En "dement" opplevelse

I natt opplevde jeg noe fantastisk. Noe alle hjelpepleiere burde oppleve. Men hvordan skal man sette ord på opplevelsen? Det var en slags "jøss", skjønner" og "aha" i samme slengen, uten prikken over i'en. Jeg følte meg som en psykolog som nettopp har hatt et eller annet gjennombrudd i forskningen min, uten at det er vitenskapelig bevist. Ok, jeg tror det er på tide å forklare hva som skjedde.

Noen brukere har man lite kontakt med. Du har lest journalen, du vet navnet, du tar dine tilsyn og huker av for oppdrag utført på dataen til morgenen. Dette var en slik bruker. Den eneste forskjellen er at for mange år siden, så var hun oppe da vi kom på vakt. Vi nattvakter hadde som oppdrag og få henne til sengs. Så en viss kjennskap hadde jeg til henne. Vi har på et tidspunkt kommunisert, uansett om hun ikke husker det. Hverken nå eller da.

Hun nektet å legge seg til kveldsvakten. Hun ville se TV. Ikke på rommet sitt, men fellesstuen. Problemet er bare det, at hennes TV-titting ikke foregår lydløst for seg. Hun kommuniserer med de på skjermen. Det forstyrrer de andre beboerne. Jeg husker selv når min oldemor kom på besøk. Da vi satte oss ned for å se detektimen på fredagskvelden, så leste hun teksten høyt. Om det var til seg selv eller til oss alle vet jeg ikke. Det jeg vet er at det var svært irriterende. Men hva kunne man si? Og hva kan en stakkars kveldsvakt gjøre når brukeren nekter å flytte seg fra TV'en?

Heldigvis var de andre beboerne, som fremdeles var i harnisk, såpass sliten at det gikk greit å få dem til sengs. Men jeg ble fasinert over denne brukeren og hennes kommunikasjon med fjernsynet. For kommunikasjonen foregikk på forskjellig plan. For det første ble all tekst repetert høyt. Nesten umiddelbart etter at teksten kom på skjermen, var brukeren i ferd med å si hva som stod. Høyt vel og merke.

Foreløpig er alt greit. Hun fikk samtidig med seg navnene på de som ble omtalt på skjermen. Dermed fikk hun et forhold til personen. Hun vekslet mellom sympati, empati og andre følelsesmessige uttrykksformer. Et av programmene var om dyrepolitiet i USA. Jeg tror en av personene het Anne-Lise eller noe lignende. Etterhvert som tekst og bilde kunne tolkes videre, ble det "stakkars Anne-Lise, du har mye å gjøre du". La oss legge til det siste elementet mens vi holder på. Brukeren forklarte hva som skjedde på skjermen samtidig. Ikke nødvendigvis slik vi tolker det nå, men kanskje slik foreldre ville forklart barn hva som foregår?

TEKST: Anne-Lise venter ikke lenger på huseieren. Sammen med sine kollegaer begynner hun å samle sammen hundene som skal til veterinæren for undersøkelse.
FØLELSE: Stakkars Anne-Lise. Du har mye å gjøre du.
FORKLARING: Se. 5 hunder. De logrer. Anne-Lise løfter den ene.

I neste sekund kommer det en ny tekst på skjermen, og det hele gjentar seg. Jeg ser ikke så mye på TV'en. Jeg har en form for surrealistisk underholdning rett foran meg. Jeg har også en form for læring foran meg. Og jeg får et innblikk i akkurat denne brukeren, som jeg ellers aldri ville ha opplevd.

Det er ingenting i veien med synet. Heller ikke det å kunne se detaljer. Det er det utroligste hun legger merke til. Dette får hun med seg samtidig som hun leser teksten. Ordforrådet? Usedvanlig bra. Hadde jeg ikke visst bedre, ville det aldri falt meg inn at denne brukeren er dement.

Jeg har opplevd noe ubeskrivelig. Det går ikke an å forklare. Det må oppleves. Samtidig gir det en utrolig forståelse, uten at jeg klarer å definere hva jeg mener. Ja, jeg har lest mye av det som er på markedet om demens osv. men dette er ikke tatt ut av noen teoribok. Dette var noe helt annet.