Jeg har fått betalingsutsettelse hos Statens lånekasse. "One down. Fucking 10 to go." I hvertfall føles det slik. Men stopp en halv. Ja, jeg er glad. Det er en sak mindre å forholde seg til.
"Vi viser til din søknad datert 09.02.10. Du er innvilget betalingsutsettelse for terminene med forfall fra og med 15.08,09 til og med 15.02.10. Neste termin forfaller til betaling 15.05.10".
Da fikk vi bekreftet at det ikke var 8 ukers behandlingstid. Brevet er datert 16 mars. Man skulle tro det var en konspirasjon i mot meg. Skrevet en dag etter siste frist for oppmelding til eksamen. Jeg skjønner at dette er tilfeldigheter.
Det jeg ikke liker er at nå skal de ha et nytt brev med søknad om ny betalingsutsettelse om 6 uker. For de skjønner jo ikke at jeg er student. Hverken når jeg tar eller ikke tar fag. Før så har jeg tatt meg et lån for å betale skolen i et gitt semester. Både fag og studiepoeng blir rapportert til Statens lånekasse. Men denne gangen tok jeg ikke sjansen. Plutselig har jeg et privat skolelån samtidig som jeg kanskje må betale tilbake Statens lånekasse? Det ble for mange x'er i ligningen.
"Lånekassen vil gi melding til Statens innkrevingssentral (SI) om at tvangsinnkrevingen av utdanningsgjelden skal avsluttes. Vi gjør likevel oppmerksom på at dersom du alt er ilagt et tvangstrekk til fordel for Lånekassen, må du regne med at det trekket vil kunne holde fram i inntil to måneder."
De tvangsinnkrevde i mars måned. Vi skal ikke se bort fra at de gjør det i april også.
Det pussige er at alt dette rotet har sitt opphav i en telefonsamtale jeg hadde med Statens lånekasse høsten 2007. Gud hvor jeg skulle ønsket at jeg hadde tatt opptak av den samtalen. Men, skitt au. Da ligger vi atter en gang ett semester etter tidsskjema. Mitt tidsskjema altså.
lørdag 20. mars 2010
fredag 19. mars 2010
Man bør være 76 for å måkke snø av taket
Vi har alltid hatt hytte i familien. Mine besteforeldre hadde hytte 12 mil nord for Trondheim. Rett ved sjøen. Jeg har sett mange bilder derfra når min mor var ung. Det var på 1950-tallet. Det ser ut som familien var der hele sommeren. Når jeg vokste opp var det dagsturer til hytten. Overnatting var sjelden kost. Jeg husker at det var artig mens jeg fremdeles var ung, men jeg husker ikke helt idyllen. Det jeg husker er mye arbeid.
Marianne's foreldre har hytte 12 mil sør-vest for Trondheim. Også ved sjøen. I hvertfall i nærheten av sjøen. De flytter ut til hytta i april måned og avslutter sesongen sent i september. Det ser idyllisk ut og det høres idyllisk ut. Det er også mye arbeid. Marianne og jeg merker det kanskje ikke. For vi kommer innom noen dager i slengen... på besøk.
Faren til Marianne er 76 år. Det er den aldersgruppen som jeg forventer skal ligge under dyna når jeg går nattvaktsrunde på gamlehagen. Men ikke der i gården. Nå begynner hytte idyllen. De skulle en tur innover og måkke snø av taket. Som regel tenker jeg bare "hm... ok, høres greit ut". Men mannen er faktisk 76 år, og det taket er bratt, stort og høyt over bakken. Jeg har hørt at han ved en anledning skled av taket, men klarte å holde seg fast i takrenna for å dempe fallet.
Jeg har hjulpet til en gang tidligere. Vel å merke, hjulpet til. Det var ikke slik at han trengte hjelp. Men denne gangen sa jeg til Marianne at de for all del måtte holde seg unna taket, så skulle vi kjøre utover og hjelpe til. Da tenkte jeg faktisk å ta hele taket. Jeg var kanskje ikke "håndtlangeren" denne gangen, hvis du skjønner hva jeg mener, men det var heller ikke han. Jeg tok en side av taket, og så tok han den andre. Han er kanskje ikke like rask som tidligere *kremt, 76 år, men han er fremdeles raskere enn meg på 45 år. Nå hadde han et rolig, men effektivt tempo. Det perfekte tempo til å måkke snø av taket. Men han må være unntaket fra regelen. For jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg overhodet ikke til å bli 76 år.
Marianne's foreldre har hytte 12 mil sør-vest for Trondheim. Også ved sjøen. I hvertfall i nærheten av sjøen. De flytter ut til hytta i april måned og avslutter sesongen sent i september. Det ser idyllisk ut og det høres idyllisk ut. Det er også mye arbeid. Marianne og jeg merker det kanskje ikke. For vi kommer innom noen dager i slengen... på besøk.
Faren til Marianne er 76 år. Det er den aldersgruppen som jeg forventer skal ligge under dyna når jeg går nattvaktsrunde på gamlehagen. Men ikke der i gården. Nå begynner hytte idyllen. De skulle en tur innover og måkke snø av taket. Som regel tenker jeg bare "hm... ok, høres greit ut". Men mannen er faktisk 76 år, og det taket er bratt, stort og høyt over bakken. Jeg har hørt at han ved en anledning skled av taket, men klarte å holde seg fast i takrenna for å dempe fallet.
Jeg har hjulpet til en gang tidligere. Vel å merke, hjulpet til. Det var ikke slik at han trengte hjelp. Men denne gangen sa jeg til Marianne at de for all del måtte holde seg unna taket, så skulle vi kjøre utover og hjelpe til. Da tenkte jeg faktisk å ta hele taket. Jeg var kanskje ikke "håndtlangeren" denne gangen, hvis du skjønner hva jeg mener, men det var heller ikke han. Jeg tok en side av taket, og så tok han den andre. Han er kanskje ikke like rask som tidligere *kremt, 76 år, men han er fremdeles raskere enn meg på 45 år. Nå hadde han et rolig, men effektivt tempo. Det perfekte tempo til å måkke snø av taket. Men han må være unntaket fra regelen. For jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg overhodet ikke til å bli 76 år.
torsdag 18. mars 2010
Livet til en hjortekalv var i mine hender
I går kjørte vi til hytta. Ikke langt unna er veien fremdeles asfaltert, men man bør følge med litt ekstra. La oss bare kalle det norsk veistandard. Det hadde begynt å regne litt. Nok til at jeg lot vindusviskeren jobbe en gang i ny og ne. Og ut av intet, så jeg 3 hjort som holdt på å krysse veien. Jeg bremset kraftig, men bilen fortsatte å skli fremover. Den største hjorten hadde alt krysset veien og jeg var en millimeter fra å treffe bakenden til den. I hvertfall føltes det slik. Ok da. Kanskje en centimeter. Mor stod igjen i veikanten og hadde ikke krysset veien. Kanskje var det derfor den lille var skeptisk til å krysse veien. Den hadde såvidt begynt å krysse når den så meg. På de sekundene det varte, så jeg en meget usikker liten tass. Istedenfor å krysse veien, skulle den til å snu seg tilbake til mor. På dette tidspunktet ser den ikke bilen lengre og jeg ser bakenden til den. Hun ble så redd når hun hørte bremsene at føttene gikk ut i spagatt. Og slik var hun da jeg skled forbi.
Det var ikke langt unna en kollisjon. Nå var ikke hastigheten på bilen nevneverdig stor, så jeg har sikkert ikke gjort mer enn å dytte den en hakk fremover. Det er i hvertfall ønsketenkningen om jeg hadde vært så uheldig å treffe den. For man vet ikke hvor mye eller lite kraft som skal til for at det går galt. Jeg tenkte å stoppe og gå ut av bilen, men det kunne kanskje skremt dem enda mer. Og veien var svært så trafikkert. Både med biler og hjort. For på den andre siden av veien var det minst 50 av dem. Hjort altså. Ved en matstasjon for, nettopp, hjort. I bakspeilet hadde jeg allerede observert at alt stod bra til med familien.
Det er så synd at vi ikke kan kommunisere med hjort eller andre dyr for den del. For jeg hadde så lyst til å gå ut av bilen og fortelle denne lille tassen "Unnskyld" og gi den en stor klem.
Det var ikke langt unna en kollisjon. Nå var ikke hastigheten på bilen nevneverdig stor, så jeg har sikkert ikke gjort mer enn å dytte den en hakk fremover. Det er i hvertfall ønsketenkningen om jeg hadde vært så uheldig å treffe den. For man vet ikke hvor mye eller lite kraft som skal til for at det går galt. Jeg tenkte å stoppe og gå ut av bilen, men det kunne kanskje skremt dem enda mer. Og veien var svært så trafikkert. Både med biler og hjort. For på den andre siden av veien var det minst 50 av dem. Hjort altså. Ved en matstasjon for, nettopp, hjort. I bakspeilet hadde jeg allerede observert at alt stod bra til med familien.
Det er så synd at vi ikke kan kommunisere med hjort eller andre dyr for den del. For jeg hadde så lyst til å gå ut av bilen og fortelle denne lille tassen "Unnskyld" og gi den en stor klem.
onsdag 17. mars 2010
16 dager uten røyk
Røyk! Røyyk! Jeg tror det var Richard III som sa "A horse, a horse, my kingdom for a horse". Jeg skulle gjerne ropt høyt, "en røyk, en røyk, min enebolig for en røyk". Men vi har røyk. Masse røyk. For Marianne har ikke sluttet ennå.
Jeg overdriver litt, når jeg trekker den engelske konge inn i bildet. Det har gått 16 dager siden siste røyk, men det står ikke om liv. Jeg klarer meg utmerket.
Det er som å ha flyskrekk. Du er på flyet. Flyet er i lufta. Og det er utrolig lite du kan gjøre med det. Du kan ikke bare åpne døren og si at her vil jeg av. Du kan ha så mye flyskrekk som du bare vil, men det hjelper så lite. Akkurat sånn føler jeg det med røyken. Jeg kan være så røyksyk som jeg bare vil, men når jeg nå har sluttet, så har jeg sluttet. Jeg tar ikke en røyk i dag, i morgen eller neste uke.
Jeg har gjort noen observasjoner siden sist. Jeg har mere lyst på røyk enn forrige uke. Det kommer og går. Det er ikke slik at jeg må aktivisere meg eller gjøre noe for å få tankene bort fra røyken. Men jeg kan godt ta en liten sniff av askebegeret til Marianne. Eller sniffe røyken som beveger seg mot taket. Men å ta meg en trekk? Hm.. nei.
Det er også de gangene jeg kan si til Marianne at "gud så godt det ville vært med en røyk". Og det ville det sikkert vært også. Men, akk.
Jeg har forresten lagt på meg noen kilo. Det var ikke med i planleggingen. Hadde vekten bare kunne fordelt seg sånn jevnt utover hele kroppen så ville det vært helt toppers. Men bare på magen? Det er ikke rettferdig. Jeg er snopsyk også. Ikke at jeg ville merket den store forskjellen, for en Stratos eller Firkløver sklir lett ned. Men så har jeg ikke lov å spise så mye godter. "Doctor's order". Det har litt med blod i spyttet å gjøre og sopp i halsen. Så da får jeg ikke gjort det som en vanlig "ikke røyker" har lov til å gjøre den første tiden uten. Men, akk.
Det går fremover. Etter den første uken, ble det slutt på å telle dager. Jeg har strengt tatt sluttet med å telle det meste. Jeg vet at min første røykfrie dag var andre mars. Den dagen jeg ser mest frem til er andre april. For da er det teoretisk 1 måned siden siste røyk. Da har jeg lov til å være litt stolt. Da skal jeg også annonsere min "RØYKFRIE" tilværelse på Facebook. Foreløpig er det bare Marianne og noen få andre som vet at jeg har sluttet å røyke.
Jeg overdriver litt, når jeg trekker den engelske konge inn i bildet. Det har gått 16 dager siden siste røyk, men det står ikke om liv. Jeg klarer meg utmerket.
Det er som å ha flyskrekk. Du er på flyet. Flyet er i lufta. Og det er utrolig lite du kan gjøre med det. Du kan ikke bare åpne døren og si at her vil jeg av. Du kan ha så mye flyskrekk som du bare vil, men det hjelper så lite. Akkurat sånn føler jeg det med røyken. Jeg kan være så røyksyk som jeg bare vil, men når jeg nå har sluttet, så har jeg sluttet. Jeg tar ikke en røyk i dag, i morgen eller neste uke.
Jeg har gjort noen observasjoner siden sist. Jeg har mere lyst på røyk enn forrige uke. Det kommer og går. Det er ikke slik at jeg må aktivisere meg eller gjøre noe for å få tankene bort fra røyken. Men jeg kan godt ta en liten sniff av askebegeret til Marianne. Eller sniffe røyken som beveger seg mot taket. Men å ta meg en trekk? Hm.. nei.
Det er også de gangene jeg kan si til Marianne at "gud så godt det ville vært med en røyk". Og det ville det sikkert vært også. Men, akk.
Jeg har forresten lagt på meg noen kilo. Det var ikke med i planleggingen. Hadde vekten bare kunne fordelt seg sånn jevnt utover hele kroppen så ville det vært helt toppers. Men bare på magen? Det er ikke rettferdig. Jeg er snopsyk også. Ikke at jeg ville merket den store forskjellen, for en Stratos eller Firkløver sklir lett ned. Men så har jeg ikke lov å spise så mye godter. "Doctor's order". Det har litt med blod i spyttet å gjøre og sopp i halsen. Så da får jeg ikke gjort det som en vanlig "ikke røyker" har lov til å gjøre den første tiden uten. Men, akk.
Det går fremover. Etter den første uken, ble det slutt på å telle dager. Jeg har strengt tatt sluttet med å telle det meste. Jeg vet at min første røykfrie dag var andre mars. Den dagen jeg ser mest frem til er andre april. For da er det teoretisk 1 måned siden siste røyk. Da har jeg lov til å være litt stolt. Da skal jeg også annonsere min "RØYKFRIE" tilværelse på Facebook. Foreløpig er det bare Marianne og noen få andre som vet at jeg har sluttet å røyke.
tirsdag 16. mars 2010
En grei legetime
Jeg føler meg som regel lettet etter at jeg har vært til en legekonsultasjon. Det er vel mer en illusjon enn virkelighet. For det har vært mye tautrekking gjennom årene. Men la oss bruke ordet lettet. For etter at man har pratet med legen, så har man en forklaring på alt, ikke sant? I hvertfall det meste?
Jeg skulle til legen for å fortelle at det virkelig var sopp i halsen. St. Olavs har konkludert med det. De har sett soppen. Jeg har sett soppen. De ga meg hm.. Fluconazol Actavis 150mg for soppen. Etter litt frem og tilbake angående oppfølgingstime ved St. Olav (ingenting er lett her i helseverden), så har de nå funnet ut at det ikke er tegn til sopp lengre. Det skulle gjøre meg glad.
Det hadde vært artig hvis man var priviligert slike legetimer hvor man bare hadde gode ting å meddele? Da tror jeg legen ville blitt skeptisk. Kanskje Østmarka neste? For det ville jo vært litt utenfor mainstream. Men jeg hadde spørsmål om ny resept på imovane. Og det fikk jeg. Heldigvis. Og hvis det viser seg at jeg kan være fast på imovane, så skal jeg til høsten seriøst begynne å lete etter arbeid som ikke foregår på natt. Til glede for både meg og Marianne.
Dessverre var det en ting til. Nå som jeg var så glad for at alt var bra med halsen, så begynte jeg utrolig nok å blø igjen for en uke siden. Så min positive innstilling til legetimen var litt falmet. Men det kan være at jeg vet årsaken. Appocillin.
Apocillin er et antibiotikum. Som jeg brukte mot tannpinen. Det inneholder penicillin. Apocillin brukes ved infeksjoner forårsaket av bakterier. Eksempel på infeksjonssykdommer der preparatet benyttes er infeksjon i halsen. Penicillin dreper en rekke bakterier. Så det spørs om jeg har nullet ut virkningen av Fluconazol Actavis som jeg brukte mot soppen. Heldigvis var det 3 depot tabletter igjen, og legen på St. Olav sa at hvis jeg begynte å blø igjen, kunne jeg bruke disse. Tror ikke helt at min egen lege var like begeistret for dette, men vi kom frem til at dette var en mulig årsak til at blodet var tilbake.
Så, jeg var ikke helt lettet når jeg gikk fra legen, med resepten til imovane i lommen. Faens blod. Jeg fikk et brev tidlig i januar ifra gastroskopisk avdeling på St. Olav om at jeg ville få time innen 10 mars. Den dagen har kommet og gått uten noen informasjon. Men det er helsevesenet vi snakker om. Så jeg regner med at det er jeg som må ringe og purre på... som vanlig.
Mitt første møte med øre-nese-hals lege hos Aleris var surrealistisk. Jeg kom med voldsomme smerter i halsen. Jeg brukte smertestillende flere ganger om dagen. Hver gang jeg spyttet var det rødt slim som kom ut. Det var såvidt legen tok seg tid til å se inn i munnen på meg. Nå skal det sies at jeg var meget skeptisk til et instrument som skulle føres inn gjennom nesen min for deretter å komme ned i halsen min. Men, hallo i luken?
"Nei, dette ser greit ut."
"Hva behager?"
"Det er ingenting i veien med halsen din. Den ser normal ut."
"Jeg har vondt. Jeg spytter blod."
"Det er normalt."
"Normalt?"
"Det er undertrykket i munnen som kan forårsake det."
Jeg kan jo ikke dy meg helt. Det var allmennpraktiserende lege ved Aleris som skulle bestille denne timen til meg. Og du kan tenke deg hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt mens jeg spyttet blod. Etter 3 ukers ventetid, ringte jeg for å purre på. Tror du det var bestillt time? Tror du jeg fikk time umiddelbart, eller tror du jeg måtte vente 3 nye uker?
En ting tør jeg påstå. Jeg var ikke lettet etter å ha kommet ut fra den legetimen.
Jeg skulle til legen for å fortelle at det virkelig var sopp i halsen. St. Olavs har konkludert med det. De har sett soppen. Jeg har sett soppen. De ga meg hm.. Fluconazol Actavis 150mg for soppen. Etter litt frem og tilbake angående oppfølgingstime ved St. Olav (ingenting er lett her i helseverden), så har de nå funnet ut at det ikke er tegn til sopp lengre. Det skulle gjøre meg glad.
Det hadde vært artig hvis man var priviligert slike legetimer hvor man bare hadde gode ting å meddele? Da tror jeg legen ville blitt skeptisk. Kanskje Østmarka neste? For det ville jo vært litt utenfor mainstream. Men jeg hadde spørsmål om ny resept på imovane. Og det fikk jeg. Heldigvis. Og hvis det viser seg at jeg kan være fast på imovane, så skal jeg til høsten seriøst begynne å lete etter arbeid som ikke foregår på natt. Til glede for både meg og Marianne.
Dessverre var det en ting til. Nå som jeg var så glad for at alt var bra med halsen, så begynte jeg utrolig nok å blø igjen for en uke siden. Så min positive innstilling til legetimen var litt falmet. Men det kan være at jeg vet årsaken. Appocillin.
Apocillin er et antibiotikum. Som jeg brukte mot tannpinen. Det inneholder penicillin. Apocillin brukes ved infeksjoner forårsaket av bakterier. Eksempel på infeksjonssykdommer der preparatet benyttes er infeksjon i halsen. Penicillin dreper en rekke bakterier. Så det spørs om jeg har nullet ut virkningen av Fluconazol Actavis som jeg brukte mot soppen. Heldigvis var det 3 depot tabletter igjen, og legen på St. Olav sa at hvis jeg begynte å blø igjen, kunne jeg bruke disse. Tror ikke helt at min egen lege var like begeistret for dette, men vi kom frem til at dette var en mulig årsak til at blodet var tilbake.
Så, jeg var ikke helt lettet når jeg gikk fra legen, med resepten til imovane i lommen. Faens blod. Jeg fikk et brev tidlig i januar ifra gastroskopisk avdeling på St. Olav om at jeg ville få time innen 10 mars. Den dagen har kommet og gått uten noen informasjon. Men det er helsevesenet vi snakker om. Så jeg regner med at det er jeg som må ringe og purre på... som vanlig.
DEL 3
Mitt første møte med øre-nese-hals lege hos Aleris var surrealistisk. Jeg kom med voldsomme smerter i halsen. Jeg brukte smertestillende flere ganger om dagen. Hver gang jeg spyttet var det rødt slim som kom ut. Det var såvidt legen tok seg tid til å se inn i munnen på meg. Nå skal det sies at jeg var meget skeptisk til et instrument som skulle føres inn gjennom nesen min for deretter å komme ned i halsen min. Men, hallo i luken?
"Nei, dette ser greit ut."
"Hva behager?"
"Det er ingenting i veien med halsen din. Den ser normal ut."
"Jeg har vondt. Jeg spytter blod."
"Det er normalt."
"Normalt?"
"Det er undertrykket i munnen som kan forårsake det."
Jeg kan jo ikke dy meg helt. Det var allmennpraktiserende lege ved Aleris som skulle bestille denne timen til meg. Og du kan tenke deg hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt mens jeg spyttet blod. Etter 3 ukers ventetid, ringte jeg for å purre på. Tror du det var bestillt time? Tror du jeg fikk time umiddelbart, eller tror du jeg måtte vente 3 nye uker?
En ting tør jeg påstå. Jeg var ikke lettet etter å ha kommet ut fra den legetimen.
mandag 15. mars 2010
Alle sykehjemspasienter: En stykk paraply
Etter 10 års iherdig kamp mot ledelse, administrasjon, kommunalt rot, organisasjonsendring, budsjettkutt, overtallighet, brukeres rettigheter, ny organisasjonsendring, flere budsjettkutt, forverring av arbeidsmiljøet, sammenslåing, flytting, nye brukergrupper og you name it.. jeg melder meg herved ut. Ny organisasjonsendring? Supert. Budsjettkutt? Hvorfor ikke. Overtallighet? Jeg er mannfolk i et kvinnedominert yrke. Jeg klarer meg utmerket.
I fjor mønstret vi nattvakter opp til en siste kamp. Den var opprinnelig mot overtallighet på natt. Den ble større enn som så. Etter besøk av helsetilsynet, arbeidstilsynet og helsides lesestoff i de store avisene, så ble det litt action. Jeg tror det fremdeles jobbes i kulissene. Men vi tapte vår opprinnelige sak. De kan jobbe så mye de vil i kulissene. Yngre krefter får ta over og vise litt tæl. Etter 10 år er jeg utslitt. Jeg driter i resultatet. Men det er en liten bagatell som jeg gjerne kunne tenke meg å få gjort noe med. Sånn før jeg resignerer helt.
"Må det regne inn på stua. Må vi sitte med paraply når vi går nattvakt!" Dette sa jeg fra om i januar. Dette sa jeg fra om i februar. Det drypper vann fra taket og ikke bare fra en plass. Det er jo ikke noen vits i å nevne brukerne i denne sammenhengen. Da kommer man ingen vei. De har ingen rettigheter. Sorry. Kanskje kan vi nevne at lekkasjene innvirker på vårt arbeidsmiljø?
Vaktmesteren har vært på taket. Og jeg tror saken har gått videre i systemet. Men bygget skal vel rives.. om noen år. Og da er det ikke kommunalt forsvarlig å bruke penger for å tette hull i taket.
I fjor mønstret vi nattvakter opp til en siste kamp. Den var opprinnelig mot overtallighet på natt. Den ble større enn som så. Etter besøk av helsetilsynet, arbeidstilsynet og helsides lesestoff i de store avisene, så ble det litt action. Jeg tror det fremdeles jobbes i kulissene. Men vi tapte vår opprinnelige sak. De kan jobbe så mye de vil i kulissene. Yngre krefter får ta over og vise litt tæl. Etter 10 år er jeg utslitt. Jeg driter i resultatet. Men det er en liten bagatell som jeg gjerne kunne tenke meg å få gjort noe med. Sånn før jeg resignerer helt.
"Må det regne inn på stua. Må vi sitte med paraply når vi går nattvakt!" Dette sa jeg fra om i januar. Dette sa jeg fra om i februar. Det drypper vann fra taket og ikke bare fra en plass. Det er jo ikke noen vits i å nevne brukerne i denne sammenhengen. Da kommer man ingen vei. De har ingen rettigheter. Sorry. Kanskje kan vi nevne at lekkasjene innvirker på vårt arbeidsmiljø?
Vaktmesteren har vært på taket. Og jeg tror saken har gått videre i systemet. Men bygget skal vel rives.. om noen år. Og da er det ikke kommunalt forsvarlig å bruke penger for å tette hull i taket.
søndag 14. mars 2010
Imovane, jeg tilber deg
imovane
din lille hvite ovale tablett
med delestrek og bitter smak
i din prektige innpakning
ligger du der bak
du er så søt og pen, du vet
når jeg tar deg blir jeg het
jeg hyller deg for den du er
som gir meg søvn og livskvalitet
Dikting i bundet form som poesi, og litterært arbeid i ubunden form som prosa ligger ikke innenfor mine talenter. Jeg gjør likevel et hederlig forsøk uten å google fasiten.
Jeg har hatt den samme fastlegen i snart 15 år. Vi har vært inne på dette med imovane ved flere anledninger, uten at vi har kommet lengre av den grunn. Til nød har jeg fått ett årlig brett med vallergan som har gitt meg en hangover uten like. Da skjønner du at imovane er langt utenfor rekkevidde. I fjor skiftet jeg fastlege. Det er mange årsaker til det, men en av dem var at det må da være mulig å kunne treffe på en fastlege som skriver ut en resept på imovane. Nå har jeg klart det.
Dette er faktisk det viktigste som har skjedd i år. Min første resept med imovane. Med egen navn på pakningen. At jeg fikk vite fra høgskolen at jeg fikk en A og en B på to av høstens eksamener er flott. Men det kan ikke sammenlignes med den gleden jeg har over egen imovane.
Jeg har hatt søvnproblemer siden jeg var 17. Det har blitt nevnt til leger gjennom alle år, men ingen gjør noe med det. Etter internett kom, så har jeg søkt, lest og lært mye. Jeg har prøvd det meste som ikke omhandler medisiner, men uten hjelp. Så hvorfor kunne ikke min fastlege gjennom 15 år gi meg imovane? Jeg har lyst å hm.. "ganne" henne, men det hjelper så lite. Jeg tror allmennpraktiserende leger har stor innsikt i imovane. Det er ikke et ukjent legemiddel innen eldreomsorgen. Men hvorfor skulle ikke jeg få det?
"Imovane gir et avhengighetsforhold"
"Det er bivirkninger med imovane"
Javel, sier jeg. SO FUCKING WHAT. I 28 år har jeg gått rundt med nedsatt livskvalitet fordi leger ikke har villet gjort noe med mine søvnforstyrrelser. I de siste 10 årene har jeg gått rundt og visst at det er et medikament som kan gi meg bedre livskvalitet, men leger vil ikke gi meg en resept på det. Spiller det virkelig en rolle om jeg blir avhengig. Gjør det virkelig det?? Jeg har universitetsutdannelse fra tidligere, som ikke kan brukes fordi jeg ikke klarer å holde en vanlig døgnrytme. Jeg har jobbet som nattvakt de siste 11 årene fordi det er den eneste jobben jeg klarer å manøvrere døgnet slik at det lar seg gjøre å være i arbeid. Jeg har gått glipp av mye her i livet grunnet søvnproblemer. Og når det viser seg at det er en tablett der ute som klarer å gi meg et liv, men at den samtidig er avhengighetsskapende? SO WHAT!!!
Hjertelig takk til min nåværende fastlege som har skrevet ut en resept på imovane til meg. Du har gitt meg bedre livskvalitet. Du har gitt min familie bedre livskvalitet. Jeg kan endelig begynne seriøst å se meg om etter arbeid på dagtid. Jeg kan snart begynne å være sosial på en normal måte. Tusen hjertelig takk, og gudskjelov for imovane.
Når det er sagt. Jeg skjønner leger som kan være restriktive. Uten å gå i dybden, så er det nok sikkert et enormt stort antall eldre som ramler på vei til toalettet om natten og brekker lårhalsen m.m. pågrunn av at de er på et medikament som imovane. Så det er mer med dette enn mitt argument for tabletten. Men prøv å gå 36 timer uten søvn. Vær på jobb i to arbeidsdager uten søvn imellom. Så kan du prøve å sove så lenge du vil. Når du nå skal prøve deg på en ny 36 timers økt uten søvn, så tror jeg du vil få problemer. Så kan du tenke på alle de som har slike forstyrrelser og som går gjennom dette år ut og år inn.
I morgen skal jeg til fastlegen. Jeg har ventet lenge på denne timen.
lørdag 13. mars 2010
Facebook; ny venneforespørsel
En ny venneforespørsel er kommet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke like begeistret som tidligere. Før var jeg ukritisk til hvem jeg godkjente som venn, men på ett eller annet tidspunkt så endret det seg. Jeg vet ikke når. Jeg lurte kanskje på om det var når det var eks'en sitt navn som stod der og ventet på å bli godkjent. For hvor interessert var jeg i at Marianne's eks'er stod på hennes venneliste? Men min foreløpige konklusjon var at det var ikke da. Vi har alle hatt et liv tidligere. Hvem vet hva hvem har gjort sammen med hvem på våre vennelister. Kanskje gikk det opp et lite varsku den dagen flere av min eks'es omgangskrets ble mine venner. For dette var strengt tatt hennes venner. Og jeg hadde ikke noen interesse av at de skulle være på min venneliste. Dette hadde ingenting med Marianne å gjøre. Det var fordi jeg ikke var interessert i å logge på Facebook og se alle disse statusene fra folk jeg ikke har noe felles med, ei har interesse av et virkelig vennskap.
Men så dukker det også opp venneforespørsler fra arbeidskollegaer. Du kan jo bare ikke si nei. Du møter dem på arbeid flere ganger i løpet av uken. Men nå må jeg også være kritisk til hva jeg skriver om jobb, sykdom, og hvis jeg vil ta meg en tredagers. For hvem av mine arbeidskollegaer kjenner min form for humor?
Og så har vi alle fra det gamle nabolaget. Det behøver heller ikke å være så artig. Plutselig er det noen som roter frem gamle bilder fra den og den festen. Der står du med en halvflaske øl og danser på bordet. Gudskjelov at ikke alle hadde video på mobiltelefonen sin den gang. Vips så er du tagget og vips, kan alle dine venner ser bildet. Så du sier "hei, hvordan står det til med den karen?" Du får svar tilbake. "Alt ok". Og mere kommunikasjon enn dette er det strengt tatt ikke. For når de skriver noe på statusen sin, som jeg regner med er til deres "venner" på vennelisten, så blir det ikke alltid riktig for oss "ikke venner" på vennelisten å kommentere i kommentarfeltet. Skjønner?
Dette er faktisk kompliserte greier. I hvertfall for meg som har blitt noe kritisk. Jeg er ikke paranoid ennå, men når venners venner nå kan se bildene du legger ut, såfremt man ikke har gått inn i profilen og endret dette, så er det mange der ute som vet akkurat hvordan huset mitt ser ut, inventar og you name it. Jeg er litt mer kritisk til hva jeg legger ut av bilder og det er sjeldent jeg kommenterer en helgetur før jeg er hjemme igjen.
Men en ting kan sies, for meg som er nattvakt og ikke sier mye mer enn hei og hade til dag og kveldsvaktene. Når jeg så har dem på Facebook, og kan gå inn på statusen, info og bilder, så finner man ut at det er noen utrolig interessante mennesker man har som arbeidskollegaer. Og noen ganger kan man angre seg for at man ikke gjorde mer ut av et hei enn bare et hei.
Men så dukker det også opp venneforespørsler fra arbeidskollegaer. Du kan jo bare ikke si nei. Du møter dem på arbeid flere ganger i løpet av uken. Men nå må jeg også være kritisk til hva jeg skriver om jobb, sykdom, og hvis jeg vil ta meg en tredagers. For hvem av mine arbeidskollegaer kjenner min form for humor?
Og så har vi alle fra det gamle nabolaget. Det behøver heller ikke å være så artig. Plutselig er det noen som roter frem gamle bilder fra den og den festen. Der står du med en halvflaske øl og danser på bordet. Gudskjelov at ikke alle hadde video på mobiltelefonen sin den gang. Vips så er du tagget og vips, kan alle dine venner ser bildet. Så du sier "hei, hvordan står det til med den karen?" Du får svar tilbake. "Alt ok". Og mere kommunikasjon enn dette er det strengt tatt ikke. For når de skriver noe på statusen sin, som jeg regner med er til deres "venner" på vennelisten, så blir det ikke alltid riktig for oss "ikke venner" på vennelisten å kommentere i kommentarfeltet. Skjønner?
Dette er faktisk kompliserte greier. I hvertfall for meg som har blitt noe kritisk. Jeg er ikke paranoid ennå, men når venners venner nå kan se bildene du legger ut, såfremt man ikke har gått inn i profilen og endret dette, så er det mange der ute som vet akkurat hvordan huset mitt ser ut, inventar og you name it. Jeg er litt mer kritisk til hva jeg legger ut av bilder og det er sjeldent jeg kommenterer en helgetur før jeg er hjemme igjen.
Men en ting kan sies, for meg som er nattvakt og ikke sier mye mer enn hei og hade til dag og kveldsvaktene. Når jeg så har dem på Facebook, og kan gå inn på statusen, info og bilder, så finner man ut at det er noen utrolig interessante mennesker man har som arbeidskollegaer. Og noen ganger kan man angre seg for at man ikke gjorde mer ut av et hei enn bare et hei.
fredag 12. mars 2010
15 mars og oppmelding til eksamen
Er det bare jeg eller er det flere som gruer seg til denne dagen. For meg er dette en av de verste dagene i året. 15 mars. Det høres ut som en hvilken som helst dag. Ikke sant? En gang til. Femtende mars. Spiller ingen rolle om jeg skriver bokstaver istedenfor tall heller. Resultatet blir det samme.
Det er fristen til å melde seg opp til eksamen. Men er det noe å grue seg til da? Det er sikkert de som gjør det også, men nei, jeg gruer meg ikke til å melde meg opp til eksamen. Det er som oftest noe jeg gleder meg til. Problemet er som så mange ganger tidligere. Fagene må faktisk betales før man kan melde seg opp til eksamen. I fjor gikk det bra. I år gjør det ikke det. Slik er det når pengene ikke strekker til.
Statens lånekasse? Jeg venter fremdeles på svar. Min søknad om betalingsutsettelse er fremdeles til behandling. Det tar tid skjønner du. Men det tok ikke lang tid før Statens innkrevingssentral, på vegne av Statens lånekasse selvsagt, begynte å trekke sine 2.700 kroner av min lønn.
Så hva kan jeg si? Ingenting. Slik er det å være fattig. Er det ikke litt komisk? Du skjønner, "jeg-vil-videre", men ingenting skal være lett. Bachelor prosjektet må vente til våren 2011. Og dessverre vil nok noen av mine andre fag være utdatert da. Kall det bare "av erfaring".
Det er fristen til å melde seg opp til eksamen. Men er det noe å grue seg til da? Det er sikkert de som gjør det også, men nei, jeg gruer meg ikke til å melde meg opp til eksamen. Det er som oftest noe jeg gleder meg til. Problemet er som så mange ganger tidligere. Fagene må faktisk betales før man kan melde seg opp til eksamen. I fjor gikk det bra. I år gjør det ikke det. Slik er det når pengene ikke strekker til.
Statens lånekasse? Jeg venter fremdeles på svar. Min søknad om betalingsutsettelse er fremdeles til behandling. Det tar tid skjønner du. Men det tok ikke lang tid før Statens innkrevingssentral, på vegne av Statens lånekasse selvsagt, begynte å trekke sine 2.700 kroner av min lønn.
Så hva kan jeg si? Ingenting. Slik er det å være fattig. Er det ikke litt komisk? Du skjønner, "jeg-vil-videre", men ingenting skal være lett. Bachelor prosjektet må vente til våren 2011. Og dessverre vil nok noen av mine andre fag være utdatert da. Kall det bare "av erfaring".
torsdag 11. mars 2010
Hvilken varmepumpe skal man velge?
Vi har vært heldige. Marianne's foreldre betaler for varmepumpe. Vi har ikke økonomi til å spare et visst beløp hver måned for en varmepumpe. "Kjøp nå og betal senere" tilbudene er heller ikke noe for oss. Det spiller ingen rolle om de er rentefrie sååå lenge før betalingen skjer. Verden er ikke slik for oss uten penger. Men det ville sikkert vært et helt aktuelt tilbud til noen med en stabil inntekt. Så har vi kredittkort. Hmm... nei. Å betale nesten like mye i renter som avdrag? Nei takk. Da er det ikke flere alternativer jeg kommer på. Som er lovlige da. Og det som irriterer meg mest er at man må ha penger for å kunne spare penger.
Jeg kan ingenting om varmepumper. Det er greit. Jeg skal la meg overtale. For når jeg kan litt for mye om et produkt, så er jeg ikke den ideelle kunden.
Marianne ringte et vennepar av oss som nylig har fått installert varmepumpe. Selv begynte jeg å google varmepumper, priser og best i test resultater. Etter en dag foran skjermen ble jeg litt klokere. Både på hvordan en varmepumpe fungerte og hvilke som kunne være interessante. Allerede samme dag kom installatøren til våre venner. Han var nøytral fikk vi høre, og det må vel sies å være positivt? Og han var jo det. Min iver etter å høre mer om IVT ble raskt forkastet. Alle pumper var gode, men... Det var alltid et, men. Jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til, "men", han virket jordnær og det hørtes ut som han hadde peiling på varmepumper.
Etter litt ekstra googling, kom jeg frem til tjestetorget. Etter å ha tastet inn litt informasjon om husets byggeår, størrelse og isolasjon ble dette sendt til flere firma innen varmepumpeinstallasjon. Og etter noen timer hadde vi hele uken booket med forskjellige firma. Det var jo en opplevelse.
Vi hadde noen preferanser når det gjaldt type pumpe. Vi hadde også noen ønsker om plassering hvis det lot seg gjøre. Vi hadde også noen spørsmål, men utover dette lente vi oss godt tilbake og lyttet til hva de hadde å si. Alle hadde noe å utsette på Panasonic, uten selgeren fra Panasonic selvfølgelig. Ellers var de svært forsiktige med å kritisere andre merker. Det var litt uvant. Men det er måter å komme forbi dette hinderet. For ingen av de varmepumpene *merket* de hadde installert var det klaget på.
Vi hadde en selger som vi nesten syntes synd på. Det så ut som han var på nippet til å dø, og jeg hadde mest lyst til å springe bort til en nabo for å hente en rullator. Så kom Cowboy-Laila, med støveletter opp til knærne og en røykestemme som fortalte meg at en 20 pakning til frokost ikke var en umulighet. Skulle gitt henne noen martini, og jeg er sikker på at jeg ville fått hørt noen gode groviser jeg selv kunne brukt ved senere anledninger. En rå latter hadde hun også. Men, det skal være sagt. Hun har sikkert vært i en mannsdominert miljø all sin dag og har måttet hevde seg, for var det en ting hun kunne, var det varmepumper.
Jeg har googlet flere merker og sjekket websiden deres. Jeg har klart å finne både positive og negative vurderinger av varmepumper i forum. Og jeg vet at "Best i Test" tester er et interessant fenomen som man bør kunne litt om før man tar alt for gitt.
Prisene var det lite å si på. Her lå de ganske likt. Men akkurat nå er det et tilbud en plass i byen på Mitsubishi. Og som jeg forstår det på Marianne og hennes foreldre, så kan det være penger å spare.
Jeg kan ingenting om varmepumper. Det er greit. Jeg skal la meg overtale. For når jeg kan litt for mye om et produkt, så er jeg ikke den ideelle kunden.
Marianne ringte et vennepar av oss som nylig har fått installert varmepumpe. Selv begynte jeg å google varmepumper, priser og best i test resultater. Etter en dag foran skjermen ble jeg litt klokere. Både på hvordan en varmepumpe fungerte og hvilke som kunne være interessante. Allerede samme dag kom installatøren til våre venner. Han var nøytral fikk vi høre, og det må vel sies å være positivt? Og han var jo det. Min iver etter å høre mer om IVT ble raskt forkastet. Alle pumper var gode, men... Det var alltid et, men. Jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til, "men", han virket jordnær og det hørtes ut som han hadde peiling på varmepumper.
Etter litt ekstra googling, kom jeg frem til tjestetorget. Etter å ha tastet inn litt informasjon om husets byggeår, størrelse og isolasjon ble dette sendt til flere firma innen varmepumpeinstallasjon. Og etter noen timer hadde vi hele uken booket med forskjellige firma. Det var jo en opplevelse.
Vi hadde noen preferanser når det gjaldt type pumpe. Vi hadde også noen ønsker om plassering hvis det lot seg gjøre. Vi hadde også noen spørsmål, men utover dette lente vi oss godt tilbake og lyttet til hva de hadde å si. Alle hadde noe å utsette på Panasonic, uten selgeren fra Panasonic selvfølgelig. Ellers var de svært forsiktige med å kritisere andre merker. Det var litt uvant. Men det er måter å komme forbi dette hinderet. For ingen av de varmepumpene *merket* de hadde installert var det klaget på.
Vi hadde en selger som vi nesten syntes synd på. Det så ut som han var på nippet til å dø, og jeg hadde mest lyst til å springe bort til en nabo for å hente en rullator. Så kom Cowboy-Laila, med støveletter opp til knærne og en røykestemme som fortalte meg at en 20 pakning til frokost ikke var en umulighet. Skulle gitt henne noen martini, og jeg er sikker på at jeg ville fått hørt noen gode groviser jeg selv kunne brukt ved senere anledninger. En rå latter hadde hun også. Men, det skal være sagt. Hun har sikkert vært i en mannsdominert miljø all sin dag og har måttet hevde seg, for var det en ting hun kunne, var det varmepumper.
Jeg har googlet flere merker og sjekket websiden deres. Jeg har klart å finne både positive og negative vurderinger av varmepumper i forum. Og jeg vet at "Best i Test" tester er et interessant fenomen som man bør kunne litt om før man tar alt for gitt.
Prisene var det lite å si på. Her lå de ganske likt. Men akkurat nå er det et tilbud en plass i byen på Mitsubishi. Og som jeg forstår det på Marianne og hennes foreldre, så kan det være penger å spare.
onsdag 10. mars 2010
En "dement" opplevelse
I natt opplevde jeg noe fantastisk. Noe alle hjelpepleiere burde oppleve. Men hvordan skal man sette ord på opplevelsen? Det var en slags "jøss", skjønner" og "aha" i samme slengen, uten prikken over i'en. Jeg følte meg som en psykolog som nettopp har hatt et eller annet gjennombrudd i forskningen min, uten at det er vitenskapelig bevist. Ok, jeg tror det er på tide å forklare hva som skjedde.
Noen brukere har man lite kontakt med. Du har lest journalen, du vet navnet, du tar dine tilsyn og huker av for oppdrag utført på dataen til morgenen. Dette var en slik bruker. Den eneste forskjellen er at for mange år siden, så var hun oppe da vi kom på vakt. Vi nattvakter hadde som oppdrag og få henne til sengs. Så en viss kjennskap hadde jeg til henne. Vi har på et tidspunkt kommunisert, uansett om hun ikke husker det. Hverken nå eller da.
Hun nektet å legge seg til kveldsvakten. Hun ville se TV. Ikke på rommet sitt, men fellesstuen. Problemet er bare det, at hennes TV-titting ikke foregår lydløst for seg. Hun kommuniserer med de på skjermen. Det forstyrrer de andre beboerne. Jeg husker selv når min oldemor kom på besøk. Da vi satte oss ned for å se detektimen på fredagskvelden, så leste hun teksten høyt. Om det var til seg selv eller til oss alle vet jeg ikke. Det jeg vet er at det var svært irriterende. Men hva kunne man si? Og hva kan en stakkars kveldsvakt gjøre når brukeren nekter å flytte seg fra TV'en?
Heldigvis var de andre beboerne, som fremdeles var i harnisk, såpass sliten at det gikk greit å få dem til sengs. Men jeg ble fasinert over denne brukeren og hennes kommunikasjon med fjernsynet. For kommunikasjonen foregikk på forskjellig plan. For det første ble all tekst repetert høyt. Nesten umiddelbart etter at teksten kom på skjermen, var brukeren i ferd med å si hva som stod. Høyt vel og merke.
Foreløpig er alt greit. Hun fikk samtidig med seg navnene på de som ble omtalt på skjermen. Dermed fikk hun et forhold til personen. Hun vekslet mellom sympati, empati og andre følelsesmessige uttrykksformer. Et av programmene var om dyrepolitiet i USA. Jeg tror en av personene het Anne-Lise eller noe lignende. Etterhvert som tekst og bilde kunne tolkes videre, ble det "stakkars Anne-Lise, du har mye å gjøre du". La oss legge til det siste elementet mens vi holder på. Brukeren forklarte hva som skjedde på skjermen samtidig. Ikke nødvendigvis slik vi tolker det nå, men kanskje slik foreldre ville forklart barn hva som foregår?
TEKST: Anne-Lise venter ikke lenger på huseieren. Sammen med sine kollegaer begynner hun å samle sammen hundene som skal til veterinæren for undersøkelse.
FØLELSE: Stakkars Anne-Lise. Du har mye å gjøre du.
FORKLARING: Se. 5 hunder. De logrer. Anne-Lise løfter den ene.
I neste sekund kommer det en ny tekst på skjermen, og det hele gjentar seg. Jeg ser ikke så mye på TV'en. Jeg har en form for surrealistisk underholdning rett foran meg. Jeg har også en form for læring foran meg. Og jeg får et innblikk i akkurat denne brukeren, som jeg ellers aldri ville ha opplevd.
Det er ingenting i veien med synet. Heller ikke det å kunne se detaljer. Det er det utroligste hun legger merke til. Dette får hun med seg samtidig som hun leser teksten. Ordforrådet? Usedvanlig bra. Hadde jeg ikke visst bedre, ville det aldri falt meg inn at denne brukeren er dement.
Jeg har opplevd noe ubeskrivelig. Det går ikke an å forklare. Det må oppleves. Samtidig gir det en utrolig forståelse, uten at jeg klarer å definere hva jeg mener. Ja, jeg har lest mye av det som er på markedet om demens osv. men dette er ikke tatt ut av noen teoribok. Dette var noe helt annet.
Noen brukere har man lite kontakt med. Du har lest journalen, du vet navnet, du tar dine tilsyn og huker av for oppdrag utført på dataen til morgenen. Dette var en slik bruker. Den eneste forskjellen er at for mange år siden, så var hun oppe da vi kom på vakt. Vi nattvakter hadde som oppdrag og få henne til sengs. Så en viss kjennskap hadde jeg til henne. Vi har på et tidspunkt kommunisert, uansett om hun ikke husker det. Hverken nå eller da.
Hun nektet å legge seg til kveldsvakten. Hun ville se TV. Ikke på rommet sitt, men fellesstuen. Problemet er bare det, at hennes TV-titting ikke foregår lydløst for seg. Hun kommuniserer med de på skjermen. Det forstyrrer de andre beboerne. Jeg husker selv når min oldemor kom på besøk. Da vi satte oss ned for å se detektimen på fredagskvelden, så leste hun teksten høyt. Om det var til seg selv eller til oss alle vet jeg ikke. Det jeg vet er at det var svært irriterende. Men hva kunne man si? Og hva kan en stakkars kveldsvakt gjøre når brukeren nekter å flytte seg fra TV'en?
Heldigvis var de andre beboerne, som fremdeles var i harnisk, såpass sliten at det gikk greit å få dem til sengs. Men jeg ble fasinert over denne brukeren og hennes kommunikasjon med fjernsynet. For kommunikasjonen foregikk på forskjellig plan. For det første ble all tekst repetert høyt. Nesten umiddelbart etter at teksten kom på skjermen, var brukeren i ferd med å si hva som stod. Høyt vel og merke.
Foreløpig er alt greit. Hun fikk samtidig med seg navnene på de som ble omtalt på skjermen. Dermed fikk hun et forhold til personen. Hun vekslet mellom sympati, empati og andre følelsesmessige uttrykksformer. Et av programmene var om dyrepolitiet i USA. Jeg tror en av personene het Anne-Lise eller noe lignende. Etterhvert som tekst og bilde kunne tolkes videre, ble det "stakkars Anne-Lise, du har mye å gjøre du". La oss legge til det siste elementet mens vi holder på. Brukeren forklarte hva som skjedde på skjermen samtidig. Ikke nødvendigvis slik vi tolker det nå, men kanskje slik foreldre ville forklart barn hva som foregår?
TEKST: Anne-Lise venter ikke lenger på huseieren. Sammen med sine kollegaer begynner hun å samle sammen hundene som skal til veterinæren for undersøkelse.
FØLELSE: Stakkars Anne-Lise. Du har mye å gjøre du.
FORKLARING: Se. 5 hunder. De logrer. Anne-Lise løfter den ene.
I neste sekund kommer det en ny tekst på skjermen, og det hele gjentar seg. Jeg ser ikke så mye på TV'en. Jeg har en form for surrealistisk underholdning rett foran meg. Jeg har også en form for læring foran meg. Og jeg får et innblikk i akkurat denne brukeren, som jeg ellers aldri ville ha opplevd.
Det er ingenting i veien med synet. Heller ikke det å kunne se detaljer. Det er det utroligste hun legger merke til. Dette får hun med seg samtidig som hun leser teksten. Ordforrådet? Usedvanlig bra. Hadde jeg ikke visst bedre, ville det aldri falt meg inn at denne brukeren er dement.
Jeg har opplevd noe ubeskrivelig. Det går ikke an å forklare. Det må oppleves. Samtidig gir det en utrolig forståelse, uten at jeg klarer å definere hva jeg mener. Ja, jeg har lest mye av det som er på markedet om demens osv. men dette er ikke tatt ut av noen teoribok. Dette var noe helt annet.
tirsdag 9. mars 2010
Den internasjonale kvinnedagen, 8 mars
Jeg er ikke flink til å kommentere i andres blogger. Jeg har forstått det slik at det er god etikette. Så her har jeg definitivt noe å lære. Men jeg leser andres blogger. I dag også. Og jeg er sjokkert over hva jeg leser i noen blogger.
"Trenger vi kvinnedagen?"
"Hvorfor ikke ha en mannedag?"
"Det har gått altfor langt."
Dette kommer fra kvinner. For å være helt ærlig, så kommer det meste fra unge kvinner. Men, ka faen! De klarer å lage en blogg med tusenvis av lesere. De laster opp bilder, setter inn linker, snakker om siste skrik inn ett eller annet og alt det der. Men den internasjonale kvinnedagen? Ke?
Jeg vokste opp hos mine besteforeldre. Min morfar var industriarbeider. Min mormor drev eget firma. Hun var yngst av 9 søsken. 5 av dem var hennes brødre. Likevel var det hun som endte opp med familiebedriften. Dette var på 1930-tallet. Før min tid. Jeg tror ikke dette var lett i en mannsdominert verden, og det står respekt av hennes kamp. Men jeg kan aldri huske at kvinnedagen var et diskusjonstema rundt middagsbordet.
Det er ikke et diskusjonstema rundt middagsbordet hos min kone og meg heller. Men hvis jeg kom hjem og sa at vi ikke trengte kvinnedagen, så er jeg sikker på at jeg ville fått meg et spark i rævva.
Man skal ikke skjære alle over samme kam. Og jeg tviler ikke på at de fleste vet hvilken betydning den internasjonale kvinnedagen har. Men at man i det hele tatt møter på slike kommentarer er for meg et tegn på at informasjon om hva denne dagen har betydd og fremdeles betyr ikke er allmennkunnskap. Kanskje tar vi litt for mye for gitt. At det er store forskjeller mellom oss i vesten og de som bor i uland vet vi. Vi bruker dem ikke som et sammenligningsgrunnlag. Men vi trenger ikke gå lenger enn til USA før vi ser at kvinnedagen fremdeles har mye for seg.
Link til den internasjonale kvinnedagen, for de som bør google litt.
Og ja, vi har faktisk en mannedag, for de som ikke visste det.
"Trenger vi kvinnedagen?"
"Hvorfor ikke ha en mannedag?"
"Det har gått altfor langt."
Dette kommer fra kvinner. For å være helt ærlig, så kommer det meste fra unge kvinner. Men, ka faen! De klarer å lage en blogg med tusenvis av lesere. De laster opp bilder, setter inn linker, snakker om siste skrik inn ett eller annet og alt det der. Men den internasjonale kvinnedagen? Ke?
Jeg vokste opp hos mine besteforeldre. Min morfar var industriarbeider. Min mormor drev eget firma. Hun var yngst av 9 søsken. 5 av dem var hennes brødre. Likevel var det hun som endte opp med familiebedriften. Dette var på 1930-tallet. Før min tid. Jeg tror ikke dette var lett i en mannsdominert verden, og det står respekt av hennes kamp. Men jeg kan aldri huske at kvinnedagen var et diskusjonstema rundt middagsbordet.
Det er ikke et diskusjonstema rundt middagsbordet hos min kone og meg heller. Men hvis jeg kom hjem og sa at vi ikke trengte kvinnedagen, så er jeg sikker på at jeg ville fått meg et spark i rævva.
Man skal ikke skjære alle over samme kam. Og jeg tviler ikke på at de fleste vet hvilken betydning den internasjonale kvinnedagen har. Men at man i det hele tatt møter på slike kommentarer er for meg et tegn på at informasjon om hva denne dagen har betydd og fremdeles betyr ikke er allmennkunnskap. Kanskje tar vi litt for mye for gitt. At det er store forskjeller mellom oss i vesten og de som bor i uland vet vi. Vi bruker dem ikke som et sammenligningsgrunnlag. Men vi trenger ikke gå lenger enn til USA før vi ser at kvinnedagen fremdeles har mye for seg.
Link til den internasjonale kvinnedagen, for de som bør google litt.
Og ja, vi har faktisk en mannedag, for de som ikke visste det.
mandag 8. mars 2010
1 uke uten røyk
Jeg begynte å røyke når jeg var 19. Dumt? Ja, uten tvil. Hvorfor ikke tidligere? Fordi jeg ikke ville være den som ble påvirket av andre. Dumt? Jeg tror ikke ordet "dumt" holder i denne sammenhengen. Men det var meg i et nøtteskall.
"Jeg er ikke avhengig av røyken"
"Jeg kan slutte når jeg vil"
Er det noen som kjenner seg igjen? Dette er noe jeg brukte å si. Om det var for å forsvare meg selv eller overbevise meg selv husker jeg ikke. Det er så lenge siden. Men det var en episode som fikk meg til å slutte. Ikke med å røyke, men med å slutte å si dette.
Jeg hadde lyst på en røyk. Dessverre fant jeg hverken lighter eller fyrstikker. Da er det greit. For da venter man til neste gang man er på butikken. Så kjøper man det man trenger. Ikke sant? For man er ikke avhengig av røyken? Tull.
I sludd og på hålka, sprang jeg i joggesko og t-skjorte til bilen. Det tok litt lengere tid enn beregnet, og jeg var bløt på både håret og overkroppen da jeg kom meg inn i bilen. For rådvill var jeg ikke. Bilen hadde jo en lighter. Jeg fikk motoren i gang, og hutrende satt jeg og ventet på at lighteren skulle sprette ut. Røyken som var i munnen mens jeg sprang ut var litt bløt, men jeg fikk fyr. Det var det viktigste. Så var det å komme seg inn igjen, bruke tuppen av den røyken mot en annen. En som var tørr. Gud det var godt. Og gud hvor avhengig jeg var.
Nå står jeg og ser ut gjennom det samme kjøkkenvinduet som den gang for 26 år siden. Det er en annen bil der og innkjørselen ser ikke likedan ut. Men det er en annen forandring også. Jeg er ikke avhengig av røyken lenger. Og vet du hva som er det mest irriterende? At det var så forbaskende lett. Det skulle jo utarte seg som en kamp på liv og død. Noe for historiebøkene. Noe som krevde såpass mye av meg at jeg kunne være stolt.
Jeg skal ikke skryte for mye etter en uke. Folk sliter med å slutte og jeg har vært heldig. Jeg tror Champix`en var helt avgjørende for mitt vedkommende.
"Jeg er ikke avhengig av røyken"
"Jeg kan slutte når jeg vil"
Er det noen som kjenner seg igjen? Dette er noe jeg brukte å si. Om det var for å forsvare meg selv eller overbevise meg selv husker jeg ikke. Det er så lenge siden. Men det var en episode som fikk meg til å slutte. Ikke med å røyke, men med å slutte å si dette.
Jeg hadde lyst på en røyk. Dessverre fant jeg hverken lighter eller fyrstikker. Da er det greit. For da venter man til neste gang man er på butikken. Så kjøper man det man trenger. Ikke sant? For man er ikke avhengig av røyken? Tull.
I sludd og på hålka, sprang jeg i joggesko og t-skjorte til bilen. Det tok litt lengere tid enn beregnet, og jeg var bløt på både håret og overkroppen da jeg kom meg inn i bilen. For rådvill var jeg ikke. Bilen hadde jo en lighter. Jeg fikk motoren i gang, og hutrende satt jeg og ventet på at lighteren skulle sprette ut. Røyken som var i munnen mens jeg sprang ut var litt bløt, men jeg fikk fyr. Det var det viktigste. Så var det å komme seg inn igjen, bruke tuppen av den røyken mot en annen. En som var tørr. Gud det var godt. Og gud hvor avhengig jeg var.
Nå står jeg og ser ut gjennom det samme kjøkkenvinduet som den gang for 26 år siden. Det er en annen bil der og innkjørselen ser ikke likedan ut. Men det er en annen forandring også. Jeg er ikke avhengig av røyken lenger. Og vet du hva som er det mest irriterende? At det var så forbaskende lett. Det skulle jo utarte seg som en kamp på liv og død. Noe for historiebøkene. Noe som krevde såpass mye av meg at jeg kunne være stolt.
Jeg skal ikke skryte for mye etter en uke. Folk sliter med å slutte og jeg har vært heldig. Jeg tror Champix`en var helt avgjørende for mitt vedkommende.
søndag 7. mars 2010
Feil med norske reklamefilmer? #2
Hvorfor liker man en reklamefilm mer enn en annen? Er det budskapet? Handlingen? Folkene? Den sexy damen som står til venstre i bakgrunnen? Musikken? Hva? Akkurat nå er det en jeg liker. Men det er først nå, etter å ha sett den over 100 ganger, at jeg vet hvilken organisasjon det reklameres for. Men det er nå bare meg. Før jeg glemmer det... NSB. Det er en reklame for NSB.
Så har jeg lurt litt på hvorfor jeg liker akkurat denne reklamefilmen. Foreløpig er det to årsaker til det. Ingen av dem har noe med NSB å gjøre. Jeg elsker nemlig 60-talls musikk. Og her har vi en av 60-tallets klassikere. Jeg kaller den "Freedom", men sangen heter "Think". En av Aretha Franklin sine beste. Og så er selve reklamefilmen av første klasse. Det meste er en animasjon, men den er herlig. Spesielt liker jeg isbjørnen som holder på å skli av isen.
Men.. så er det noe som ikke stemmer. Det var min kone som gjorde meg oppmerksom på det. Og nå klarer jeg ikke å gi slipp på det. Glem NSB for øyeblikket. De synger om "Freedom". Ordet går igjen gang etter gang. Men er det ikke en fisk i munnen på den ene fuglen? Joda, den synger med, den også. Roper ut "Freedom". Den synger nok om "Freedom" av en helt annen grunn enn de andre dyrene. Tror jeg. Uansett hvor lykkelig den ser ut, så vet vi at den kommer til å ende opp som middagsmat. Så snart reklamefilmen er over, så blir den spist. Dermed basta...dessverre.
Og akkurat det ødelegger for meg. Men jeg holder rythmen om enn inni meg, og det er en fabelaktig animasjonsfilm. At den har noe med NSB å gjøre har jeg nå forstått, men det er ikke derfor jeg husker den.
Og når vi først snakker om NSB. På hjemmesiden fant jeg dette; "Vi har lansert en morsom reklamefilm hvor naturen selv takker deg for å tenke på miljøet. Vi håper denne filmen vil få flere til å oppdage miljøfordelene med toget. Velger du toget, velger du miljøet". Det kan godt være at toget har miljøfordeler, men akkurat nå når nyhetene er fulle av reportasjer om NSB tog som står overalt, så har det kanskje vært lurt å dempe reklameinnslagene.
Og til slutt, FISKEN... NSB, husk FISKEN. FREEEEEDOM.
Så har jeg lurt litt på hvorfor jeg liker akkurat denne reklamefilmen. Foreløpig er det to årsaker til det. Ingen av dem har noe med NSB å gjøre. Jeg elsker nemlig 60-talls musikk. Og her har vi en av 60-tallets klassikere. Jeg kaller den "Freedom", men sangen heter "Think". En av Aretha Franklin sine beste. Og så er selve reklamefilmen av første klasse. Det meste er en animasjon, men den er herlig. Spesielt liker jeg isbjørnen som holder på å skli av isen.
Men.. så er det noe som ikke stemmer. Det var min kone som gjorde meg oppmerksom på det. Og nå klarer jeg ikke å gi slipp på det. Glem NSB for øyeblikket. De synger om "Freedom". Ordet går igjen gang etter gang. Men er det ikke en fisk i munnen på den ene fuglen? Joda, den synger med, den også. Roper ut "Freedom". Den synger nok om "Freedom" av en helt annen grunn enn de andre dyrene. Tror jeg. Uansett hvor lykkelig den ser ut, så vet vi at den kommer til å ende opp som middagsmat. Så snart reklamefilmen er over, så blir den spist. Dermed basta...dessverre.
Og akkurat det ødelegger for meg. Men jeg holder rythmen om enn inni meg, og det er en fabelaktig animasjonsfilm. At den har noe med NSB å gjøre har jeg nå forstått, men det er ikke derfor jeg husker den.
Og når vi først snakker om NSB. På hjemmesiden fant jeg dette; "Vi har lansert en morsom reklamefilm hvor naturen selv takker deg for å tenke på miljøet. Vi håper denne filmen vil få flere til å oppdage miljøfordelene med toget. Velger du toget, velger du miljøet". Det kan godt være at toget har miljøfordeler, men akkurat nå når nyhetene er fulle av reportasjer om NSB tog som står overalt, så har det kanskje vært lurt å dempe reklameinnslagene.
Og til slutt, FISKEN... NSB, husk FISKEN. FREEEEEDOM.
lørdag 6. mars 2010
Det er MITT arbeidsmiljø
Jeg beveger meg inn på et ømtåelig tema. Mitt arbeidsmiljø. Jeg er usikker på om jeg har noe å klage over. Kanskje jeg bør være forsiktig med å klage på mitt arbeidsmijø. Jeg skal vel bare være glad for at jeg har en fast stilling i kommunal sektor. Jeg er ikke langt nok opp i systemet til å vite hvor gjennomført ødeleggelsen av vårt arbeidsmiljø var, men det var et genitrekk av Trondheim kommune. I løpet av to år klarte de å knuse et fantastisk arbeidsmiljø, men det er en annen historie. Og den kommer.
Jeg er forbannet fordi jeg har ingen kontroll over eget arbeidsmiljø. Er ikke det en slags arbeidsrett? Vi er 6 nattvakter som går i turnus. 2 av oss er på i løpet av en natt. En sykepleier og en hjelpepleier. Og la meg bare legge til at det er ingen rullering. Den sykepleieren jeg går sammen med den ene natten er den samme som jeg går sammen med den neste natten og natten deretter igjen.
Våre hjelpepleier kolleger med 10-12 års ansiennitet ble overtallig i fjor høst. Det var den siste overtallighetsprosessen av flere. Her snakker vi om 10-12 års ansiennitet på samme arbeidsplass, og som inkluderte mange år på natt. Uansett om dette var det siste angrepet på vårt fantastiske miljø, og vi på dette tidspunktet ikke hadde noen rullering i turnusen, så kjente vi alle hverandre. Det var ikke et fantastisk arbeidsmiljø lengere, men det var stabilt. Og når man kun er to ansatte på en natt så er det utrolig viktig.
Jeg har ingenting i mot sykepleiere. De er sikkert flinke til å gjøre sine arbeidsoppgaver, men vi trenger dem ikke på natt. De er heller ikke en stabil arbeidskraft. I løpet av de siste årene, tror jeg at vi er oppe på et tosifret antall sykepleiere som har vært innenfor sonen på natt. Og det er flere årsaker til dette. Alle er legitime årsaker.
1. Graviditet. De er i den rette aldersgruppen. Slik er det. Vi trenger ikke diskutere denne årsaken. Vi får heller takke arbeidsorganisasjoner som gjennom mange år har klart å få frem den rettighet at graviditet ikke skal være et tema under ansettelse.
2. De vil arbeide i egen hjemkommune. Vi kan ikke klandre dem. De er nyutdannet, og det eksisterer bare så mange sykepleierstillinger i små kommuner. I mellomtiden så søker man på stillinger der hvor man allerede bor og er etablert, i påvente av at en stilling skal bli ledig i hjemkommunen.
3.De vil arbeide på sykehus. Vi kan ikke klandre dem her heller. De vil bruke den kunnskapen som de har tilegnet seg. Det får man ikke muligheten til hos oss. I hvertfall ikke på natt. De har sikkert et ønske om å kunne ha arbeidskollegaer som også er sykepleiere. Kunne diskutere sykepleierting som ikke kan diskuteres med oss hjelpepleiere.
Så, hvem er det som ender opp med disse sykepleierne? Det er meg, og de andre hjelpepleierne. Og det er slitsomt. Jeg er usikker på hvor mye de egentlig kan. Jeg kunne gitt faen og la dem seile sin egen sjø. Om 2-3 måneder så er de borte likevel. På et eller annet sted som de trives bedre. Men i mellomtiden så må jeg føle en viss trygghet. At de vet hvem brukerne er, hvordan prosedyrer fungerer, å kunne gå inn på datasystemet, forskjellen mellom de forskjellige avvikene og hvor viktig det er å få synliggjort dette, og ikke minst brannrutiner.
Ok. Tilbake til det jeg ønsker å formidle. Jeg er forbannet over at jeg ikke har kontroll over eget arbeidsmiljø. For jeg vil være såpass egoistisk at jeg kaller dette lille tomanns arbeidsmiljøet på natt som MITT arbeidsmiljø. En arbeidshelg er 30 timer. Sammen med en annen person. Da bør dette lille mikromiljøet fungere. Gjør det ikke det, kan det være et rent helvete. For meg, sykepleieren og brukeren. For liker vi ikke hverandre, så kom ikke å si at man legger alt til side og samarbeider som profesjonelle utøvere av faget når det er nødvendig. Pisspreik. Liker vi ikke hverandre, går det utover våre samarbeidsevner og brukeren.
Det jeg ønsker, er utopi. For jeg ønsker noe kontroll eller informasjon over hvem som skal være på mitt arbeidslag de neste månedene. Jeg vil ikke bare komme på jobb og få vite at her er din arbeidskollega for de neste månedene, kanskje for livet. "Take it, or leave it". Yeah, right. Fuck you too. For det behøver overhodet ikke være den perfekte kombinasjonen av arbeidskraft. Jeg lurer på om soneleder noen ganger tenker, "hm.. disse har lik utdannelse, men jeg tror jeg ansetter henne, fordi hun passer best sammen med hjelpepleieren som går nå".
Du kan selvsagt argumentere med at det er sykepleierens arbeidsmiljø også. Det er det. Men hun kommer til et allerede etablert arbeidsmiljø. Hun har valget til å si nei til jobben. Når hun først kommer, så skal hun plutselig underkaste seg regler fra en hjelpepleier? Ikke at det er mine regler, men det er jeg som gir henne en innføring i prosedyrene. Er man forresten nyutdannet sykepleier, som så mange er, kan det å vise rang ovenfor en hjelpepleier være viktig. For på dette tidspunktet har man ikke nok erfaring til å vite når det er viktig å være lydhør. Er man en dreven sykepleier, så skjønner man at kommunale rutiner ikke alltid er hensiktsmessig. Da skal man prøve å endre systemet. Det fungerer aldri, men hvem faen er det som sitter igjen med dette når de drar sin vei?
Nå har jeg en ny sykepleier på "opplæring". Jeg møtte henne for første gang når hun skulle på nattvakt. Om vi kommer til å ha en god kommunikasjon vet jeg ikke. Hun skal være i stillingen frem til juli, da svangerskapspermisjonen til min opprinnelige sykepleier arbeidskollega kommer tilbake. Hun holder på med en videreutdanning, så hvor lenge hun blir vet jeg ikke. Men vi kommuniserer og hun har humor. Det hjelper. Forhåpentligvis er det jeg som er den som slutter i stillingen en gang i fremtiden. Men hvem faen vil ha en hjelpepleier?
Jeg er forbannet fordi jeg har ingen kontroll over eget arbeidsmiljø. Er ikke det en slags arbeidsrett? Vi er 6 nattvakter som går i turnus. 2 av oss er på i løpet av en natt. En sykepleier og en hjelpepleier. Og la meg bare legge til at det er ingen rullering. Den sykepleieren jeg går sammen med den ene natten er den samme som jeg går sammen med den neste natten og natten deretter igjen.
Våre hjelpepleier kolleger med 10-12 års ansiennitet ble overtallig i fjor høst. Det var den siste overtallighetsprosessen av flere. Her snakker vi om 10-12 års ansiennitet på samme arbeidsplass, og som inkluderte mange år på natt. Uansett om dette var det siste angrepet på vårt fantastiske miljø, og vi på dette tidspunktet ikke hadde noen rullering i turnusen, så kjente vi alle hverandre. Det var ikke et fantastisk arbeidsmiljø lengere, men det var stabilt. Og når man kun er to ansatte på en natt så er det utrolig viktig.
Jeg har ingenting i mot sykepleiere. De er sikkert flinke til å gjøre sine arbeidsoppgaver, men vi trenger dem ikke på natt. De er heller ikke en stabil arbeidskraft. I løpet av de siste årene, tror jeg at vi er oppe på et tosifret antall sykepleiere som har vært innenfor sonen på natt. Og det er flere årsaker til dette. Alle er legitime årsaker.
1. Graviditet. De er i den rette aldersgruppen. Slik er det. Vi trenger ikke diskutere denne årsaken. Vi får heller takke arbeidsorganisasjoner som gjennom mange år har klart å få frem den rettighet at graviditet ikke skal være et tema under ansettelse.
2. De vil arbeide i egen hjemkommune. Vi kan ikke klandre dem. De er nyutdannet, og det eksisterer bare så mange sykepleierstillinger i små kommuner. I mellomtiden så søker man på stillinger der hvor man allerede bor og er etablert, i påvente av at en stilling skal bli ledig i hjemkommunen.
3.De vil arbeide på sykehus. Vi kan ikke klandre dem her heller. De vil bruke den kunnskapen som de har tilegnet seg. Det får man ikke muligheten til hos oss. I hvertfall ikke på natt. De har sikkert et ønske om å kunne ha arbeidskollegaer som også er sykepleiere. Kunne diskutere sykepleierting som ikke kan diskuteres med oss hjelpepleiere.
Så, hvem er det som ender opp med disse sykepleierne? Det er meg, og de andre hjelpepleierne. Og det er slitsomt. Jeg er usikker på hvor mye de egentlig kan. Jeg kunne gitt faen og la dem seile sin egen sjø. Om 2-3 måneder så er de borte likevel. På et eller annet sted som de trives bedre. Men i mellomtiden så må jeg føle en viss trygghet. At de vet hvem brukerne er, hvordan prosedyrer fungerer, å kunne gå inn på datasystemet, forskjellen mellom de forskjellige avvikene og hvor viktig det er å få synliggjort dette, og ikke minst brannrutiner.
Ok. Tilbake til det jeg ønsker å formidle. Jeg er forbannet over at jeg ikke har kontroll over eget arbeidsmiljø. For jeg vil være såpass egoistisk at jeg kaller dette lille tomanns arbeidsmiljøet på natt som MITT arbeidsmiljø. En arbeidshelg er 30 timer. Sammen med en annen person. Da bør dette lille mikromiljøet fungere. Gjør det ikke det, kan det være et rent helvete. For meg, sykepleieren og brukeren. For liker vi ikke hverandre, så kom ikke å si at man legger alt til side og samarbeider som profesjonelle utøvere av faget når det er nødvendig. Pisspreik. Liker vi ikke hverandre, går det utover våre samarbeidsevner og brukeren.
Det jeg ønsker, er utopi. For jeg ønsker noe kontroll eller informasjon over hvem som skal være på mitt arbeidslag de neste månedene. Jeg vil ikke bare komme på jobb og få vite at her er din arbeidskollega for de neste månedene, kanskje for livet. "Take it, or leave it". Yeah, right. Fuck you too. For det behøver overhodet ikke være den perfekte kombinasjonen av arbeidskraft. Jeg lurer på om soneleder noen ganger tenker, "hm.. disse har lik utdannelse, men jeg tror jeg ansetter henne, fordi hun passer best sammen med hjelpepleieren som går nå".
Du kan selvsagt argumentere med at det er sykepleierens arbeidsmiljø også. Det er det. Men hun kommer til et allerede etablert arbeidsmiljø. Hun har valget til å si nei til jobben. Når hun først kommer, så skal hun plutselig underkaste seg regler fra en hjelpepleier? Ikke at det er mine regler, men det er jeg som gir henne en innføring i prosedyrene. Er man forresten nyutdannet sykepleier, som så mange er, kan det å vise rang ovenfor en hjelpepleier være viktig. For på dette tidspunktet har man ikke nok erfaring til å vite når det er viktig å være lydhør. Er man en dreven sykepleier, så skjønner man at kommunale rutiner ikke alltid er hensiktsmessig. Da skal man prøve å endre systemet. Det fungerer aldri, men hvem faen er det som sitter igjen med dette når de drar sin vei?
Nå har jeg en ny sykepleier på "opplæring". Jeg møtte henne for første gang når hun skulle på nattvakt. Om vi kommer til å ha en god kommunikasjon vet jeg ikke. Hun skal være i stillingen frem til juli, da svangerskapspermisjonen til min opprinnelige sykepleier arbeidskollega kommer tilbake. Hun holder på med en videreutdanning, så hvor lenge hun blir vet jeg ikke. Men vi kommuniserer og hun har humor. Det hjelper. Forhåpentligvis er det jeg som er den som slutter i stillingen en gang i fremtiden. Men hvem faen vil ha en hjelpepleier?
fredag 5. mars 2010
Lokalavisene før og nå
Jeg prøver å huske tilbake til min korte journalistiske karriere i lokale aviser og tv kanaler. Var vi på hugget etter en god reportasje? Drev vi med undersøkende journalistikk? Det perfekte portrett intervjuet? Samfunnskritiske artikler? Tja, jeg husker ikke. Hvis det var slik en spennende hverdag å være i dette miljøet, hvorfor sluttet jeg? Jeg husker jeg snuste på en ettårig journalistisk utdannelse som eksisterte i London. En slags masseproduksjon av journalister. Det ga deg et vitnemål. Et bevis på dine journalistiske evner. Men jeg tror ikke de store avisene var særlig interesserte.
Jeg har lest en del lokale aviser de siste ukene og dessverre må jeg meddele at det har ikke skjedd den store endringen de siste 10-20 år. Jeg synes fremdeles artiklene er i det koseligste laget. Og så må man ha med alle de små og store begivenhetene i distriktet, uansett hvor uinteressante de kanskje er. Nyetableringer er også i fokus. Det samme med organisasjoner, uansett hvor små de er. Og selvsagt barn og unge og pensjonister. Men jeg skal ikke være for kritisk. En lokalavis kommer ikke ut hver dag. Kanskje en gang i uken eller en gang i måneden. Da er det ingen vits med dagsaktuelle nyheter. Det har man de store avisene til å ta seg av. Hvis man prøvde på noe slik, ville det være stor sannsynlighet for at det var gammelt nytt når månedens avis kom ut til husstandene.
En ting har forresten forandret seg. Samspillet mellom artikler og annonsører. For det er jo annonsørene som gir inntekt. Derfor er det forventet at det skrives en artikkel om dem. Slik er det bare. Nå ser det i hvertfall ut som noen har tatt seg bryet å vinkle artikkelen bort fra produktet det annonseres for. Heldigvis er vi ikke dumme. Dette skjønner vi. Vi skjønner også at skal vi ha en lokalavis så er den lokal, med alle de fordeler og ulemper det gir. Det begynner å demre for meg hvorfor jeg ikke fortsatte i yrket.
"Hei. Jeg ringer fra distriktsavisen. Jeg skulle gjerne hatt et intervjue med ..."
"Hæææ? Jeg vil ikke annonsere."
"Nei, nei. Jeg skulle gjerne hatt et intervju med ..."
"Hæææ? Hvorfor det? Koster det penger?"
Jeg gir ikke opp hjelpepleieryrket for frilance arbeid. Det vet både du og jeg. Men jeg står rimelig fritt til å velge journalistiske tema. Du skal ikke se bort fra at det til høsten kommer mange artikler om data og databedrifter. Spesielt nyetableringer. Kommer man ikke inn på intervju på vanlig måte, så finnes det vel ikke en bedre måte å få til et møte med daglig leder. Ikke sant?
Jeg lurer forresten på om de store har det samme problemet?
"This is from the New York Times. We are wondering about the crises arising in ..."
"Hææ? Koster det penger? Hææ?"
Jeg har lest en del lokale aviser de siste ukene og dessverre må jeg meddele at det har ikke skjedd den store endringen de siste 10-20 år. Jeg synes fremdeles artiklene er i det koseligste laget. Og så må man ha med alle de små og store begivenhetene i distriktet, uansett hvor uinteressante de kanskje er. Nyetableringer er også i fokus. Det samme med organisasjoner, uansett hvor små de er. Og selvsagt barn og unge og pensjonister. Men jeg skal ikke være for kritisk. En lokalavis kommer ikke ut hver dag. Kanskje en gang i uken eller en gang i måneden. Da er det ingen vits med dagsaktuelle nyheter. Det har man de store avisene til å ta seg av. Hvis man prøvde på noe slik, ville det være stor sannsynlighet for at det var gammelt nytt når månedens avis kom ut til husstandene.
En ting har forresten forandret seg. Samspillet mellom artikler og annonsører. For det er jo annonsørene som gir inntekt. Derfor er det forventet at det skrives en artikkel om dem. Slik er det bare. Nå ser det i hvertfall ut som noen har tatt seg bryet å vinkle artikkelen bort fra produktet det annonseres for. Heldigvis er vi ikke dumme. Dette skjønner vi. Vi skjønner også at skal vi ha en lokalavis så er den lokal, med alle de fordeler og ulemper det gir. Det begynner å demre for meg hvorfor jeg ikke fortsatte i yrket.
"Hei. Jeg ringer fra distriktsavisen. Jeg skulle gjerne hatt et intervjue med ..."
"Hæææ? Jeg vil ikke annonsere."
"Nei, nei. Jeg skulle gjerne hatt et intervju med ..."
"Hæææ? Hvorfor det? Koster det penger?"
Jeg gir ikke opp hjelpepleieryrket for frilance arbeid. Det vet både du og jeg. Men jeg står rimelig fritt til å velge journalistiske tema. Du skal ikke se bort fra at det til høsten kommer mange artikler om data og databedrifter. Spesielt nyetableringer. Kommer man ikke inn på intervju på vanlig måte, så finnes det vel ikke en bedre måte å få til et møte med daglig leder. Ikke sant?
Jeg lurer forresten på om de store har det samme problemet?
"This is from the New York Times. We are wondering about the crises arising in ..."
"Hææ? Koster det penger? Hææ?"
torsdag 4. mars 2010
Etter 35 år sier jeg takk til oljefyring
En stor takk til Nobas Peiskamin 400 S.G., og det mener jeg. Etter 35 år i trofast tjeneste, får du nå muligheten til å pensjonere deg. Du har varmet huset gjennom noen kalde vintre og jeg kan aldri huske at du har sluntret unna jobben din. Hjertelig takk for en fabelaktig innsats.
Etter 35 års tjeneste, så skjønner vi alle at det er ikke dagens teknologi vi har på stua. Det er ikke forrige generasjon heller. Det er en pengesluker. Og skriver jeg.. ikke bra for inneklimaet, miljømessig uegnet, lite effektiv og andre negativiteter, så tror jeg at jeg treffer blink på det meste. Det vil si, at uansett hva vi erstatter peiskaminen med, så vil det gagne oss.
Heldigvis kom det ikke som et sjokk at vår kjære Nobas Peiskamin snart var tom for fyringsolje. De siste ukene har vi hørt at den slet mer enn vanlig for å hente opp siste rest av olje. Og etter 35 års tjeneste så skal man ikke se bort fra at den prøvde å tyne varme ut hver dråpe av olje. Sånn, bare for oss.
Så hva gjør vi nå? Vi har to oljeovner som står på for fullt. De stod på når vi brukte fyringsolje også. Ikke på fullt, men nok til at jeg skjønner at neste regning fra everket er heller uønsket. Men vi har en viss ide om fremtiden. Varmepumpe.
Mitt lille hjemmesnekkrede regnestykke sier foreløpig dette:
14.000 kroner pr. år i oljefyring
00.000 ukjent kronebeløp i strøm til oljeovner pr. år
28.000 kroner i varmepumpe inkludert montering
00.000 ukjent kronebeløp i strøm til oljeovner pr. år overføres til strøm brukt på varmepumpen
Kort sagt så forteller dette meg at varmepumpen vil ha tjent seg inn i løpet av en 2 års periode, og at besparelsene etterpå vil være betydelige. Jeg skjønner selvfølgelig at mitt regnestykke er utopi og langt utenfor den vitenskapelige beregningsmåten, men så langt har jeg ikke kommet i min søken etter alternativ varmekilde.
Etter 35 års tjeneste, så skjønner vi alle at det er ikke dagens teknologi vi har på stua. Det er ikke forrige generasjon heller. Det er en pengesluker. Og skriver jeg.. ikke bra for inneklimaet, miljømessig uegnet, lite effektiv og andre negativiteter, så tror jeg at jeg treffer blink på det meste. Det vil si, at uansett hva vi erstatter peiskaminen med, så vil det gagne oss.
Heldigvis kom det ikke som et sjokk at vår kjære Nobas Peiskamin snart var tom for fyringsolje. De siste ukene har vi hørt at den slet mer enn vanlig for å hente opp siste rest av olje. Og etter 35 års tjeneste så skal man ikke se bort fra at den prøvde å tyne varme ut hver dråpe av olje. Sånn, bare for oss.
Så hva gjør vi nå? Vi har to oljeovner som står på for fullt. De stod på når vi brukte fyringsolje også. Ikke på fullt, men nok til at jeg skjønner at neste regning fra everket er heller uønsket. Men vi har en viss ide om fremtiden. Varmepumpe.
Mitt lille hjemmesnekkrede regnestykke sier foreløpig dette:
14.000 kroner pr. år i oljefyring
00.000 ukjent kronebeløp i strøm til oljeovner pr. år
28.000 kroner i varmepumpe inkludert montering
00.000 ukjent kronebeløp i strøm til oljeovner pr. år overføres til strøm brukt på varmepumpen
Kort sagt så forteller dette meg at varmepumpen vil ha tjent seg inn i løpet av en 2 års periode, og at besparelsene etterpå vil være betydelige. Jeg skjønner selvfølgelig at mitt regnestykke er utopi og langt utenfor den vitenskapelige beregningsmåten, men så langt har jeg ikke kommet i min søken etter alternativ varmekilde.
onsdag 3. mars 2010
Mitt forhold til Champix antirøyketabletter og røyken
Onsdag den 3 februar hadde jeg min første "24-timers" uten røyk. Det er helt sant, men uansett om jeg har lyst til å slutte, så var det andre ting enn egen viljekraft som hjalp til. Deriblant blod i spyttet, nærmere 18 kuldegrader ute og en 7,5 mg Imovane innsovningstablett. Det er en måned siden. De gode nyhetene er at jeg har hatt to nye "24-timere" siden den gang. Uten blod i spyttet. Og av egen vilje.
Ja, jeg har lyst å slutte å røyke. Hm.. nei, faen heller. Det er godt. GODT, HØRER DU. Men så har vi dette med kreften. Og så lukter det røyk av klærne mine. Det lukter sikkert røyk av meg også. Jeg oppsøker ikke litteratur om kreft, men jeg leser det jeg kommer over og googler videre på egen hånd. Det er umulig å unngå, for her i Norge går det ikke an å lese et eneste blad eller en avis uten at det er ett eller annet oppslag om kreft. På jobben kryr det av Se og Hør. Men takket være alle artikklene som omhandler nevnte sykdom, så leser jeg ikke slike blad mer. Jeg leser Adresseavisen når jeg ser den, og internett utgaven av andre aviser, men det går kaldt nedover ryggen min når det er en tosiders artikkel om kreft. For jeg har ikke lyst å lese om det, men jeg gjør det likevel.
Jeg vet at det er utallige grunner til å slutte å røyke. Men min forrige paragraf sier det meste. Jeg har lyst til å slutte grunnet min skrekk for kreft.
Jeg går på Champix antirøyketabletter. Det har gitt meg en positiv holdning til røyken. Jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet for å røyke. For jeg går jo på antirøyketabletter. Hm.. forstå det den som vil. Jeg tror det er psyken som spiller meg et puss. På en måte har jeg akseptert at jeg skal slutte, og beviset har jeg ved at jeg har redusert røykeforbruket. Godt hjulpet av Champix, så det er sagt. Så når jeg går inn på kjøkkenet for å ta meg en røyk, så har jeg ingen skrupler med det. Problemet er at det smaker ikke like godt mer. Og selvsagt er det mer som spiller inn, men da kan du google "Champix". Dette er slik jeg føler det. Det er nesten så jeg tvinger i meg en røyk eller to bare for å få dagskvoten opp på et akseptabelt nivå. Noen røyk må man ha.
Jeg har ikke gått ut fra instruksjonene som kommer med tablettene. Jeg tror det er tabletter nok til 3 måneder. Du skal slutte etter 2 uker. Bestemme deg for en avslutningsdato og psyke deg opp og alt det der. Jeg har funnet min egen metode. Og jeg tror den har fungert. For meg. Jeg vet ikke hvor mye av et røyksug jeg ville hatt eller ikke hatt hvis jeg sluttet etter 2 uker. Det jeg vet, er at mens jeg har hatt ingen dårlig samvittighet ved å røyke mens jeg har tatt de små blå tablettene, så har jeg redusert røykingen og så har jeg funnet ut at den smaker pyton. Kanskje ikke pyton, men den har ikke gitt meg den gode følelsen.
Nå er jeg snart tom for tabletter. Min opprinnelige slue plan var å få legen til å skrive ut en ny tremåneders resept. En gang til, hvis det lot seg gjøre. For egentlig, så er det bare en akseptabel reduksjon av røyken jeg er ute etter. Ikke sant? Men, jeg har nå hatt en ny "24 timers", som nå er ferdig. Og for å være ærlig, ... så har jeg faktisk ikke lyst på røyk.
Ja, jeg har lyst å slutte å røyke. Hm.. nei, faen heller. Det er godt. GODT, HØRER DU. Men så har vi dette med kreften. Og så lukter det røyk av klærne mine. Det lukter sikkert røyk av meg også. Jeg oppsøker ikke litteratur om kreft, men jeg leser det jeg kommer over og googler videre på egen hånd. Det er umulig å unngå, for her i Norge går det ikke an å lese et eneste blad eller en avis uten at det er ett eller annet oppslag om kreft. På jobben kryr det av Se og Hør. Men takket være alle artikklene som omhandler nevnte sykdom, så leser jeg ikke slike blad mer. Jeg leser Adresseavisen når jeg ser den, og internett utgaven av andre aviser, men det går kaldt nedover ryggen min når det er en tosiders artikkel om kreft. For jeg har ikke lyst å lese om det, men jeg gjør det likevel.
Jeg vet at det er utallige grunner til å slutte å røyke. Men min forrige paragraf sier det meste. Jeg har lyst til å slutte grunnet min skrekk for kreft.
Jeg går på Champix antirøyketabletter. Det har gitt meg en positiv holdning til røyken. Jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet for å røyke. For jeg går jo på antirøyketabletter. Hm.. forstå det den som vil. Jeg tror det er psyken som spiller meg et puss. På en måte har jeg akseptert at jeg skal slutte, og beviset har jeg ved at jeg har redusert røykeforbruket. Godt hjulpet av Champix, så det er sagt. Så når jeg går inn på kjøkkenet for å ta meg en røyk, så har jeg ingen skrupler med det. Problemet er at det smaker ikke like godt mer. Og selvsagt er det mer som spiller inn, men da kan du google "Champix". Dette er slik jeg føler det. Det er nesten så jeg tvinger i meg en røyk eller to bare for å få dagskvoten opp på et akseptabelt nivå. Noen røyk må man ha.
Jeg har ikke gått ut fra instruksjonene som kommer med tablettene. Jeg tror det er tabletter nok til 3 måneder. Du skal slutte etter 2 uker. Bestemme deg for en avslutningsdato og psyke deg opp og alt det der. Jeg har funnet min egen metode. Og jeg tror den har fungert. For meg. Jeg vet ikke hvor mye av et røyksug jeg ville hatt eller ikke hatt hvis jeg sluttet etter 2 uker. Det jeg vet, er at mens jeg har hatt ingen dårlig samvittighet ved å røyke mens jeg har tatt de små blå tablettene, så har jeg redusert røykingen og så har jeg funnet ut at den smaker pyton. Kanskje ikke pyton, men den har ikke gitt meg den gode følelsen.
Nå er jeg snart tom for tabletter. Min opprinnelige slue plan var å få legen til å skrive ut en ny tremåneders resept. En gang til, hvis det lot seg gjøre. For egentlig, så er det bare en akseptabel reduksjon av røyken jeg er ute etter. Ikke sant? Men, jeg har nå hatt en ny "24 timers", som nå er ferdig. Og for å være ærlig, ... så har jeg faktisk ikke lyst på røyk.
tirsdag 2. mars 2010
Min sosiale omgangskrets øker
Jeg er ikke helt sikker på hva som er normal størrelse på en sosial omgangskrets. Jeg er heller ikke helt sikker på hvordan den defineres. Hva legger vi i begrepet sosial omgangskrets? Nære venner? Ja utvilsomt. Men hvor går grensen mellom nære venner og venner? Eller er det ingenting som heter venner når man er 45 år? For da har man de man kan kalle nære venner, og så har man sin bekjentskapskrets. Jeg må bare google dette en dag. For min egen del.
Jeg liker min sosiale omgangskrets. Den er.. oversiktlig. Den er ikke stor, men det trenger den heller ikke å være. Det viktigste er at jeg er fornøyd. Og som 45-åring så er det bare så mye tid man har til rådighet. Og akkurat der er vi inne på noe. For når var siste gangen du fikk deg en venn? Jeg må innrømme at jeg ikke husker. Du har rett og slett ikke den tid som kreves til dette. Du er bare ikke 20 år og kan sitte på gutterommet og "preike piss" til sent på kveld.
Nå ser det likevel ut som min sosiale omgangskrets øker. Jeg er ikke den som *kremt*, maler fanden på veggen, men jeg synes å høre min kone si "du må ikke se alt så negativt". Så for å være positiv, så får jeg si såpass at "jeg får ta det som det kommer".
Jeg liker min sosiale omgangskrets. Den er.. oversiktlig. Den er ikke stor, men det trenger den heller ikke å være. Det viktigste er at jeg er fornøyd. Og som 45-åring så er det bare så mye tid man har til rådighet. Og akkurat der er vi inne på noe. For når var siste gangen du fikk deg en venn? Jeg må innrømme at jeg ikke husker. Du har rett og slett ikke den tid som kreves til dette. Du er bare ikke 20 år og kan sitte på gutterommet og "preike piss" til sent på kveld.
Nå ser det likevel ut som min sosiale omgangskrets øker. Jeg er ikke den som *kremt*, maler fanden på veggen, men jeg synes å høre min kone si "du må ikke se alt så negativt". Så for å være positiv, så får jeg si såpass at "jeg får ta det som det kommer".
mandag 1. mars 2010
Bleier er ikke bare for de små
Hvor lykkelig uvitende vi er om hvordan livet vil arte seg om 20-30 år. Det er jo mange av oss som da vil være pensjonister. Leve det gode livet i Spania? Men kanskje har vi blitt for gamle til den typen reise. Slag? Det kan ikke ramme meg. Det er det andre som får. Demens? Tja, de fleste husker vel dårligere med alderen. Sykehjemmet eller heldøgns omsorgbolig er ikke noe vi tenker på. Det står ikke på agendaen. Det er noe som hører fremtiden til. Og til deg der ute som er 20-25. Du kan også havne her. En aldri så liten skyteulykke på hytta i fylla eller en forbikjøring som kanskje var litt feilberegnet likevel. Velkommen til sykehjemmet til deg også. Dine nye naboer er 70-90 år.
Et sykehjem er ikke å forakte. Du har betalt skattepenger gjennom hele ditt arbeidsliv. Noe må du få igjen. Det skulle bare mangle. Sitte der på stuen med en kaffe og noen vaffler på en askjett. Snakke om alt og ingenting med de andre.
"Husker du den gang da.."
"Kjente du han.."
"Nå skal jeg fortelle deg en artig historie.."
Blir det ikke godt den dagen da du slipper å ha på deg klærne selv? Behøver ikke en gang å ta avgjørelsen om det er den blå skjorta eller den grønne genseren som skal på. "Oi, den genseren liker jeg ikke. Den klør og er for trang". Du trenger ikke tenke på hygienen heller. For personalet vasker deg i ansiktet og pusser ditt gebiss. "Oi, dæven det vannet var vaaarmt!" Alle vet jo at man ikke bør dusje hver dag. Det er ikke bra for hverken kropp eller hår. Men nå er det luksus. For her er det en gang i uka. Det er jo alles drøm. I hvertfall oss mannfolka? Bli avkledd av en søt blondine i helseuniform. Men hva hjelper det. Du er 80. "Den står da for faen meg ikke". Mat får du på kjøkkenet. Du trenger ikke engang å tenke på hvor du skal sette deg. Personalet har allerede funnet den perfekte plass til deg. Dessverre er han til høyre litt klåfingret og hun til venstre hoster og harker. "Hei du, ikke spytt på brødskiva mi".
Du trenger ikke snakke med alle disse menneskene. Personalet dirigerer deg rundt og dine naboer er ikke interessert i noen kommunikasjon. Du kan alltids sette deg på stua å se litt tv utover kvelden, men så kommer disse faens til nattvakter etterhvert og lurer på om du ikke snart skal legge deg. Eller kanskje de allerede har armen under armhulen din klar til å få deg på føttene mens de spør. Men du trenger ingen. Du har din familie. Dine barn og barnebarn har betydd så mye gjennom årene. Og din søster eller bror som bor noen fylker unna.
Det finnes unntak fra enhver regel, og gudsjelov for det, men her sitter du. Din søster eller bror har muligens glemt deg. Sjansen for å møte personen igjen blir i en begravelse. Barn? Vi flytter mer på oss nå enn før. Det er ikke bare å ta buss 33 til sykehjemmet eller kjøre 10 minutter så er man fremme. Og har du barn i byen, så begynner de også å trekke på årene. De er kanskje unge nok til å bo i Spania? Barnebarn? Er de annerledes nå enn før. Eller for å si det på en annen måte. Besøkte du noen ganger dine besteforeldre på sykehjemmet? For det var det vel far og mor som stod for.
Nå sitter du der med bilder av barnebarna. Som regel dåps eller konfirmasjonsbilder. Kanskje får du en sjanse til å vite hvordan deres liv arter seg gjennom dine egne barn. Hvis de tar turen til sykehjemmet.
Når jeg og Marianne kjører inn mot byen, kan det alltids være at vi ser en eldre person komme i jevn gange med gåstaver, eller smilende sammen med familie på tur. Jeg tar ett blikk på personen og så sier jeg til Marianne.
"Gi henne 5 år, så er det bleieskift".
For er det en ting som er sikkert? Du ender opp med bleie igjen. Og den tisser du i og gjør andre ting i. For det er ikke alltid det er noen der til å hjelpe deg til toalettet. Det er ikke sikkert du klarer å formidle det heller. Men du kan slappe helt av. Det er tvilsomt at du merker det. Så husk det neste gang du setter en bleie på ungen din eller barnebarnet ditt. Du er ikke helt bleiefri du heller. Dagen nærmer seg med stormskritt.
Det er så mange drømmer som aldri blir til virkelighet. Noen kunne blitt det, men man venter for lenge. Så skjer det som ikke skal skje, og det kan være så mye. En heldøgns omsorgsbolig eller et sykehjem venter. Ikke vent med å gjøre det du har lyst til i livet. Livet er nå. Og har du noen som er i helsevesenets omsorg, ta deg tid til å besøke dem. For deg er det en time i en hektisk hverdag. Men husk, dine pårørende har som regel en dønn kjedelig og rutinemessig hverdag. Det ene besøket ditt er gull verdt. Det er ubeskrivelig.
Et sykehjem er ikke å forakte. Du har betalt skattepenger gjennom hele ditt arbeidsliv. Noe må du få igjen. Det skulle bare mangle. Sitte der på stuen med en kaffe og noen vaffler på en askjett. Snakke om alt og ingenting med de andre.
"Husker du den gang da.."
"Kjente du han.."
"Nå skal jeg fortelle deg en artig historie.."
Blir det ikke godt den dagen da du slipper å ha på deg klærne selv? Behøver ikke en gang å ta avgjørelsen om det er den blå skjorta eller den grønne genseren som skal på. "Oi, den genseren liker jeg ikke. Den klør og er for trang". Du trenger ikke tenke på hygienen heller. For personalet vasker deg i ansiktet og pusser ditt gebiss. "Oi, dæven det vannet var vaaarmt!" Alle vet jo at man ikke bør dusje hver dag. Det er ikke bra for hverken kropp eller hår. Men nå er det luksus. For her er det en gang i uka. Det er jo alles drøm. I hvertfall oss mannfolka? Bli avkledd av en søt blondine i helseuniform. Men hva hjelper det. Du er 80. "Den står da for faen meg ikke". Mat får du på kjøkkenet. Du trenger ikke engang å tenke på hvor du skal sette deg. Personalet har allerede funnet den perfekte plass til deg. Dessverre er han til høyre litt klåfingret og hun til venstre hoster og harker. "Hei du, ikke spytt på brødskiva mi".
Du trenger ikke snakke med alle disse menneskene. Personalet dirigerer deg rundt og dine naboer er ikke interessert i noen kommunikasjon. Du kan alltids sette deg på stua å se litt tv utover kvelden, men så kommer disse faens til nattvakter etterhvert og lurer på om du ikke snart skal legge deg. Eller kanskje de allerede har armen under armhulen din klar til å få deg på føttene mens de spør. Men du trenger ingen. Du har din familie. Dine barn og barnebarn har betydd så mye gjennom årene. Og din søster eller bror som bor noen fylker unna.
Det finnes unntak fra enhver regel, og gudsjelov for det, men her sitter du. Din søster eller bror har muligens glemt deg. Sjansen for å møte personen igjen blir i en begravelse. Barn? Vi flytter mer på oss nå enn før. Det er ikke bare å ta buss 33 til sykehjemmet eller kjøre 10 minutter så er man fremme. Og har du barn i byen, så begynner de også å trekke på årene. De er kanskje unge nok til å bo i Spania? Barnebarn? Er de annerledes nå enn før. Eller for å si det på en annen måte. Besøkte du noen ganger dine besteforeldre på sykehjemmet? For det var det vel far og mor som stod for.
Nå sitter du der med bilder av barnebarna. Som regel dåps eller konfirmasjonsbilder. Kanskje får du en sjanse til å vite hvordan deres liv arter seg gjennom dine egne barn. Hvis de tar turen til sykehjemmet.
Når jeg og Marianne kjører inn mot byen, kan det alltids være at vi ser en eldre person komme i jevn gange med gåstaver, eller smilende sammen med familie på tur. Jeg tar ett blikk på personen og så sier jeg til Marianne.
"Gi henne 5 år, så er det bleieskift".
For er det en ting som er sikkert? Du ender opp med bleie igjen. Og den tisser du i og gjør andre ting i. For det er ikke alltid det er noen der til å hjelpe deg til toalettet. Det er ikke sikkert du klarer å formidle det heller. Men du kan slappe helt av. Det er tvilsomt at du merker det. Så husk det neste gang du setter en bleie på ungen din eller barnebarnet ditt. Du er ikke helt bleiefri du heller. Dagen nærmer seg med stormskritt.
Det er så mange drømmer som aldri blir til virkelighet. Noen kunne blitt det, men man venter for lenge. Så skjer det som ikke skal skje, og det kan være så mye. En heldøgns omsorgsbolig eller et sykehjem venter. Ikke vent med å gjøre det du har lyst til i livet. Livet er nå. Og har du noen som er i helsevesenets omsorg, ta deg tid til å besøke dem. For deg er det en time i en hektisk hverdag. Men husk, dine pårørende har som regel en dønn kjedelig og rutinemessig hverdag. Det ene besøket ditt er gull verdt. Det er ubeskrivelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)