter. Sorry. Kanskje kan vi nevne at lekkasjene innvirker på vårt arbeidsmiljø?
Vaktmesteren har vært på taket. Og jeg tror saken har gått videre i systemet. Men bygget skal vel rives.. om noen år. Og da er det ikke kommunalt forsvarlig å bruke penger for å tette hull i taket.
søndag 14. mars 2010
Imovane, jeg tilber deg
imovane
din lille hvite ovale tablett
med delestrek og bitter smak
i din prektige innpakning
ligger du der bak
du er så søt og pen, du vet
når jeg tar deg blir jeg het
jeg hyller deg for den du er
som gir meg søvn og livskvalitet
Dikting i bundet form som poesi, og litterært arbeid i ubunden form som prosa ligger ikke innenfor mine talenter. Jeg gjør likevel et hederlig forsøk uten å google fasiten.
Jeg har hatt den samme fastlegen i snart 15 år. Vi har vært inne på dette med imovane ved flere anledninger, uten at vi har kommet lengre av den grunn. Til nød har jeg fått ett årlig brett med vallergan som har gitt meg en hangover uten like. Da skjønner du at imovane er langt utenfor rekkevidde. I fjor skiftet jeg fastlege. Det er mange årsaker til det, men en av dem var at det må da være mulig å kunne treffe på en fastlege som skriver ut en resept på imovane. Nå har jeg klart det.
Dette er faktisk det viktigste som har skjedd i år. Min første resept med imovane. Med egen navn på pakningen. At jeg fikk vite fra høgskolen at jeg fikk en A og en B på to av høstens eksamener er flott. Men det kan ikke sammenlignes med den gleden jeg har over egen imovane.
Jeg har hatt søvnproblemer siden jeg var 17. Det har blitt nevnt til leger gjennom alle år, men ingen gjør noe med det. Etter internett kom, så har jeg søkt, lest og lært mye. Jeg har prøvd det meste som ikke omhandler medisiner, men uten hjelp. Så hvorfor kunne ikke min fastlege gjennom 15 år gi meg imovane? Jeg har lyst å hm.. "ganne" henne, men det hjelper så lite. Jeg tror allmennpraktiserende leger har stor innsikt i imovane. Det er ikke et ukjent legemiddel innen eldreomsorgen. Men hvorfor skulle ikke jeg få det?
"Imovane gir et avhengighetsforhold"
"Det er bivirkninger med imovane"
Javel, sier jeg. SO FUCKING WHAT. I 28 år har jeg gått rundt med nedsatt livskvalitet fordi leger ikke har villet gjort noe med mine søvnforstyrrelser. I de siste 10 årene har jeg gått rundt og visst at det er et medikament som kan gi meg bedre livskvalitet, men leger vil ikke gi meg en resept på det. Spiller det virkelig en rolle om jeg blir avhengig. Gjør det virkelig det?? Jeg har universitetsutdannelse fra tidligere, som ikke kan brukes fordi jeg ikke klarer å holde en vanlig døgnrytme. Jeg har jobbet som nattvakt de siste 11 årene fordi det er den eneste jobben jeg klarer å manøvrere døgnet slik at det lar seg gjøre å være i arbeid. Jeg har gått glipp av mye her i livet grunnet søvnproblemer. Og når det viser seg at det er en tablett der ute som klarer å gi meg et liv, men at den samtidig er avhengighetsskapende? SO WHAT!!!
Hjertelig takk til min nåværende fastlege som har skrevet ut en resept på imovane til meg. Du har gitt meg bedre livskvalitet. Du har gitt min familie bedre livskvalitet. Jeg kan endelig begynne seriøst å se meg om etter arbeid på dagtid. Jeg kan snart begynne å være sosial på en normal måte. Tusen hjertelig takk, og gudskjelov for imovane.
Når det er sagt. Jeg skjønner leger som kan være restriktive. Uten å gå i dybden, så er det nok sikkert et enormt stort antall eldre som ramler på vei til toalettet om natten og brekker lårhalsen m.m. pågrunn av at de er på et medikament som imovane. Så det er mer med dette enn mitt argument for tabletten. Men prøv å gå 36 timer uten søvn. Vær på jobb i to arbeidsdager uten søvn imellom. Så kan du prøve å sove så lenge du vil. Når du nå skal prøve deg på en ny 36 timers økt uten søvn, så tror jeg du vil få problemer. Så kan du tenke på alle de som har slike forstyrrelser og som går gjennom dette år ut og år inn.
I morgen skal jeg til fastlegen. Jeg har ventet lenge på denne timen.
lørdag 13. mars 2010
Facebook; ny venneforespørsel
En ny venneforespørsel er kommet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke like begeistret som tidligere. Før var jeg ukritisk til hvem jeg godkjente som venn, men på ett eller annet tidspunkt så endret det seg. Jeg vet ikke når. Jeg lurte kanskje på om det var når det var eks'en sitt navn som stod der og ventet på å bli godkjent. For hvor interessert var jeg i at Marianne's eks'er stod på hennes venneliste? Men min foreløpige konklusjon var at det var ikke da. Vi har alle hatt et liv tidligere. Hvem vet hva hvem har gjort sammen med hvem på våre vennelister. Kanskje gikk det opp et lite varsku den dagen flere av min eks'es omgangskrets ble mine venner. For dette var strengt tatt hennes venner. Og jeg hadde ikke noen interesse av at de skulle være på min venneliste. Dette hadde ingenting med Marianne å gjøre. Det var fordi jeg ikke var interessert i å logge på Facebook og se alle disse statusene fra folk jeg ikke har noe felles med, ei har interesse av et virkelig vennskap.
Men så dukker det også opp venneforespørsler fra arbeidskollegaer. Du kan jo bare ikke si nei. Du møter dem på arbeid flere ganger i løpet av uken. Men nå må jeg også være kritisk til hva jeg skriver om jobb, sykdom, og hvis jeg vil ta meg en tredagers. For hvem av mine arbeidskollegaer kjenner min form for humor?
Og så har vi alle fra det gamle nabolaget. Det behøver heller ikke å være så artig. Plutselig er det noen som roter frem gamle bilder fra den og den festen. Der står du med en halvflaske øl og danser på bordet. Gudskjelov at ikke alle hadde video på mobiltelefonen sin den gang. Vips så er du tagget og vips, kan alle dine venner ser bildet. Så du sier "hei, hvordan står det til med den karen?" Du får svar tilbake. "Alt ok". Og mere kommunikasjon enn dette er det strengt tatt ikke. For når de skriver noe på statusen sin, som jeg regner med er til deres "venner" på vennelisten, så blir det ikke alltid riktig for oss "ikke venner" på vennelisten å kommentere i kommentarfeltet. Skjønner?
Dette er faktisk kompliserte greier. I hvertfall for meg som har blitt noe kritisk. Jeg er ikke paranoid ennå, men når venners venner nå kan se bildene du legger ut, såfremt man ikke har gått inn i profilen og endret dette, så er det mange der ute som vet akkurat hvordan huset mitt ser ut, inventar og you name it. Jeg er litt mer kritisk til hva jeg legger ut av bilder og det er sjeldent jeg kommenterer en helgetur før jeg er hjemme igjen.
Men en ting kan sies, for meg som er nattvakt og ikke sier mye mer enn hei og hade til dag og kveldsvaktene. Når jeg så har dem på Facebook, og kan gå inn på statusen, info og bilder, så finner man ut at det er noen utrolig interessante mennesker man har som arbeidskollegaer. Og noen ganger kan man angre seg for at man ikke gjorde mer ut av et hei enn bare et hei.
Men så dukker det også opp venneforespørsler fra arbeidskollegaer. Du kan jo bare ikke si nei. Du møter dem på arbeid flere ganger i løpet av uken. Men nå må jeg også være kritisk til hva jeg skriver om jobb, sykdom, og hvis jeg vil ta meg en tredagers. For hvem av mine arbeidskollegaer kjenner min form for humor?
Og så har vi alle fra det gamle nabolaget. Det behøver heller ikke å være så artig. Plutselig er det noen som roter frem gamle bilder fra den og den festen. Der står du med en halvflaske øl og danser på bordet. Gudskjelov at ikke alle hadde video på mobiltelefonen sin den gang. Vips så er du tagget og vips, kan alle dine venner ser bildet. Så du sier "hei, hvordan står det til med den karen?" Du får svar tilbake. "Alt ok". Og mere kommunikasjon enn dette er det strengt tatt ikke. For når de skriver noe på statusen sin, som jeg regner med er til deres "venner" på vennelisten, så blir det ikke alltid riktig for oss "ikke venner" på vennelisten å kommentere i kommentarfeltet. Skjønner?
Dette er faktisk kompliserte greier. I hvertfall for meg som har blitt noe kritisk. Jeg er ikke paranoid ennå, men når venners venner nå kan se bildene du legger ut, såfremt man ikke har gått inn i profilen og endret dette, så er det mange der ute som vet akkurat hvordan huset mitt ser ut, inventar og you name it. Jeg er litt mer kritisk til hva jeg legger ut av bilder og det er sjeldent jeg kommenterer en helgetur før jeg er hjemme igjen.
Men en ting kan sies, for meg som er nattvakt og ikke sier mye mer enn hei og hade til dag og kveldsvaktene. Når jeg så har dem på Facebook, og kan gå inn på statusen, info og bilder, så finner man ut at det er noen utrolig interessante mennesker man har som arbeidskollegaer. Og noen ganger kan man angre seg for at man ikke gjorde mer ut av et hei enn bare et hei.
fredag 12. mars 2010
15 mars og oppmelding til eksamen
Er det bare jeg eller er det flere som gruer seg til denne dagen. For meg er dette en av de verste dagene i året. 15 mars. Det høres ut som en hvilken som helst dag. Ikke sant? En gang til. Femtende mars. Spiller ingen rolle om jeg skriver bokstaver istedenfor tall heller. Resultatet blir det samme.
Det er fristen til å melde seg opp til eksamen. Men er det noe å grue seg til da? Det er sikkert de som gjør det også, men nei, jeg gruer meg ikke til å melde meg opp til eksamen. Det er som oftest noe jeg gleder meg til. Problemet er som så mange ganger tidligere. Fagene må faktisk betales før man kan melde seg opp til eksamen. I fjor gikk det bra. I år gjør det ikke det. Slik er det når pengene ikke strekker til.
Statens lånekasse? Jeg venter fremdeles på svar. Min søknad om betalingsutsettelse er fremdeles til behandling. Det tar tid skjønner du. Men det tok ikke lang tid før Statens innkrevingssentral, på vegne av Statens lånekasse selvsagt, begynte å trekke sine 2.700 kroner av min lønn.
Så hva kan jeg si? Ingenting. Slik er det å være fattig. Er det ikke litt komisk? Du skjønner, "jeg-vil-videre", men ingenting skal være lett. Bachelor prosjektet må vente til våren 2011. Og dessverre vil nok noen av mine andre fag være utdatert da. Kall det bare "av erfaring".
Det er fristen til å melde seg opp til eksamen. Men er det noe å grue seg til da? Det er sikkert de som gjør det også, men nei, jeg gruer meg ikke til å melde meg opp til eksamen. Det er som oftest noe jeg gleder meg til. Problemet er som så mange ganger tidligere. Fagene må faktisk betales før man kan melde seg opp til eksamen. I fjor gikk det bra. I år gjør det ikke det. Slik er det når pengene ikke strekker til.
Statens lånekasse? Jeg venter fremdeles på svar. Min søknad om betalingsutsettelse er fremdeles til behandling. Det tar tid skjønner du. Men det tok ikke lang tid før Statens innkrevingssentral, på vegne av Statens lånekasse selvsagt, begynte å trekke sine 2.700 kroner av min lønn.
Så hva kan jeg si? Ingenting. Slik er det å være fattig. Er det ikke litt komisk? Du skjønner, "jeg-vil-videre", men ingenting skal være lett. Bachelor prosjektet må vente til våren 2011. Og dessverre vil nok noen av mine andre fag være utdatert da. Kall det bare "av erfaring".
torsdag 11. mars 2010
Hvilken varmepumpe skal man velge?
Vi har vært heldige. Marianne's foreldre betaler for varmepumpe. Vi har ikke økonomi til å spare et visst beløp hver måned for en varmepumpe. "Kjøp nå og betal senere" tilbudene er heller ikke noe for oss. Det spiller ingen rolle om de er rentefrie sååå lenge før betalingen skjer. Verden er ikke slik for oss uten penger. Men det ville sikkert vært et helt aktuelt tilbud til noen med en stabil inntekt. Så har vi kredittkort. Hmm... nei. Å betale nesten like mye i renter som avdrag? Nei takk. Da er det ikke flere alternativer jeg kommer på. Som er lovlige da. Og det som irriterer meg mest er at man må ha penger for å kunne spare penger.
Jeg kan ingenting om varmepumper. Det er greit. Jeg skal la meg overtale. For når jeg kan litt for mye om et produkt, så er jeg ikke den ideelle kunden.
Marianne ringte et vennepar av oss som nylig har fått installert varmepumpe. Selv begynte jeg å google varmepumper, priser og best i test resultater. Etter en dag foran skjermen ble jeg litt klokere. Både på hvordan en varmepumpe fungerte og hvilke som kunne være interessante. Allerede samme dag kom installatøren til våre venner. Han var nøytral fikk vi høre, og det må vel sies å være positivt? Og han var jo det. Min iver etter å høre mer om IVT ble raskt forkastet. Alle pumper var gode, men... Det var alltid et, men. Jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til, "men", han virket jordnær og det hørtes ut som han hadde peiling på varmepumper.
Etter litt ekstra googling, kom jeg frem til tjestetorget. Etter å ha tastet inn litt informasjon om husets byggeår, størrelse og isolasjon ble dette sendt til flere firma innen varmepumpeinstallasjon. Og etter noen timer hadde vi hele uken booket med forskjellige firma. Det var jo en opplevelse.
Vi hadde noen preferanser når det gjaldt type pumpe. Vi hadde også noen ønsker om plassering hvis det lot seg gjøre. Vi hadde også noen spørsmål, men utover dette lente vi oss godt tilbake og lyttet til hva de hadde å si. Alle hadde noe å utsette på Panasonic, uten selgeren fra Panasonic selvfølgelig. Ellers var de svært forsiktige med å kritisere andre merker. Det var litt uvant. Men det er måter å komme forbi dette hinderet. For ingen av de varmepumpene *merket* de hadde installert var det klaget på.
Vi hadde en selger som vi nesten syntes synd på. Det så ut som han var på nippet til å dø, og jeg hadde mest lyst til å springe bort til en nabo for å hente en rullator. Så kom Cowboy-Laila, med støveletter opp til knærne og en røykestemme som fortalte meg at en 20 pakning til frokost ikke var en umulighet. Skulle gitt henne noen martini, og jeg er sikker på at jeg ville fått hørt noen gode groviser jeg selv kunne brukt ved senere anledninger. En rå latter hadde hun også. Men, det skal være sagt. Hun har sikkert vært i en mannsdominert miljø all sin dag og har måttet hevde seg, for var det en ting hun kunne, var det varmepumper.
Jeg har googlet flere merker og sjekket websiden deres. Jeg har klart å finne både positive og negative vurderinger av varmepumper i forum. Og jeg vet at "Best i Test" tester er et interessant fenomen som man bør kunne litt om før man tar alt for gitt.
Prisene var det lite å si på. Her lå de ganske likt. Men akkurat nå er det et tilbud en plass i byen på Mitsubishi. Og som jeg forstår det på Marianne og hennes foreldre, så kan det være penger å spare.
Jeg kan ingenting om varmepumper. Det er greit. Jeg skal la meg overtale. For når jeg kan litt for mye om et produkt, så er jeg ikke den ideelle kunden.
Marianne ringte et vennepar av oss som nylig har fått installert varmepumpe. Selv begynte jeg å google varmepumper, priser og best i test resultater. Etter en dag foran skjermen ble jeg litt klokere. Både på hvordan en varmepumpe fungerte og hvilke som kunne være interessante. Allerede samme dag kom installatøren til våre venner. Han var nøytral fikk vi høre, og det må vel sies å være positivt? Og han var jo det. Min iver etter å høre mer om IVT ble raskt forkastet. Alle pumper var gode, men... Det var alltid et, men. Jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til, "men", han virket jordnær og det hørtes ut som han hadde peiling på varmepumper.
Etter litt ekstra googling, kom jeg frem til tjestetorget. Etter å ha tastet inn litt informasjon om husets byggeår, størrelse og isolasjon ble dette sendt til flere firma innen varmepumpeinstallasjon. Og etter noen timer hadde vi hele uken booket med forskjellige firma. Det var jo en opplevelse.
Vi hadde noen preferanser når det gjaldt type pumpe. Vi hadde også noen ønsker om plassering hvis det lot seg gjøre. Vi hadde også noen spørsmål, men utover dette lente vi oss godt tilbake og lyttet til hva de hadde å si. Alle hadde noe å utsette på Panasonic, uten selgeren fra Panasonic selvfølgelig. Ellers var de svært forsiktige med å kritisere andre merker. Det var litt uvant. Men det er måter å komme forbi dette hinderet. For ingen av de varmepumpene *merket* de hadde installert var det klaget på.
Vi hadde en selger som vi nesten syntes synd på. Det så ut som han var på nippet til å dø, og jeg hadde mest lyst til å springe bort til en nabo for å hente en rullator. Så kom Cowboy-Laila, med støveletter opp til knærne og en røykestemme som fortalte meg at en 20 pakning til frokost ikke var en umulighet. Skulle gitt henne noen martini, og jeg er sikker på at jeg ville fått hørt noen gode groviser jeg selv kunne brukt ved senere anledninger. En rå latter hadde hun også. Men, det skal være sagt. Hun har sikkert vært i en mannsdominert miljø all sin dag og har måttet hevde seg, for var det en ting hun kunne, var det varmepumper.
Jeg har googlet flere merker og sjekket websiden deres. Jeg har klart å finne både positive og negative vurderinger av varmepumper i forum. Og jeg vet at "Best i Test" tester er et interessant fenomen som man bør kunne litt om før man tar alt for gitt.
Prisene var det lite å si på. Her lå de ganske likt. Men akkurat nå er det et tilbud en plass i byen på Mitsubishi. Og som jeg forstår det på Marianne og hennes foreldre, så kan det være penger å spare.
Abonner på:
Innlegg (Atom)