Livet til en hjortekalv var i mine hender

I går kjørte vi til hytta. Ikke langt unna er veien fremdeles asfaltert, men man bør følge med litt ekstra. La oss bare kalle det norsk veistandard. Det hadde begynt å regne litt. Nok til at jeg lot vindusviskeren jobbe en gang i ny og ne. Og ut av intet, så jeg 3 hjort som holdt på å krysse veien. Jeg bremset kraftig, men bilen fortsatte å skli fremover. Den største hjorten hadde alt krysset veien og jeg var en millimeter fra å treffe bakenden til den. I hvertfall føltes det slik. Ok da. Kanskje en centimeter. Mor stod igjen i veikanten og hadde ikke krysset veien. Kanskje var det derfor den lille var skeptisk til å krysse veien. Den hadde såvidt begynt å krysse når den så meg. På de sekundene det varte, så jeg en meget usikker liten tass. Istedenfor å krysse veien, skulle den til å snu seg tilbake til mor. På dette tidspunktet ser den ikke bilen lengre og jeg ser bakenden til den. Hun ble så redd når hun hørte bremsene at føttene gikk ut i spagatt. Og slik var hun da jeg skled forbi.

Det var ikke langt unna en kollisjon. Nå var ikke hastigheten på bilen nevneverdig stor, så jeg har sikkert ikke gjort mer enn å dytte den en hakk fremover. Det er i hvertfall ønsketenkningen om jeg hadde vært så uheldig å treffe den. For man vet ikke hvor mye eller lite kraft som skal til for at det går galt. Jeg tenkte å stoppe og gå ut av bilen, men det kunne kanskje skremt dem enda mer. Og veien var svært så trafikkert. Både med biler og hjort. For på den andre siden av veien var det minst 50 av dem. Hjort altså. Ved en matstasjon for, nettopp, hjort. I bakspeilet hadde jeg allerede observert at alt stod bra til med familien.

Det er så synd at vi ikke kan kommunisere med hjort eller andre dyr for den del. For jeg hadde så lyst til å gå ut av bilen og fortelle denne lille tassen "Unnskyld" og gi den en stor klem.