1 uke uten røyk

Jeg begynte å røyke når jeg var 19. Dumt? Ja, uten tvil. Hvorfor ikke tidligere? Fordi jeg ikke ville være den som ble påvirket av andre. Dumt? Jeg tror ikke ordet "dumt" holder i denne sammenhengen. Men det var meg i et nøtteskall.

"Jeg er ikke avhengig av røyken"
"Jeg kan slutte når jeg vil"

Er det noen som kjenner seg igjen? Dette er noe jeg brukte å si. Om det var for å forsvare meg selv eller overbevise meg selv husker jeg ikke. Det er så lenge siden. Men det var en episode som fikk meg til å slutte. Ikke med å røyke, men med å slutte å si dette.

Jeg hadde lyst på en røyk. Dessverre fant jeg hverken lighter eller fyrstikker. Da er det greit. For da venter man til neste gang man er på butikken. Så kjøper man det man trenger. Ikke sant? For man er ikke avhengig av røyken? Tull.

I sludd og på hålka, sprang jeg i joggesko og t-skjorte til bilen. Det tok litt lengere tid enn beregnet, og jeg var bløt på både håret og overkroppen da jeg kom meg inn i bilen. For rådvill var jeg ikke. Bilen hadde jo en lighter. Jeg fikk motoren i gang, og hutrende satt jeg og ventet på at lighteren skulle sprette ut. Røyken som var i munnen mens jeg sprang ut var litt bløt, men jeg fikk fyr. Det var det viktigste. Så var det å komme seg inn igjen, bruke tuppen av den røyken mot en annen. En som var tørr. Gud det var godt. Og gud hvor avhengig jeg var.

Nå står jeg og ser ut gjennom det samme kjøkkenvinduet som den gang for 26 år siden. Det er en annen bil der og innkjørselen ser ikke likedan ut. Men det er en annen forandring også. Jeg er ikke avhengig av røyken lenger. Og vet du hva som er det mest irriterende? At det var så forbaskende lett. Det skulle jo utarte seg som en kamp på liv og død. Noe for historiebøkene. Noe som krevde såpass mye av meg at jeg kunne være stolt.

Jeg skal ikke skryte for mye etter en uke. Folk sliter med å slutte og jeg har vært heldig. Jeg tror Champix`en var helt avgjørende for mitt vedkommende.