Det er MITT arbeidsmiljø

Jeg beveger meg inn på et ømtåelig tema. Mitt arbeidsmiljø. Jeg er usikker på om jeg har noe å klage over. Kanskje jeg bør være forsiktig med å klage på mitt arbeidsmijø. Jeg skal vel bare være glad for at jeg har en fast stilling i kommunal sektor. Jeg er ikke langt nok opp i systemet til å vite hvor gjennomført ødeleggelsen av vårt arbeidsmiljø var, men det var et genitrekk av Trondheim kommune. I løpet av to år klarte de å knuse et fantastisk arbeidsmiljø, men det er en annen historie. Og den kommer.

Jeg er forbannet fordi jeg har ingen kontroll over eget arbeidsmiljø. Er ikke det en slags arbeidsrett? Vi er 6 nattvakter som går i turnus. 2 av oss er på i løpet av en natt. En sykepleier og en hjelpepleier. Og la meg bare legge til at det er ingen rullering. Den sykepleieren jeg går sammen med den ene natten er den samme som jeg går sammen med den neste natten og natten deretter igjen.

Våre hjelpepleier kolleger med 10-12 års ansiennitet ble overtallig i fjor høst. Det var den siste overtallighetsprosessen av flere. Her snakker vi om 10-12 års ansiennitet på samme arbeidsplass, og som inkluderte mange år på natt. Uansett om dette var det siste angrepet på vårt fantastiske miljø, og vi på dette tidspunktet ikke hadde noen rullering i turnusen, så kjente vi alle hverandre. Det var ikke et fantastisk arbeidsmiljø lengere, men det var stabilt. Og når man kun er to ansatte på en natt så er det utrolig viktig.

Jeg har ingenting i mot sykepleiere. De er sikkert flinke til å gjøre sine arbeidsoppgaver, men vi trenger dem ikke på natt. De er heller ikke en stabil arbeidskraft. I løpet av de siste årene, tror jeg at vi er oppe på et tosifret antall sykepleiere som har vært innenfor sonen på natt. Og det er flere årsaker til dette. Alle er legitime årsaker.

1. Graviditet. De er i den rette aldersgruppen. Slik er det. Vi trenger ikke diskutere denne årsaken. Vi får heller takke arbeidsorganisasjoner som gjennom mange år har klart å få frem den rettighet at graviditet ikke skal være et tema under ansettelse.

2. De vil arbeide i egen hjemkommune. Vi kan ikke klandre dem. De er nyutdannet,  og det eksisterer bare så mange sykepleierstillinger i små kommuner. I mellomtiden så søker man på stillinger der hvor man allerede bor og er etablert, i påvente av at en stilling skal bli ledig i hjemkommunen.

3.De vil arbeide på sykehus. Vi kan ikke klandre dem her heller. De vil bruke den kunnskapen som de har tilegnet seg. Det får man ikke muligheten til hos oss. I hvertfall ikke på natt. De har sikkert et ønske om å kunne ha arbeidskollegaer som også er sykepleiere. Kunne diskutere sykepleierting som ikke kan diskuteres med oss hjelpepleiere.

Så, hvem er det som ender opp med disse sykepleierne? Det er meg, og de andre hjelpepleierne. Og det er slitsomt. Jeg er usikker på hvor mye de egentlig kan. Jeg kunne gitt faen og la dem seile sin egen sjø. Om 2-3 måneder så er de borte likevel. På et eller annet sted som de trives bedre. Men i mellomtiden så må jeg føle en viss trygghet. At de vet hvem brukerne er, hvordan prosedyrer fungerer, å kunne gå inn på datasystemet, forskjellen mellom de forskjellige avvikene og hvor viktig det er å få synliggjort dette, og ikke minst brannrutiner.

Ok. Tilbake til det jeg ønsker å formidle. Jeg er forbannet over at jeg ikke har kontroll over eget arbeidsmiljø. For jeg vil være såpass egoistisk at jeg kaller dette lille tomanns arbeidsmiljøet på natt som MITT arbeidsmiljø. En arbeidshelg er 30 timer. Sammen med en annen person. Da bør dette lille mikromiljøet fungere. Gjør det ikke det, kan det være et rent helvete. For meg, sykepleieren og brukeren. For liker vi ikke hverandre, så kom ikke å si at man legger alt til side og samarbeider som profesjonelle utøvere av faget når det er nødvendig. Pisspreik. Liker vi ikke hverandre, går det utover våre samarbeidsevner og brukeren.

Det jeg ønsker, er utopi. For jeg ønsker noe kontroll eller informasjon over hvem som skal være på mitt arbeidslag de neste månedene. Jeg vil ikke bare komme på jobb og få vite at her er din arbeidskollega for de neste månedene, kanskje for livet. "Take it, or leave it". Yeah, right. Fuck you too. For det behøver overhodet ikke være den perfekte kombinasjonen av arbeidskraft. Jeg lurer på om soneleder noen ganger tenker, "hm.. disse har lik utdannelse, men jeg tror jeg ansetter henne, fordi hun passer best sammen med hjelpepleieren som går nå".

Du kan selvsagt argumentere med at det er sykepleierens arbeidsmiljø også. Det er det. Men hun kommer til et allerede etablert arbeidsmiljø. Hun har valget til å si nei til jobben. Når hun først kommer, så skal hun plutselig underkaste seg regler fra en hjelpepleier? Ikke at det er mine regler, men det er jeg som gir henne en innføring i prosedyrene. Er man forresten nyutdannet sykepleier, som så mange er, kan det å vise rang ovenfor en hjelpepleier være viktig. For på dette tidspunktet har man ikke nok erfaring til å vite når det er viktig å være lydhør. Er man en dreven sykepleier, så skjønner man at kommunale rutiner ikke alltid er hensiktsmessig. Da skal man prøve å endre systemet. Det fungerer aldri, men hvem faen er det som sitter igjen med dette når de drar sin vei?

Nå har jeg en ny sykepleier på "opplæring". Jeg møtte henne for første gang når hun skulle på nattvakt. Om vi kommer til å ha en god kommunikasjon vet jeg ikke. Hun skal være i stillingen frem til juli, da svangerskapspermisjonen til min opprinnelige sykepleier arbeidskollega kommer tilbake. Hun holder på med en videreutdanning, så hvor lenge hun blir vet jeg ikke. Men vi kommuniserer og hun har humor. Det hjelper. Forhåpentligvis er det jeg som er den som slutter i stillingen en gang i fremtiden. Men hvem faen vil ha en hjelpepleier?