Kan man ikke få en pause fra livet når man nesten ligger nede for telling fra før. Er ikke det bare rett og riktig? Det ideelle ville vært å kunne bli ferdig med et prosjekt først. Så kunne man heller markere på en eller annen måte slik at enten byråkratiet eller naturkreftene visste at du var ledig for å bli tråkket på igjen.
For noen år siden rehabiliterte vi kjøkkenet. Tak, vegger, gulv, kjøkkeninnredning, skjultanlegg for strøm med flere tilkoblinger. Det er ikke mye som står igjen. Ser vi bort fra det elektriske, så gjorde vi alt selv. Vi sparte en masse penger og vi gjorde en god jobb. Vi er stolte over vårt kjøkkenprosjekt.
Nå har vi fått en lekkasje. Ved murpipen ser vi antydninger til at den nærmeste takplaten har vært utsatt for vann. Det er et spor i veggplaten som også indikerer en lekkasje. Skittent vant renner nedover. Og det er bløtt i det ene kjøkkenskapet. Det var da som faen. Noe må det være hele tiden. Marianne vil helst ikke forholde seg til dette. Ikke jeg heller. For det er ikke mye som skal til for at et kjøkken som nylig er rehabilitert blir et kjøkken som bør rehabiliteres. Uansett løsning, vi kommer alltid tilbake til en ting og en ting alene. Penger.
Det har ikke regnet på det jeg minnes. Det er heller ikke noe snø på taket. Men det har vært kaldt. Det har vært bikkjekaldt. Og det har vært temperatursvingninger. Etter en tur på loftet fikk vi våre antagelser bekreftet. Det kommer vann ut fra støypen mellom murstenene. Ikke bra. Det kommer ikke vann ut overalt, men hm.. rundt omkring. Jeg klarer ikke å stedfeste akkurat hvor. Noen murstener er bløte, andre ikke. Det meste av vann som er kommet ut er skittent. Det er sikkert fra oljefyringen. Vi tar bort noe av gulvet og ser nøye etter både på og under gammel glava. Den er ikke fuktig, men en innkubing rett ved murupipen er gjennomvåt.
Sent på lørdagskvelden ringer jeg OBS Bygg og får vite at jeg kan støype med mørtel som et beskyttende lag over murstenene. Vi kjøper mørtel og rigger oss til med alt det murerutstyret vi har i huset. Ikke minst lys, så vi ser hva vi holder på med. Det er ikke lett. For gulvet går kun langs midten av loftet. Derifra er det bare papp som ligger oppå bjelkene og isolasjon under. Ett lite feiltrinn, så går vi rett gjennom pappen. Og vi må kravle rundt. Det er ikke særlig høyt under taket. Og det er ikke få spikrer som står og peker mot oss, klar til å sette seg fast i hodebunnen hvis vi reiser oss opp eller løfter på hodet i oppgitthet. Vi forbereder alt, men venter til i dag. Vi trenger ikke holde på midt på en lørdagsnatt. Vi må psyke oss opp litt. Stakkras Marianne. Jeg tror ikke dette er hva hun hadde lyst til å gjøre på søndag heller.
Støypen vil ikke feste seg. Ikke så rart når murpipen heller mot oss. Til slutt erstatter vi mørtelspade med hendene, og kliner utover støypen så godt det lar seg gjøre i sprekkene mellom murstenene. Vi bestemmer oss for å tilkalle en murer for å se på resten. Jeg er ikke helt sikker på at vi er på riktig vei. Vi tetter riktignok murpipen på utsiden, men en eller annen plass må vannet ende opp. Vi har tatt en av de fire sidene av murpipen. Det kan være lurt at mureren har en sjanse til å se hvor skaden kommer fra før vi dekker det til.
Vi er flinke til å få anbud. På alt. Spesialistene kommer og sier hva som må gjøres. De tenker høyt. Heldigvis. Og vi er årvåkne på hva som blir sagt og er ikke sjenert. Er det noe vi ikke forstår, spør vi. Når de har gitt sine anbud og fortalt hva som må gjøres, diskuterer vi oss i mellom om vi klarer å utføre den jobben selv. Vi er tilbake til det viktigste. Penger.
En murer må tilkalles, så får vi ta det derifra. Nå skal vi se om det blir gull på 5-mila.
søndag 28. februar 2010
lørdag 27. februar 2010
Tannpine og selvmedisinering
Når jeg har tannpine, synes jeg synd på meg selv. Da har jeg vondt. Verden holder på å gå under og jeg vil bare dø. Når jeg får det, så tenker jeg, "jasså, det var slik det var å ha tannpine". Hvordan klarer man å glemme det for hver gang? Er det fordi smertene er så intense at man ikke klarer å forestille seg hvordan det var? Tennene er kaldere. De føles døde. Et lite kakk borti og det gjør ubeskrivelig vondt. Du kan ikke tygge på den siden av munnen. Og når du glemmer, så forbanner du deg selv etterpå. Smertestillende hjelper bare litt. Og når du våkner om natten? Helt uten? Da tar det evigheter til ny runde med smertestillende hjelper. Hele kjeven dirrer og du kjenner pulsen i tannkjøttet. Yikes. Det er ikke mulig å glemme slikt.
Sist jeg hadde tannpine var i påsken 2006. Det vil si at jeg hadde tannpine før påsken. Så måtte jeg vente på time. Så trakk de feil jeksel. Tannpinen fortsatte. Tannlegen dro på påskeferie. Det var enorm kø ved tannlegevakten. Det var noe til tider. Jeg husker ikke hvor vondt jeg hadde. Det jeg husker er en telefonsamtale til legevakten med spørsmål om det ville oppstå komplikasjoner hvis jeg trakk jekselen selv. Tang hadde jeg funnet i kjelleren og jeg hadde desinfisert den så godt som mulig. Jeg tror jeg hadde smerter, for å si det slik. Etter råd fra legevakten ble det så jeg ventet til tannlegen kom tilbake. Han fikk ikke rotfylle. Jekselen skulle UT sa jeg.
Nå har jeg tannpine igjen. Først 4 dager med lett murring. Så var det helt greit noen dager. Så kom det tilbake. På torsdag var jeg til tannlegen og da hadde jeg ikke vondt. Han kunne kakke så mye han ville borti tennene mine uten at jeg klarte å fortelle han akkurat hvor smerten kom fra. Det var først etter røntgen fotografering at han stadfestet en betennelse. Han har satt i noe bakteriedrepende væske. Så skal jeg tilbake om 14 dager.
Har jeg smerte nå? JA. Verre enn før jeg dro til tannlegen. Jeg ringte tilbake på fredagen, men da var det ingen tilstede. Det er da ikke påskeferie nå da vettu. Fredag er en vanlig arbeidsdag.
All min hjelpepleierfornuft er som blåst bort når det gjelder meg selv. Tannpine skal vi ikke ha her i huset nei. Selvmedisinering er tingen. Det sies at Paracet ikke hjelper mot tannpine. Ibux er tingen. Men hvis en blanding av Ibux og Paracet er bedre i noen sammenhenger enn hver for seg, hvorfor ikke i denne sammenhengen? Her i huset ble det 600mg Ibux + 200mg Paracet annenhver time. Og så er jeg en kløpper til ikke å kaste gammel medisin. Etter litt leting fant jeg 4 år gammel Apocillin 660mg, fra mitt påskeeventyr i 2006. 5 talbetter var igjen.
Skal, skal ikke? "Bruk ikke Apocillin etter utløpsdatoen som er angitt på esken", står det. 4 år kan da umulig være så lenge etter utløpsdatoen i en slik sammeneheng. Skal, skal ikke? "Bruk alltid Apocillin slik legen din har fortalt deg". På mandag bør han si at min vurdering var som tatt ut av læreboken. Skal, skal ikke? "Rådfør deg med lege eller apotek dersom du bruker eller nylig har brukt andre legemidler, dette gjelder også reseptfrie legemidler". Hm.. jeg bruker Champix antirøyketabletter og Imovane innsovningstabletter.
Min 3 dagers selvmedisinering har begynt. Foreløpig merker jeg at jeg slipper unna smertestillende annenhver time. Nå er jeg over til hver fjerde time. Det må jo være positivt. Men Paralgin Forte bør stå på min ønskeliste hos julenissen etterhvert.
Det som vil bli husket etter dagens googling er følgende;
"En skjelden bivirkning av Apocillin er sykdom i hjernen".
Sist jeg hadde tannpine var i påsken 2006. Det vil si at jeg hadde tannpine før påsken. Så måtte jeg vente på time. Så trakk de feil jeksel. Tannpinen fortsatte. Tannlegen dro på påskeferie. Det var enorm kø ved tannlegevakten. Det var noe til tider. Jeg husker ikke hvor vondt jeg hadde. Det jeg husker er en telefonsamtale til legevakten med spørsmål om det ville oppstå komplikasjoner hvis jeg trakk jekselen selv. Tang hadde jeg funnet i kjelleren og jeg hadde desinfisert den så godt som mulig. Jeg tror jeg hadde smerter, for å si det slik. Etter råd fra legevakten ble det så jeg ventet til tannlegen kom tilbake. Han fikk ikke rotfylle. Jekselen skulle UT sa jeg.
Nå har jeg tannpine igjen. Først 4 dager med lett murring. Så var det helt greit noen dager. Så kom det tilbake. På torsdag var jeg til tannlegen og da hadde jeg ikke vondt. Han kunne kakke så mye han ville borti tennene mine uten at jeg klarte å fortelle han akkurat hvor smerten kom fra. Det var først etter røntgen fotografering at han stadfestet en betennelse. Han har satt i noe bakteriedrepende væske. Så skal jeg tilbake om 14 dager.
Har jeg smerte nå? JA. Verre enn før jeg dro til tannlegen. Jeg ringte tilbake på fredagen, men da var det ingen tilstede. Det er da ikke påskeferie nå da vettu. Fredag er en vanlig arbeidsdag.
All min hjelpepleierfornuft er som blåst bort når det gjelder meg selv. Tannpine skal vi ikke ha her i huset nei. Selvmedisinering er tingen. Det sies at Paracet ikke hjelper mot tannpine. Ibux er tingen. Men hvis en blanding av Ibux og Paracet er bedre i noen sammenhenger enn hver for seg, hvorfor ikke i denne sammenhengen? Her i huset ble det 600mg Ibux + 200mg Paracet annenhver time. Og så er jeg en kløpper til ikke å kaste gammel medisin. Etter litt leting fant jeg 4 år gammel Apocillin 660mg, fra mitt påskeeventyr i 2006. 5 talbetter var igjen.
Skal, skal ikke? "Bruk ikke Apocillin etter utløpsdatoen som er angitt på esken", står det. 4 år kan da umulig være så lenge etter utløpsdatoen i en slik sammeneheng. Skal, skal ikke? "Bruk alltid Apocillin slik legen din har fortalt deg". På mandag bør han si at min vurdering var som tatt ut av læreboken. Skal, skal ikke? "Rådfør deg med lege eller apotek dersom du bruker eller nylig har brukt andre legemidler, dette gjelder også reseptfrie legemidler". Hm.. jeg bruker Champix antirøyketabletter og Imovane innsovningstabletter.
Min 3 dagers selvmedisinering har begynt. Foreløpig merker jeg at jeg slipper unna smertestillende annenhver time. Nå er jeg over til hver fjerde time. Det må jo være positivt. Men Paralgin Forte bør stå på min ønskeliste hos julenissen etterhvert.
Det som vil bli husket etter dagens googling er følgende;
"En skjelden bivirkning av Apocillin er sykdom i hjernen".
fredag 26. februar 2010
Feil med norske reklamefilmer? #1
Jeg har nettopp sett en reklamefilm. Det er en ung mann som står og forteller meg noe. Jeg legger merke til den blå genseren. Dialekten. Hårfrisyren. Men det er ikke det reklamen dreier seg om.
Jeg tror han har en kompis som skal flytte til Mjølna. Vår mann i tv ruten vet råd. Han taster inn ett 4 siffret tall som er det samme som ordet ADAM. Så skriver han inn Mjølna. Jeg tror han nevnte at det også gikk an å ringe. Et sekund senere så kommer det en tekstmelding tilbake. For det kan jo være artig å kunne briefe om noe angående Mjølna.
"Mjølna ligger i Gulen kommune", står det.
"Det vet jeg heller ikke hvor er", sier han.
Mitt spørsmål er da, fikk han noe bruk for ADAM som de prøver å få frem i reklamen? Jeg er like klok.
Ville det ikke vært bedre om han fikk informasjon som han kunne briefe med? Her prøver man å selge et produkt. Men hans "artige" kommentar tilbake til oss ødelegger bare for produktet. Jada, jeg er pirkete, men vi gjør noe lignende i så utrolig mange reklamefilmer.
Jeg tror han har en kompis som skal flytte til Mjølna. Vår mann i tv ruten vet råd. Han taster inn ett 4 siffret tall som er det samme som ordet ADAM. Så skriver han inn Mjølna. Jeg tror han nevnte at det også gikk an å ringe. Et sekund senere så kommer det en tekstmelding tilbake. For det kan jo være artig å kunne briefe om noe angående Mjølna.
"Mjølna ligger i Gulen kommune", står det.
"Det vet jeg heller ikke hvor er", sier han.
Mitt spørsmål er da, fikk han noe bruk for ADAM som de prøver å få frem i reklamen? Jeg er like klok.
Ville det ikke vært bedre om han fikk informasjon som han kunne briefe med? Her prøver man å selge et produkt. Men hans "artige" kommentar tilbake til oss ødelegger bare for produktet. Jada, jeg er pirkete, men vi gjør noe lignende i så utrolig mange reklamefilmer.
torsdag 25. februar 2010
Min arbeidskollega sin siste nattvakt
Arbeidskollegaer kommer og går gjennom årene. Det er ikke noe uvanlig i det. I så måte kan helsesektoren sammenlignes med de fleste. Jeg legger også merke til det. Når jeg gir morgenrapporten er det mange ansikt som er vendt mot meg. Men det er ikke de samme ansikt år etter år. De skiftes ut.
Alle som arbeider ved sonen er mine arbeidskollegaer. Det blir et riktig resonnement. Men realiteten for meg er noe annerledes. Ja, vi er alle kollegaer, men det er hun jeg jobber natt sammen med som er min virkelige arbeidskollega. Og i natt var hennes siste natt ved sonen. Det var jo synd. For slikt merkes. Ikke så mye for de andre. For dem er det bare et ansikt på natt. Men for meg, merkes det mye. For vårt arbeidslag består bare av to personer. Henne og meg.
Men vi gjorde det beste vi kunne ut av denne natten. Jeg kjøpte romkake og hun hadde med seg sjokoladekake. Vi er noen kakemonser begge to, og saumfarer kjøleskapene om natten på leting etter det perfekte kakestykket. Men det kjøpes bare inn kake i helgene og i dag er det vanlig hverdag. Til en slik anledning så er medbrakt det beste uansett.
Min arbeidskollega har nå gått ut av et vikariat med 66% stillingsandel her ved sonen, som ville ha blitt avsluttet i juli. Til gjengjeld fikk hun seg en 50% stillingsandel på en plass hun har vært vikar tidligere, og som jeg vet hun trivdes ved. Det er bra, men det viktigste er at det er en fast stilling. Jeg kan bare ønske henne lykke til, og jeg tror hun tok den riktige avgjørelsen.
Lykke til B
Alle som arbeider ved sonen er mine arbeidskollegaer. Det blir et riktig resonnement. Men realiteten for meg er noe annerledes. Ja, vi er alle kollegaer, men det er hun jeg jobber natt sammen med som er min virkelige arbeidskollega. Og i natt var hennes siste natt ved sonen. Det var jo synd. For slikt merkes. Ikke så mye for de andre. For dem er det bare et ansikt på natt. Men for meg, merkes det mye. For vårt arbeidslag består bare av to personer. Henne og meg.
Men vi gjorde det beste vi kunne ut av denne natten. Jeg kjøpte romkake og hun hadde med seg sjokoladekake. Vi er noen kakemonser begge to, og saumfarer kjøleskapene om natten på leting etter det perfekte kakestykket. Men det kjøpes bare inn kake i helgene og i dag er det vanlig hverdag. Til en slik anledning så er medbrakt det beste uansett.
Min arbeidskollega har nå gått ut av et vikariat med 66% stillingsandel her ved sonen, som ville ha blitt avsluttet i juli. Til gjengjeld fikk hun seg en 50% stillingsandel på en plass hun har vært vikar tidligere, og som jeg vet hun trivdes ved. Det er bra, men det viktigste er at det er en fast stilling. Jeg kan bare ønske henne lykke til, og jeg tror hun tok den riktige avgjørelsen.
Lykke til B
tirsdag 23. februar 2010
Mitt første redaksjonsmøte
I går ringte de fra bydelsavisen. Redaksjonsmøtet ble flyttet til i dag kl. 09.30. Det passer jo helt perfekt etter en nattvakt, ikke sant? For det er jo da vi er mest opplagt? Penest i klærne? Og ikke minst, mest våken? Etter en nattvakt gir jeg faen i det meste. Kanskje ikke en dum holdning, for da slipper man å være nervøs for førsteinntrykk.
Gradestokken viste 21 kuldegrader. Det er kaldeste foreløpig. Det var ikke en fornøyelse å stå å stampe i rushtrafikk. Men jeg observerte en ting. Det var røykdotter i Nidelva, og med bryggene i bakgrunnen må det bare bli månedens bilde. Jeg kan ikke skjønne annet.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg. Kanskje det å komme inn i en korridor stappfull med ivrige studenter og tidligere freelance journalister stående eller sittende langs veggene, med CV'n i hånden, slik man ser på film når noen er på audition til en filmrolle eller lignende. Eller kanskje en hel etasje med arbeidende maur som stresser rundt for å nå deadline? Det hadde jo vært noe.
Stopp. Reality check. Nå.
Det var ingen andre der. Jeg var den eneste. Et lite øyeblikk tenkte jeg at, jøss, dette måtte bety at å ha arbeidet for bydelsaviser og lokal tv tidligere måtte ha vært en stor pluss. Virkeligheten var noe annerledes. Jeg var den eneste som søkte.
Vi var ikke mange tilstede under redaksjonsmøtet. Uansett om jeg til vanlig er veldig observant, må jeg innrømme at jeg fremdeles ikke er klok på hvem som er hvem og hvilke roller de innehar. Tips fra lesere og tips fra oss selv tok mye tid. Det var flere alternative artikler som ble sendt i min retning. Et godt inntrykk ville nok vært og sagt ja til alt. Det gjorde jeg slett ikke. Jeg sa ja til minimalt.
Jeg kan ikke si annet enn at det var en interessant opplevelse. Det var i hvertfall et redaksjonsmøte, i motsetning til for to tiår siden. Jeg får oppdatere meg noe på hva en bydelsavis skriver om. For slik jeg husker det fra før, så var det en grunn til at bydelsaviser såvidt overlever.
At det eksisterer flere freelance journalister skjønner jeg. Men det er kanskje ikke et behov at de dukker opp på redaksjonsmøter. Håper det meste kan foregå over mail. For et flere timer langt møte etter en nattvakt lar seg ikke gjøre i lengden. Dessverre var alle røykdottene på Nidelven forsvunnet når jeg kom meg ut i kulden igjen. Månedens blinkskudd får vente til en annen dag. Her er forresten blinkskuddene for januar.
Gradestokken viste 21 kuldegrader. Det er kaldeste foreløpig. Det var ikke en fornøyelse å stå å stampe i rushtrafikk. Men jeg observerte en ting. Det var røykdotter i Nidelva, og med bryggene i bakgrunnen må det bare bli månedens bilde. Jeg kan ikke skjønne annet.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg. Kanskje det å komme inn i en korridor stappfull med ivrige studenter og tidligere freelance journalister stående eller sittende langs veggene, med CV'n i hånden, slik man ser på film når noen er på audition til en filmrolle eller lignende. Eller kanskje en hel etasje med arbeidende maur som stresser rundt for å nå deadline? Det hadde jo vært noe.
Stopp. Reality check. Nå.
Det var ingen andre der. Jeg var den eneste. Et lite øyeblikk tenkte jeg at, jøss, dette måtte bety at å ha arbeidet for bydelsaviser og lokal tv tidligere måtte ha vært en stor pluss. Virkeligheten var noe annerledes. Jeg var den eneste som søkte.
Vi var ikke mange tilstede under redaksjonsmøtet. Uansett om jeg til vanlig er veldig observant, må jeg innrømme at jeg fremdeles ikke er klok på hvem som er hvem og hvilke roller de innehar. Tips fra lesere og tips fra oss selv tok mye tid. Det var flere alternative artikler som ble sendt i min retning. Et godt inntrykk ville nok vært og sagt ja til alt. Det gjorde jeg slett ikke. Jeg sa ja til minimalt.
Jeg kan ikke si annet enn at det var en interessant opplevelse. Det var i hvertfall et redaksjonsmøte, i motsetning til for to tiår siden. Jeg får oppdatere meg noe på hva en bydelsavis skriver om. For slik jeg husker det fra før, så var det en grunn til at bydelsaviser såvidt overlever.
At det eksisterer flere freelance journalister skjønner jeg. Men det er kanskje ikke et behov at de dukker opp på redaksjonsmøter. Håper det meste kan foregå over mail. For et flere timer langt møte etter en nattvakt lar seg ikke gjøre i lengden. Dessverre var alle røykdottene på Nidelven forsvunnet når jeg kom meg ut i kulden igjen. Månedens blinkskudd får vente til en annen dag. Her er forresten blinkskuddene for januar.
mandag 22. februar 2010
Min teori på prisen på spett
En eller annen plass eksisterer det et spett her på "gården". Jeg har sett det. Mange ganger. I kjelleren, i garasjen og bak stabburet. Det kommer seg rundt på egen hånd, for jeg har ikke brukt det på et tiår. Så hvorfor finner jeg det ikke når jeg trenger det?
Dilemmaet er som følger. Innkjørselen heller ned mot grinden. Veien heller ned mot grinden. En ting er at nederste del av grinden er 4 centimeter under frossen is, men uansett hvor iherdig jeg er og hakker bort is ved grinden, så tiner isen på dagtid, renner ned mot grinden og så er det hele isbelagt igjen til morgenen. Foreløpig står bilen på gaten. Jeg har resignert.
Men jeg har innsett at hele innkjørselen må renses for is. Den må hakkes bort med spett. Så nå har jeg et nytt spett. Rødt, langt og tungt. Det var 2 forskjellige spett å velge mellom;
Fiskars 6KG, 135cm, 479kr
MasterCraft 7KG, 150cm, 189kr
Jeg kjøpte MasterCraft. Jeg hadde ingen planer om å bruke mer penger på noe jeg skal hakke is med. Men jeg syntes det var en unormal differanse mellom prisene. Kvalitet ble det sagt i kassen. Jeg undres.
Her er min teori. Jeg vet at et spett brukes til mye mer enn å hakke is. Et lite google søk og man finner ikke is nevnt i det hele tatt. Men det er det jeg skal bruke det til. Hakke is. Jeg ser ikke noe problem med å kjøpe det billigste. Men det er også problemet.
Jeg er ikke 20 år lengere. Hvem har noensinne sett en tjueåring bruke et spett til å hakke is? Jeg er 45 år. Det er min generasjon og de som er enda eldre som hakker is. For min egen del, så er 7 kilo tingen. Her er det mer tyngde som treffer isen. Høres ikke det sannsynlig ut?
Men for min generasjon (som bruker spett), så blir faktisk 7 kilo for mye. Spettet har tyngden, men vi har ikke kraften. Hvor mange ganger er du villig til å bruke energi for å løfte dette spettet. Og hvor mye kraft har du til rådighet etter å ha utført dette noen ganger. Til slutt er ikke spettet mange centimeterne over bakken. Og da kommer du ikke langt nok ned i isen til å bryte den vekk.
Derfor, må vi alle bite i det sure eple. Vi må kjøpe spettet som er 6KG. Kan dette være grunnen til at Fiskar sitt er så dyrt? De har funnet den perfekte vekten og hvorfor ikke kjøre prisen opp? Dette er selvsagt min egen teori, men jeg viker ikke *kremt* et spett, før jeg finner et annet vettugt forslag.
Jeg kommer til å være nysgjerrig når hm.. sommerprisene kommer, hvis de er sesongbetonte da. Wikipedia's definisjon er ikke stor, men linken er som følger; Definisjon av spett.
Foklaringen fra tidligere tider likte jeg, og den skal jeg legge meg til husk.
"Det er derfor sterk symbolikk å forære et spett til den eller de som inngår ekteskapsløfte. Dette vil bidra til at ekteskapet varer til døden skiller hverandre ad, samtidig som at alle medlemmer av familien holdes beskyttet fra farer som truer utenfra."
Until next time.
Dilemmaet er som følger. Innkjørselen heller ned mot grinden. Veien heller ned mot grinden. En ting er at nederste del av grinden er 4 centimeter under frossen is, men uansett hvor iherdig jeg er og hakker bort is ved grinden, så tiner isen på dagtid, renner ned mot grinden og så er det hele isbelagt igjen til morgenen. Foreløpig står bilen på gaten. Jeg har resignert.
Men jeg har innsett at hele innkjørselen må renses for is. Den må hakkes bort med spett. Så nå har jeg et nytt spett. Rødt, langt og tungt. Det var 2 forskjellige spett å velge mellom;
Fiskars 6KG, 135cm, 479kr
MasterCraft 7KG, 150cm, 189kr
Jeg kjøpte MasterCraft. Jeg hadde ingen planer om å bruke mer penger på noe jeg skal hakke is med. Men jeg syntes det var en unormal differanse mellom prisene. Kvalitet ble det sagt i kassen. Jeg undres.
Her er min teori. Jeg vet at et spett brukes til mye mer enn å hakke is. Et lite google søk og man finner ikke is nevnt i det hele tatt. Men det er det jeg skal bruke det til. Hakke is. Jeg ser ikke noe problem med å kjøpe det billigste. Men det er også problemet.
Jeg er ikke 20 år lengere. Hvem har noensinne sett en tjueåring bruke et spett til å hakke is? Jeg er 45 år. Det er min generasjon og de som er enda eldre som hakker is. For min egen del, så er 7 kilo tingen. Her er det mer tyngde som treffer isen. Høres ikke det sannsynlig ut?
Men for min generasjon (som bruker spett), så blir faktisk 7 kilo for mye. Spettet har tyngden, men vi har ikke kraften. Hvor mange ganger er du villig til å bruke energi for å løfte dette spettet. Og hvor mye kraft har du til rådighet etter å ha utført dette noen ganger. Til slutt er ikke spettet mange centimeterne over bakken. Og da kommer du ikke langt nok ned i isen til å bryte den vekk.
Derfor, må vi alle bite i det sure eple. Vi må kjøpe spettet som er 6KG. Kan dette være grunnen til at Fiskar sitt er så dyrt? De har funnet den perfekte vekten og hvorfor ikke kjøre prisen opp? Dette er selvsagt min egen teori, men jeg viker ikke *kremt* et spett, før jeg finner et annet vettugt forslag.
Jeg kommer til å være nysgjerrig når hm.. sommerprisene kommer, hvis de er sesongbetonte da. Wikipedia's definisjon er ikke stor, men linken er som følger; Definisjon av spett.
Foklaringen fra tidligere tider likte jeg, og den skal jeg legge meg til husk.
"Det er derfor sterk symbolikk å forære et spett til den eller de som inngår ekteskapsløfte. Dette vil bidra til at ekteskapet varer til døden skiller hverandre ad, samtidig som at alle medlemmer av familien holdes beskyttet fra farer som truer utenfra."
Until next time.
søndag 21. februar 2010
"Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 2
Du er amerikansk. Du tilhører The Minnesota National Guard. Du har såvidt passert 20. Du har aldri vært utenfor USA. Og nå får du 48 timer sammen med en norsk vertsfamilie for litt kulturutveksling. Hva i granskauen er de interessert i, i den alderen. Hva klarer man å formidle av kultur uten at man kjeder dem dønn i hjel. For vi fikk ansvaret for to av dem. Dette var en utfordring. I hvertfall for meg og mine kone. Og for å gjøre det enda vanskeligere. Det er midten av februar, det er helg og det er 15 minusgrader ute.
Jeg tror de var meget fornøyd med vårt lille opplegg. Jeg er fornøyd, men vet at jeg vil gjøre noen ting annerledes hvis det blir aktuellt å være vertsfamilie igjen. Og faen ta Trondheim kommune og turistforeningen for å gjøre oppdraget ti ganger mer vanskelig enn det trengte å være. Når det er sagt, så må man huske på at man skal ikke gjøre for mye ut av dette heller. Dette er en "Buddy Weekend".
Jeg skjønner at Trondheim ikke er verdens navle. Jeg skjønner også at Trondheim med sine 170.000 innbyggere ikke er stor nok til å holde liv i alle museer og attraksjoner utenom turistsesongen. Heldigvis, har vi Nidarosdomen. Ikke bare en turistattraksjon, men også en kirke. En av Norges største severdigheter. Amerikansk heimevernssoldat eller ei, dette er et must. Det var flere turister tilstede, men ikke en eneste guidet tur i disse månedene. Tårnet? Bare å glemme. Den er grei. Men gravsteinskrypten? Desverre. For lite bemanning. Heldigvis har Marianne, min kone en halvårsenhet fra NTNU, nettopp i Nidarosdomens historie og arkitektur. De to soldatene fikk sin egen guidet tur, inkludert temaer som ikke er med i den vanlige turist turen. Etterpå fikk de lete litt etter stenhuggermerker og kaste noen kroner i ønskebrønnen. Det hele ble avsluttet med gudstjeneste og en halvtime musikk med Wagner-orgelet. Det fikk holde med kulturinntrykk i denne omgangen og jeg slapp å irritere meg over at Erkebispegården og dets museum og Rustkammeret/Hjemmefrontmuseet var stengt.
Den vanlige amerikaner er godt vant til at et familiemedlem eller noen i omgangskretsen har vært i krig. Det går ikke en generasjon mellom de store krigene. De ser på militæret på en helt annen måte en her hjemme. Men en ting en amerikaner ikke kjenner, er okkupasjon. Det har de ingen erfaring med. Dette synes jeg var et tema som kunne være av interesse for våre to amerikanske soldater. Jeg fortalte litt om hvordan mine besteforeldre opplevde okkupasjonen. Om blendingen, tyske kontrollposter, matrasjoner og motstandskampen. Men hva kan jeg vise frem? Ubåtbasen på DORA? Nei. Den tyske bunkersen i nærheten av Ladehammeren? Neppe. Misjonshotellet? Skal jeg fortsette? For det kan jeg. Det finnes mye okkupsjonshistorie i Trondheim, men ikke for turister. Er det mulig å beskue ubåtbasen på innsiden ved DORA? Er det noe som ligner et museum der? Finnes det noe skilt på utsiden?
Det ble Kristiansten festning på søndagen. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke er noe Akershus, men det får duge. Her er det mye historie. Men også her synes jeg turistindustrien kommer til kort. Et oversiktskart finner jeg på utsiden av festningen. På norsk. Hva med engelsk? Hvorfor er festningen laget som den er? Hvorfor heter den Kristiansten? Hvorfor er inngangspartiet laget i vinkel? Mange fine kanoner. Jaha. Men i hvilke epoker tilhører de? Ok. Kasemattene er ikke åpne på denne årstiden. Men hva med et kart så turister i hvertfall kan få en forestilling om dybde og hva de bruktes til? Henrettelsesstedet var jo nedsnødd. Det er jo rett og slett respektløst. Jeg kikker opp mot himmelen og takker han der oppe for at jeg har hatt sære interesser gjennom livet. Og den første fikk jeg tidlig. For når alle sammen ville bli politi- og brannmenn når de ble store, så ville jeg bli vakt på Kristiansten. Og uansett om jeg flirer av det idag, så har ikke interessen for festningen blitt borte. Her er jeg på hjemmebane. Mine kilder har ikke kommet fra noen internettside eller bok. I 14 kuldegrader og isbelagte gangstier får jeg sagt det jeg tror kan være av interesse. Festningen er den perfekte plass til å ta bilder av byen, men den er mye mer enn som så. Også i februar måned.
Helgen var vellykket. Jeg tror det. Både for soldatene og oss som vertsfamilie. Det ble en blanding av kulturinntrykk, norsk mat og drikke, samtale og kortspill, tid for seg selv og minner. Jeg tror vi kom godt overens. De var ikke på byen på lørdagskvelden. De var på REMA. Og søndag morgen klirret det i kopper og kar mens Marianne og jeg lå til sengs. Da var de i full sving på kjøkkenet med å lage amerikansk frokost til oss. Og det er ikke lett når man må tyde norsk pannekakeoppskrift og mer til uten hjelp av oss. Etterpå var det gaver fra Minnesota og nå er vi begge added som Facebook venner. Det må jo bare tyde på at vi gjorde en god jobb.
Bare for å ha nevnt det. Soldatene er plukket ut blant hundrevis av interesserte. Så det er ikke hva som helst som kommer fra Minnesota National Guard. Når det er sagt, så må det bare sies at det var ikke en ting å utsette på våre amerikanske gjester. De var høfligheten selv. Vi har fått oss en opplevelse utenom det vanlige og vil nok gjøre dette flere ganger. Jeg vil på det sterkeste anbefale dette til andre.
Link til "Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 1
En forklaring på hva det dreier som finner du her;
37th Annual Troop Reciprocal Exchange
Jeg tror de var meget fornøyd med vårt lille opplegg. Jeg er fornøyd, men vet at jeg vil gjøre noen ting annerledes hvis det blir aktuellt å være vertsfamilie igjen. Og faen ta Trondheim kommune og turistforeningen for å gjøre oppdraget ti ganger mer vanskelig enn det trengte å være. Når det er sagt, så må man huske på at man skal ikke gjøre for mye ut av dette heller. Dette er en "Buddy Weekend".
Jeg skjønner at Trondheim ikke er verdens navle. Jeg skjønner også at Trondheim med sine 170.000 innbyggere ikke er stor nok til å holde liv i alle museer og attraksjoner utenom turistsesongen. Heldigvis, har vi Nidarosdomen. Ikke bare en turistattraksjon, men også en kirke. En av Norges største severdigheter. Amerikansk heimevernssoldat eller ei, dette er et must. Det var flere turister tilstede, men ikke en eneste guidet tur i disse månedene. Tårnet? Bare å glemme. Den er grei. Men gravsteinskrypten? Desverre. For lite bemanning. Heldigvis har Marianne, min kone en halvårsenhet fra NTNU, nettopp i Nidarosdomens historie og arkitektur. De to soldatene fikk sin egen guidet tur, inkludert temaer som ikke er med i den vanlige turist turen. Etterpå fikk de lete litt etter stenhuggermerker og kaste noen kroner i ønskebrønnen. Det hele ble avsluttet med gudstjeneste og en halvtime musikk med Wagner-orgelet. Det fikk holde med kulturinntrykk i denne omgangen og jeg slapp å irritere meg over at Erkebispegården og dets museum og Rustkammeret/Hjemmefrontmuseet var stengt.
Den vanlige amerikaner er godt vant til at et familiemedlem eller noen i omgangskretsen har vært i krig. Det går ikke en generasjon mellom de store krigene. De ser på militæret på en helt annen måte en her hjemme. Men en ting en amerikaner ikke kjenner, er okkupasjon. Det har de ingen erfaring med. Dette synes jeg var et tema som kunne være av interesse for våre to amerikanske soldater. Jeg fortalte litt om hvordan mine besteforeldre opplevde okkupasjonen. Om blendingen, tyske kontrollposter, matrasjoner og motstandskampen. Men hva kan jeg vise frem? Ubåtbasen på DORA? Nei. Den tyske bunkersen i nærheten av Ladehammeren? Neppe. Misjonshotellet? Skal jeg fortsette? For det kan jeg. Det finnes mye okkupsjonshistorie i Trondheim, men ikke for turister. Er det mulig å beskue ubåtbasen på innsiden ved DORA? Er det noe som ligner et museum der? Finnes det noe skilt på utsiden?
Det ble Kristiansten festning på søndagen. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke er noe Akershus, men det får duge. Her er det mye historie. Men også her synes jeg turistindustrien kommer til kort. Et oversiktskart finner jeg på utsiden av festningen. På norsk. Hva med engelsk? Hvorfor er festningen laget som den er? Hvorfor heter den Kristiansten? Hvorfor er inngangspartiet laget i vinkel? Mange fine kanoner. Jaha. Men i hvilke epoker tilhører de? Ok. Kasemattene er ikke åpne på denne årstiden. Men hva med et kart så turister i hvertfall kan få en forestilling om dybde og hva de bruktes til? Henrettelsesstedet var jo nedsnødd. Det er jo rett og slett respektløst. Jeg kikker opp mot himmelen og takker han der oppe for at jeg har hatt sære interesser gjennom livet. Og den første fikk jeg tidlig. For når alle sammen ville bli politi- og brannmenn når de ble store, så ville jeg bli vakt på Kristiansten. Og uansett om jeg flirer av det idag, så har ikke interessen for festningen blitt borte. Her er jeg på hjemmebane. Mine kilder har ikke kommet fra noen internettside eller bok. I 14 kuldegrader og isbelagte gangstier får jeg sagt det jeg tror kan være av interesse. Festningen er den perfekte plass til å ta bilder av byen, men den er mye mer enn som så. Også i februar måned.
Helgen var vellykket. Jeg tror det. Både for soldatene og oss som vertsfamilie. Det ble en blanding av kulturinntrykk, norsk mat og drikke, samtale og kortspill, tid for seg selv og minner. Jeg tror vi kom godt overens. De var ikke på byen på lørdagskvelden. De var på REMA. Og søndag morgen klirret det i kopper og kar mens Marianne og jeg lå til sengs. Da var de i full sving på kjøkkenet med å lage amerikansk frokost til oss. Og det er ikke lett når man må tyde norsk pannekakeoppskrift og mer til uten hjelp av oss. Etterpå var det gaver fra Minnesota og nå er vi begge added som Facebook venner. Det må jo bare tyde på at vi gjorde en god jobb.
Bare for å ha nevnt det. Soldatene er plukket ut blant hundrevis av interesserte. Så det er ikke hva som helst som kommer fra Minnesota National Guard. Når det er sagt, så må det bare sies at det var ikke en ting å utsette på våre amerikanske gjester. De var høfligheten selv. Vi har fått oss en opplevelse utenom det vanlige og vil nok gjøre dette flere ganger. Jeg vil på det sterkeste anbefale dette til andre.
Link til "Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 1
En forklaring på hva det dreier som finner du her;
37th Annual Troop Reciprocal Exchange
"Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, Del 1
Øl er godt. Det ville vært en av mine favoritter hadde det ikke vært for at jeg blir så jævlig tissetrengt av det. Kanskje drikker jeg mer nå, enn tidligere. Men så har jeg også eget toalett i eget hus. Ingen kø. Jeg kjøper mest dansk Tuborg, men så slår jeg til en gang i blant med både Miller og Budveiser. Det gir meg den amerikanske feelingen som jeg trenger i iblant. Men de siste dagene har jeg hatt et lite dilemma. Ølmessig altså. For hva kjøper du når du skal være vertskap til noen amerikanske soldater en helg? Der har man sine favoritter slik man har her og flere amerikanere kjøper Coors enn mine favoritter. Og hva er egentlig amerikansk i dag. Coors fusjonerte med et Canadisk selskap for noen år siden. Nei, det må bli norsk. Men hva er egentlig norsk øl? Dahls Pils? Men eies ikke det av Ringnes, som eies av Carlsberg? Som er dansk? Og en "Buddy Weekend" skal vel introdusere et snev av norsk kultur? Kanskje bør man ikke servere øl i det hele tatt? Tro det eller ei, dette funderte jeg altså på. Dahls pils ble det.
Marianne håper på aktive nattvakter. Da kommer jeg bare hjem og sutrer. Det er verst med kjedelige nattvakter. For da finner jeg som oftest noe, som dessverre også involverer henne. Denne gangen en liten annonse, som i de grader ville involvere henne. Forsvaret ønsket vertsfamilier til et hundretalls amerikanske Heimevernssoldater fra Minnesota. To soldater til hver familie. Etter en telefonsamtale og en kort mail var det gjort. De skulle hentes ved jernbanestasjonen innen et visst klokkeslett. Heldigvis har Marianne et slikt amerika savn for tiden at hun bare nikket samtykkende. Hva det hele dreide som om visste vi ikke før vi googlet i etterkant.
"The Minnesota National Guard and the Norwegian Home Guard are participating in the 37th Annual Troop Reciprocal Exchange. The exchange began in 1974 and is the longest-running military exchange partnership between any two nations ... The Soldiers and Airmen will also have an opportunity to experience some Norwegian culture as they visit some of the sights of Norway and participate in a “Buddy Weekend,” where they will stay with a Norwegian Family."
Noen god norsk side fant jeg ikke, men her er en av de mange amerikanske sidene om begivenheten 37th Annual Troop Reciprocal Exchange.
Etter at det ble bestemt at vi var en vertsfamilie, begynte vi å tenke på alt det som vi kanskje skulle ha tenkt på tidligere. Varmtvannstanken er fra 1967. Den holder til dusj nr. 2 på rappen, men så blir vannet kaldt. Mat. Vi må jo fylle kjøleskapet. Det har vi ikke gjort siden jul. Vi har hund og katt. Kan de være allergiske? Vi har et gjesterom, men bare en seng. Tenk, tenk. Ok, det ordnet seg. De må jo få noe tid for seg selv. Hva skjer da? Sikkert kommunikasjon med venner. Ok, vi har to bærbare datamaskiner. Det holder til Facebook. IP telefon hvis de vil ringe hjem. Vi elsker pasta. Men det kan de få i USA. Et herlig biff måltid? Tja, sikkert godt, men ikke kultur utveksling. Norsk mat, men hva? Hm.. kjøttkaker med potetmos, viltgryte, etc. Joda, det er tingen. Når vi hentet dem på jernbanestasjonen var vi rimelig sikker på at dette ville fungere. Og det gjorde det.
De to ungdommene kjente ikke hverandre fra tidligere, men kun fra den uken øvelsen i Norge foreløpig hadde vart. Men det så ut som de var blitt gode kompiser. Den ene litt mer sjenert enn den andre, men det varte ikke lenge. Herlig å høre amerikansk i huset igjen. Denne gangen med den avslepne og rolige dialekten fra "The Mid-West". Og så er det noe med måten de prater på. Her kan jeg være fullstendig på villspor, men jeg holder nå på mine egne observasjoner gjennom årene. De har som regel en dypere stemme enn europeere.
Det meste ble diskutert. Vi fikk høre om barndom, familie, kjærester, skole og fremtidsplaner. De hadde blitt briefet om å ikke prate om politikk. Om det rådet kom fra det amerikanske militæret eller de norske offiserene under treningen spurte jeg ikke om, men vi respekterte avgjørelsen. Jeg kjenner en del amerikansk militært personell fra tidligere, og det er ikke sikkert at et uskyldig spørsmål om utenrikspolitikk ville blitt besvart slik man forventer.
"What do you think about American Foreign Policy?"
"Yeah, lets go kick some AASSSsss".
Nå skal det sies at dette ville vært en sjeldenhet, men jeg er enig. Man trenger ikke snakke politikk under en "Buddy Weekend". Vi fortalte samtidig litt om vårt hverdagsliv og det ble noen koselige samtaler utover fredags- og lørdagskvelden. Jeg lærte noen ting selv også. Kom ikke på at amerikanere kaller de små ølboksene for "twelve ounze" og halvlitersboksene for "16 ounce".
Uansett om jeg får Forsvarets forum og holder meg rimelig oppdatert på hva militæret bedriver tiden med, så er det lenge siden 1983. Og noen timer ble det med militært prat også. Vårt forsvar har nettopp erstattet den tunge AG3'en med HK416. De har byttet ut M16 riflen med M4. Mine tanker gikk ikke lengre enn til at det var da greit og slippe og drasse rundt på et tyngre gevær enn nødvendig. Deres iakttagelse var at når geværet var så tungt som det var, var det en stor sannsynlighet at de stormet inn gjennom en dør med geværet pekende nedover og ikke i skytestilling. Og når mange skuddvekslinger foregår nettopp ved dører, så var lettere geværer en fordel. Det kan godt være at norske soldater i dag ser den sammen fordelen, men hvor mange dører stormer vi igjennom?
Og det er utrolig hvordan man kommer inn på visse tema. De hadde kompakt kameraer med seg og var ikke helt stø bak utløseren. Når jeg skulle gi dem en liten introduksjon til hvordan å holde kameraet stødig før bildetaking sammenlignet jeg det med å sikte og skyte med gevær. Og det ble jo et tema for seg selv. Artig, hm.. kanskje ikke for alle, var det når de skulle beskrive hvordan de skjøt. Hendene holdt plutselig i usynlige M4 rifler. Pustet inn, pustet ut, et sekunds ventetid og så ser du pekefingeren krølle seg sammen om den usynlige avtrekkeren.
De sekundene var de i transe. Og det får meg til å tenke på noe helt annet. Vi har ingen barn. Men man er ikke eldre enn man føler seg. Når man har to personer i huset som er rundt 20 år, så er det ikke til å komme fra at man tilhører en annen generasjon. Jeg tenker på dem som ungdommer, men under en skuddveksling så har tror jeg min oppfatning ville vært på avveie.
De fortalte litt om hvordan det føltes å gå på ski, ligge i telt og snøhule, og jeg er av den oppfatning at de har hatt et kjempeartig og lærerikt opphold under treningen. Og de har fått god kontakt med de norske styrkene. Jeg lurte litt selv på om ting har endret seg siden 1983 og senere på rep. Det var jo ikke så rent lite drikking da heller. Men da jeg fikk høre om en av de norske som ikke rakk å komme seg opp av stolen før han spydde utover bordet, så skjønner jeg at ingenting er forandret og alt er som det skal være. For man må jo bli introdusert til både karsk og heimert skal man få et snev av norsk og trøndersk kultur.
Link til "Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 2
Marianne håper på aktive nattvakter. Da kommer jeg bare hjem og sutrer. Det er verst med kjedelige nattvakter. For da finner jeg som oftest noe, som dessverre også involverer henne. Denne gangen en liten annonse, som i de grader ville involvere henne. Forsvaret ønsket vertsfamilier til et hundretalls amerikanske Heimevernssoldater fra Minnesota. To soldater til hver familie. Etter en telefonsamtale og en kort mail var det gjort. De skulle hentes ved jernbanestasjonen innen et visst klokkeslett. Heldigvis har Marianne et slikt amerika savn for tiden at hun bare nikket samtykkende. Hva det hele dreide som om visste vi ikke før vi googlet i etterkant.
"The Minnesota National Guard and the Norwegian Home Guard are participating in the 37th Annual Troop Reciprocal Exchange. The exchange began in 1974 and is the longest-running military exchange partnership between any two nations ... The Soldiers and Airmen will also have an opportunity to experience some Norwegian culture as they visit some of the sights of Norway and participate in a “Buddy Weekend,” where they will stay with a Norwegian Family."
Noen god norsk side fant jeg ikke, men her er en av de mange amerikanske sidene om begivenheten 37th Annual Troop Reciprocal Exchange.
Etter at det ble bestemt at vi var en vertsfamilie, begynte vi å tenke på alt det som vi kanskje skulle ha tenkt på tidligere. Varmtvannstanken er fra 1967. Den holder til dusj nr. 2 på rappen, men så blir vannet kaldt. Mat. Vi må jo fylle kjøleskapet. Det har vi ikke gjort siden jul. Vi har hund og katt. Kan de være allergiske? Vi har et gjesterom, men bare en seng. Tenk, tenk. Ok, det ordnet seg. De må jo få noe tid for seg selv. Hva skjer da? Sikkert kommunikasjon med venner. Ok, vi har to bærbare datamaskiner. Det holder til Facebook. IP telefon hvis de vil ringe hjem. Vi elsker pasta. Men det kan de få i USA. Et herlig biff måltid? Tja, sikkert godt, men ikke kultur utveksling. Norsk mat, men hva? Hm.. kjøttkaker med potetmos, viltgryte, etc. Joda, det er tingen. Når vi hentet dem på jernbanestasjonen var vi rimelig sikker på at dette ville fungere. Og det gjorde det.
De to ungdommene kjente ikke hverandre fra tidligere, men kun fra den uken øvelsen i Norge foreløpig hadde vart. Men det så ut som de var blitt gode kompiser. Den ene litt mer sjenert enn den andre, men det varte ikke lenge. Herlig å høre amerikansk i huset igjen. Denne gangen med den avslepne og rolige dialekten fra "The Mid-West". Og så er det noe med måten de prater på. Her kan jeg være fullstendig på villspor, men jeg holder nå på mine egne observasjoner gjennom årene. De har som regel en dypere stemme enn europeere.
Det meste ble diskutert. Vi fikk høre om barndom, familie, kjærester, skole og fremtidsplaner. De hadde blitt briefet om å ikke prate om politikk. Om det rådet kom fra det amerikanske militæret eller de norske offiserene under treningen spurte jeg ikke om, men vi respekterte avgjørelsen. Jeg kjenner en del amerikansk militært personell fra tidligere, og det er ikke sikkert at et uskyldig spørsmål om utenrikspolitikk ville blitt besvart slik man forventer.
"What do you think about American Foreign Policy?"
"Yeah, lets go kick some AASSSsss".
Nå skal det sies at dette ville vært en sjeldenhet, men jeg er enig. Man trenger ikke snakke politikk under en "Buddy Weekend". Vi fortalte samtidig litt om vårt hverdagsliv og det ble noen koselige samtaler utover fredags- og lørdagskvelden. Jeg lærte noen ting selv også. Kom ikke på at amerikanere kaller de små ølboksene for "twelve ounze" og halvlitersboksene for "16 ounce".
Uansett om jeg får Forsvarets forum og holder meg rimelig oppdatert på hva militæret bedriver tiden med, så er det lenge siden 1983. Og noen timer ble det med militært prat også. Vårt forsvar har nettopp erstattet den tunge AG3'en med HK416. De har byttet ut M16 riflen med M4. Mine tanker gikk ikke lengre enn til at det var da greit og slippe og drasse rundt på et tyngre gevær enn nødvendig. Deres iakttagelse var at når geværet var så tungt som det var, var det en stor sannsynlighet at de stormet inn gjennom en dør med geværet pekende nedover og ikke i skytestilling. Og når mange skuddvekslinger foregår nettopp ved dører, så var lettere geværer en fordel. Det kan godt være at norske soldater i dag ser den sammen fordelen, men hvor mange dører stormer vi igjennom?
Og det er utrolig hvordan man kommer inn på visse tema. De hadde kompakt kameraer med seg og var ikke helt stø bak utløseren. Når jeg skulle gi dem en liten introduksjon til hvordan å holde kameraet stødig før bildetaking sammenlignet jeg det med å sikte og skyte med gevær. Og det ble jo et tema for seg selv. Artig, hm.. kanskje ikke for alle, var det når de skulle beskrive hvordan de skjøt. Hendene holdt plutselig i usynlige M4 rifler. Pustet inn, pustet ut, et sekunds ventetid og så ser du pekefingeren krølle seg sammen om den usynlige avtrekkeren.
De sekundene var de i transe. Og det får meg til å tenke på noe helt annet. Vi har ingen barn. Men man er ikke eldre enn man føler seg. Når man har to personer i huset som er rundt 20 år, så er det ikke til å komme fra at man tilhører en annen generasjon. Jeg tenker på dem som ungdommer, men under en skuddveksling så har tror jeg min oppfatning ville vært på avveie.
De fortalte litt om hvordan det føltes å gå på ski, ligge i telt og snøhule, og jeg er av den oppfatning at de har hatt et kjempeartig og lærerikt opphold under treningen. Og de har fått god kontakt med de norske styrkene. Jeg lurte litt selv på om ting har endret seg siden 1983 og senere på rep. Det var jo ikke så rent lite drikking da heller. Men da jeg fikk høre om en av de norske som ikke rakk å komme seg opp av stolen før han spydde utover bordet, så skjønner jeg at ingenting er forandret og alt er som det skal være. For man må jo bli introdusert til både karsk og heimert skal man få et snev av norsk og trøndersk kultur.
Link til "Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 2
fredag 19. februar 2010
Positiv mail tilbake fra bydelsavisen
Jeg har vært heldig her i livet. Hm... ja ikke sant? Nei. Det hørtes dumt ut. Det stemmer heller ikke. Vi prøver igjen. På EN måte har jeg vært heldig her i livet. Det hørtes bedre ut. Sett trykket på EN, og utfra måten vi bruker språket på, vil jeg si at jeg har gardert meg på alle bauger og kanter.
På en måte har jeg vært heldig her i livet. Jeg har aldri søkt på de jobbene jeg har hatt. Det har bare blitt slik. De jeg kjenner godt ville på dette tidspunktet vært tøff nok til å gjøre meg oppmerksom på at det er jo derfor jeg er der jeg er og ikke har kommet lenger i livet. Men, slik er det.
En gang på åtti-tallet ville jeg bli forfatter. Sikkert lite penger den gang som nå. La vel merke til all kiosk litteraturen som aldri skulle blitt solgt. Ikke vet jeg. Jeg hadde skrevet 3 kapittler av det jeg mente ville bli tidenes bok, men noen måtte jo få lese mitt mesterverk. Redaktøren var der. Ikke visste jeg at det var en kjent person i bybildet, men jeg ga meg selvsagt ikke før hun hadde lest det. Hun kom ut fra bakrommet med et smil rundt munnen. Jeg vet fremdeles ikke hva hun mente om mine skriverier, men hun sa at jeg hadde bra fantasi. Samtidig spurte hun om jeg kunne tenke meg å jobbe som freelance journalist, med mulighet til fast arbeide etterhvert. Slik begynte noen snedige år i en lokal mediabransje som klamret seg fast til livets rett.
Jeg har søkt på jobber, men jeg har aldri vært kvalifisert for dem. Derfor har det vært lenge mellom de gangene jeg søker. Nå de siste årene har jeg søkt jobber som jeg har vært kvalifisert til, men jeg har ikke fått dem heller.
I dag fikk jeg mail tilbake fra bydelsavisa. Jeg tror faktisk jeg har fått jobben. Det stod ikke mye i mailen. De har et redaksjonsmøte på mandagen som de håper jeg kan delta på. Men det var den siste setningen i mailen som var viktig. Hvis jeg ikke kunne delta på møtet, så kunne jeg bare å ringe, så kunne vi diskutere aktuelle tema.
Det viktigste er pengene. Så synd å si det. Men det er sant. 30 år tidligere satt jeg i klasserommet på gymnaset og diskuterte ivrig om at penger er ikke alt her i verden. "Yeah right", sier jeg nå. Det stemmer sikkert såfremt man har penger. Har man ikke, betyr det faen meg utrolig mye. Dette er ikke en fast jobb. Det er freelance. Men det kan kanskje bli ett par artikler i måneden. Det må jo gi noe tilbake.
Ser vi bort fra pengene, så ja, klart er jeg glad for å få muligheten. Jeg er møkk lei helsevesenet. Jeg liker ikke å jobbe natt lenger, men kan aldri tenke meg noe annet på min sone. Å jobbe dag eller kveldsvakter er ikke uaktuellt. Og uansett om det går ut over egen fritid, så gir det meg muligheten til å omgåes andre mennesker.
Det høres ut som jeg går på anti-depressiva. Jevnt humør med få svingningner. Og er det først et høydepunkt, så er man glad, men ikke utrolig glad hvis du skjønner hva jeg mener. Så, som nevnt i en tidligere post, det er ikke drømmejobben, men det et steg i riktig retning.
På en måte har jeg vært heldig her i livet. Jeg har aldri søkt på de jobbene jeg har hatt. Det har bare blitt slik. De jeg kjenner godt ville på dette tidspunktet vært tøff nok til å gjøre meg oppmerksom på at det er jo derfor jeg er der jeg er og ikke har kommet lenger i livet. Men, slik er det.
En gang på åtti-tallet ville jeg bli forfatter. Sikkert lite penger den gang som nå. La vel merke til all kiosk litteraturen som aldri skulle blitt solgt. Ikke vet jeg. Jeg hadde skrevet 3 kapittler av det jeg mente ville bli tidenes bok, men noen måtte jo få lese mitt mesterverk. Redaktøren var der. Ikke visste jeg at det var en kjent person i bybildet, men jeg ga meg selvsagt ikke før hun hadde lest det. Hun kom ut fra bakrommet med et smil rundt munnen. Jeg vet fremdeles ikke hva hun mente om mine skriverier, men hun sa at jeg hadde bra fantasi. Samtidig spurte hun om jeg kunne tenke meg å jobbe som freelance journalist, med mulighet til fast arbeide etterhvert. Slik begynte noen snedige år i en lokal mediabransje som klamret seg fast til livets rett.
Jeg har søkt på jobber, men jeg har aldri vært kvalifisert for dem. Derfor har det vært lenge mellom de gangene jeg søker. Nå de siste årene har jeg søkt jobber som jeg har vært kvalifisert til, men jeg har ikke fått dem heller.
I dag fikk jeg mail tilbake fra bydelsavisa. Jeg tror faktisk jeg har fått jobben. Det stod ikke mye i mailen. De har et redaksjonsmøte på mandagen som de håper jeg kan delta på. Men det var den siste setningen i mailen som var viktig. Hvis jeg ikke kunne delta på møtet, så kunne jeg bare å ringe, så kunne vi diskutere aktuelle tema.
Det viktigste er pengene. Så synd å si det. Men det er sant. 30 år tidligere satt jeg i klasserommet på gymnaset og diskuterte ivrig om at penger er ikke alt her i verden. "Yeah right", sier jeg nå. Det stemmer sikkert såfremt man har penger. Har man ikke, betyr det faen meg utrolig mye. Dette er ikke en fast jobb. Det er freelance. Men det kan kanskje bli ett par artikler i måneden. Det må jo gi noe tilbake.
Ser vi bort fra pengene, så ja, klart er jeg glad for å få muligheten. Jeg er møkk lei helsevesenet. Jeg liker ikke å jobbe natt lenger, men kan aldri tenke meg noe annet på min sone. Å jobbe dag eller kveldsvakter er ikke uaktuellt. Og uansett om det går ut over egen fritid, så gir det meg muligheten til å omgåes andre mennesker.
Det høres ut som jeg går på anti-depressiva. Jevnt humør med få svingningner. Og er det først et høydepunkt, så er man glad, men ikke utrolig glad hvis du skjønner hva jeg mener. Så, som nevnt i en tidligere post, det er ikke drømmejobben, men det et steg i riktig retning.
torsdag 18. februar 2010
Åhh gid, det er jo dokumentforfalskning
Åhh gid, det er jo dokumentforfalskning. Det kan så være. Ikke at jeg tenkte å gjøre noe slikt, men man må jo få lov til å spørre om det lar seg gjøre? Ikke sa jeg hvilken del av kommunal sektor jeg hører til, men de lurer sikkert.
Hjemme bruker jeg Word 2007. Jeg har brukt det siden det kom i Word 2.0 versjon en gang på nitti-tallet. I den tiden var jeg lærevillig. Ville vite hvordan alt fungerte og kunne lage noen heftige dokumenter. Jeg bruker det fremdeles, men jeg vet ikke helt hva jeg bruker det til. Ingenting nyttig i hvertfall. Og på ett eller annet tidspunkt mellom Word 97 og Word 2003 ramlet jeg av lasset. Nå sitter jeg med et Bachelor prosjekt som skal skrives. Jeg ser for meg et dokument som godt kan komme over 100 sider. Her må innholdsfortegnelsen kunne følge det som skjer uten at jeg må gjøre noe, toppteksten bør automatisk endres etterhvert som nytt kapittel skrives, partall i sidenummereringen bør faktisk komme på heltallssider i bunnteksten, figurlister skal oppdateres automatisk og bildetekst bør følge bilde og ikke flytte seg over til neste side når det kommer for langt ned på nåværende side m.m. Fotnoter og referanseliste bør også behersker.
Jeg så et kurs på intranett. Dette vil jeg være med på. Ikke lett å overtale daglig leder om at det er jobbrelatert når man arbeider som hjelpepleier på natt, men etter noen vaktbytter så gikk det i orden. Mitt første kurs i kommunal regi på gud vet hvor lenge. Jeg var nysgjerrig på om det var like dårlig lagt opp nå som da. Hm.. kanskje, kanskje ikke. På intranett stod det kl. 08:00 - 15:30. Jeg ringte dagen før, bare for å sjekke hvor kurset ble holdt. Hun kunne samtidig meddele at kurset var fra kl. 09:00 - 14:00. Vel, kurset er gjennomført, og det varte fra kl. 08:30 - 15:30, men kursholder sluttet kl. 14:30. Snakker vi kommal sektor her eller? Skriften som vistes på fremviseren var utydelig og med lyset på var det nesten umulig å få med seg hvilke ikoner mustasten endte opp på. Det ble litt gjetting. Kursleder kunne sine ting, men det var ikke like lett å følge med. Det kunne gå noe fort i svingene, og når man sitter bakerst, er det lett å se skjermene og at halvparten av klassen har ramlet av lasset, og bare følger med på tavlen og ikke aktivt prøver selv. Det hjalp heller ikke at utseendet til Word 2007 ikke var identisk på alle maskinene. Noe som bør sjekkes på forhånd, skal man holde kurs.
Og noe som aldri slår feil, når man blir sliten og bare venter til kurset skal blir ferdig, da begynner internett surfingen. Respektløst synes jeg, men det er nå bare min mening. Jeg visste at det meste av det som ble forelest eksisterer. Jeg vet nå ca. hvor jeg må lete i et dokument, men ikke eksakt. Kurset er gratis og man skal ikke klage. Jeg kom ut med mer kunnskap enn da jeg gikk inn i salen og jeg kommer til å benytte lærdommen i oppgaveskrivingen til Bachelor prosjektet.
Men jeg måtte jo bare spørre. Hvordan kan man lage ett dokument og få det til å se ut som det har blitt skrevet tidligere. Det kan ikke være så enkelt som å stille klokken tilbake på PC'n. Selv slo det meg at jeg kunne gå inn på et gammelt dokument, slette det som stod der og skrive nytt innhold? Jeg tenkte høyt, men det kom bare det ene gispet etter det andre fra forsamlingen. Dette var jo dokumentforfalskning. Synd at jeg ikke kom så langt som å spørre om hvordan man kan manipulere dokumenter som allerede eksisterer. De lurer sikkert på hvilken kommunal avdeling jeg jobber i, og neste gang noe slikt kommer på nyhetene, så vil de sikkert ikke snu seg til ektefellen og si at slikt skjer ikke i vår kommune.
Nå har jeg ikke tenkt å forfalske noe som helst. Og ikke har jeg bruk for Word 2007 i jobbsammenheng heller. Men jeg er jo nysgjerrig. Man trenger ikke å bruke alt man lærer. Men spørsmålet er veldig aktuelt i forhold til Bachelor oppgaven.
Hjemme bruker jeg Word 2007. Jeg har brukt det siden det kom i Word 2.0 versjon en gang på nitti-tallet. I den tiden var jeg lærevillig. Ville vite hvordan alt fungerte og kunne lage noen heftige dokumenter. Jeg bruker det fremdeles, men jeg vet ikke helt hva jeg bruker det til. Ingenting nyttig i hvertfall. Og på ett eller annet tidspunkt mellom Word 97 og Word 2003 ramlet jeg av lasset. Nå sitter jeg med et Bachelor prosjekt som skal skrives. Jeg ser for meg et dokument som godt kan komme over 100 sider. Her må innholdsfortegnelsen kunne følge det som skjer uten at jeg må gjøre noe, toppteksten bør automatisk endres etterhvert som nytt kapittel skrives, partall i sidenummereringen bør faktisk komme på heltallssider i bunnteksten, figurlister skal oppdateres automatisk og bildetekst bør følge bilde og ikke flytte seg over til neste side når det kommer for langt ned på nåværende side m.m. Fotnoter og referanseliste bør også behersker.
Jeg så et kurs på intranett. Dette vil jeg være med på. Ikke lett å overtale daglig leder om at det er jobbrelatert når man arbeider som hjelpepleier på natt, men etter noen vaktbytter så gikk det i orden. Mitt første kurs i kommunal regi på gud vet hvor lenge. Jeg var nysgjerrig på om det var like dårlig lagt opp nå som da. Hm.. kanskje, kanskje ikke. På intranett stod det kl. 08:00 - 15:30. Jeg ringte dagen før, bare for å sjekke hvor kurset ble holdt. Hun kunne samtidig meddele at kurset var fra kl. 09:00 - 14:00. Vel, kurset er gjennomført, og det varte fra kl. 08:30 - 15:30, men kursholder sluttet kl. 14:30. Snakker vi kommal sektor her eller? Skriften som vistes på fremviseren var utydelig og med lyset på var det nesten umulig å få med seg hvilke ikoner mustasten endte opp på. Det ble litt gjetting. Kursleder kunne sine ting, men det var ikke like lett å følge med. Det kunne gå noe fort i svingene, og når man sitter bakerst, er det lett å se skjermene og at halvparten av klassen har ramlet av lasset, og bare følger med på tavlen og ikke aktivt prøver selv. Det hjalp heller ikke at utseendet til Word 2007 ikke var identisk på alle maskinene. Noe som bør sjekkes på forhånd, skal man holde kurs.
Og noe som aldri slår feil, når man blir sliten og bare venter til kurset skal blir ferdig, da begynner internett surfingen. Respektløst synes jeg, men det er nå bare min mening. Jeg visste at det meste av det som ble forelest eksisterer. Jeg vet nå ca. hvor jeg må lete i et dokument, men ikke eksakt. Kurset er gratis og man skal ikke klage. Jeg kom ut med mer kunnskap enn da jeg gikk inn i salen og jeg kommer til å benytte lærdommen i oppgaveskrivingen til Bachelor prosjektet.
Men jeg måtte jo bare spørre. Hvordan kan man lage ett dokument og få det til å se ut som det har blitt skrevet tidligere. Det kan ikke være så enkelt som å stille klokken tilbake på PC'n. Selv slo det meg at jeg kunne gå inn på et gammelt dokument, slette det som stod der og skrive nytt innhold? Jeg tenkte høyt, men det kom bare det ene gispet etter det andre fra forsamlingen. Dette var jo dokumentforfalskning. Synd at jeg ikke kom så langt som å spørre om hvordan man kan manipulere dokumenter som allerede eksisterer. De lurer sikkert på hvilken kommunal avdeling jeg jobber i, og neste gang noe slikt kommer på nyhetene, så vil de sikkert ikke snu seg til ektefellen og si at slikt skjer ikke i vår kommune.
Nå har jeg ikke tenkt å forfalske noe som helst. Og ikke har jeg bruk for Word 2007 i jobbsammenheng heller. Men jeg er jo nysgjerrig. Man trenger ikke å bruke alt man lærer. Men spørsmålet er veldig aktuelt i forhold til Bachelor oppgaven.
Freelance journalist. Jeg?
Kanskje sommerjobben i går var litt "far fetched". Det mener min kone. Hun ga meg et lite hint om å tagge den som "utopi" eller "idiotiske påfunn". Jeg er ikke helt enig, men lar det ligge inntil videre.
Men en annen liten annonse har fanget mitt blikk. I går kom bydelsavisen. De søker etter freelancere. Det er ikke like "far fetched". Jeg har nemlig vært freelance journalist en gang i tiden. Jeg trivdes med jobben. Det var ikke mye som stod i annonsen, men kjennskap til egen bydel var en fordel. Noe for meg? Å være 45 år bør jeg være en pluss i en slik sammenheng.
Min kone sier at det vil ta tid bort fra Bachelor prosjektet mitt... og de andre fagene jeg tar. Hun har rett. Det vil også gi meg mindre fritid. Det nevnte hun ikke, men det ligger i kortene. Andre ulemper er at i nattvakt turnusen, så er det bare i min nidagers friperiode at jeg er menneske. Det er likevel noen fordeler. Det gir meg muligheten til å utvide mitt kontaktnett. Kanskje kan det være en potensiell arbeidsgiver der ute, eller noen som kjenner noen. Jeg får i hvertfall muligheten til å trykke på et tastatur. Høres kjedelig ut, men har du min jobb, så er det meste bedre.
I dag ringte jeg. Hadde en kort og hyggelig samtale med en av de ansatte. Vi ble enige om at jeg sendte en kort presentasjon av meg selv og hva jeg ønsket å skrive om. I mitt tilfelle ble det kultur, historie, portrettintervju, vei- og boligutbygging. Det skulle vel dekke de fleste temaer i en bydelsavis. Jeg sendte med mine blinkskudd fra januar måned også. De ligger forresten under kategorien "Foto". Jeg husker fra tiden som freelance journalist at jeg selv måtte ta bildene. Vet ikke om to tiår har forandret denne fremgangsmåten. Men jeg er ikke tapt bak et kamera og det bør vel telle for noe. Nevnte litt diskret at bildene har vært en liten runde gjennom Photoshop. Jada, det var sleipt. Men det var eneste mulighet til å få frem at bildebehandling er også noe jeg behersker, uansett om jeg er rene amatøren i forhold til min kone. Men jeg var vant til å være "potet" de årene jeg var i bransjen. Det behøver ikke være en ulempe.
Epost med vedlegg ble sendt. Så får vi se hva som skjer. Bare for å ha det sagt, det er ikke noe jeg ønsker å gjøre av hele mitt hjerte. Det har mye å gjøre med at innen sommeren kommer, ligger vi dessverre i et økonomisk mareritt av dimensjoner. Alt som hjelper økonomisk er av interesse. Hvis dette kan gi noen tusen kroner i fattigkassa på månedlig basis, så aner du ikke hvor mye det kan hjelpe.
Kryss fingrene. Vi får snart vite utfallet. I morgen har de et redaksjonmøte.
Men en annen liten annonse har fanget mitt blikk. I går kom bydelsavisen. De søker etter freelancere. Det er ikke like "far fetched". Jeg har nemlig vært freelance journalist en gang i tiden. Jeg trivdes med jobben. Det var ikke mye som stod i annonsen, men kjennskap til egen bydel var en fordel. Noe for meg? Å være 45 år bør jeg være en pluss i en slik sammenheng.
Min kone sier at det vil ta tid bort fra Bachelor prosjektet mitt... og de andre fagene jeg tar. Hun har rett. Det vil også gi meg mindre fritid. Det nevnte hun ikke, men det ligger i kortene. Andre ulemper er at i nattvakt turnusen, så er det bare i min nidagers friperiode at jeg er menneske. Det er likevel noen fordeler. Det gir meg muligheten til å utvide mitt kontaktnett. Kanskje kan det være en potensiell arbeidsgiver der ute, eller noen som kjenner noen. Jeg får i hvertfall muligheten til å trykke på et tastatur. Høres kjedelig ut, men har du min jobb, så er det meste bedre.
I dag ringte jeg. Hadde en kort og hyggelig samtale med en av de ansatte. Vi ble enige om at jeg sendte en kort presentasjon av meg selv og hva jeg ønsket å skrive om. I mitt tilfelle ble det kultur, historie, portrettintervju, vei- og boligutbygging. Det skulle vel dekke de fleste temaer i en bydelsavis. Jeg sendte med mine blinkskudd fra januar måned også. De ligger forresten under kategorien "Foto". Jeg husker fra tiden som freelance journalist at jeg selv måtte ta bildene. Vet ikke om to tiår har forandret denne fremgangsmåten. Men jeg er ikke tapt bak et kamera og det bør vel telle for noe. Nevnte litt diskret at bildene har vært en liten runde gjennom Photoshop. Jada, det var sleipt. Men det var eneste mulighet til å få frem at bildebehandling er også noe jeg behersker, uansett om jeg er rene amatøren i forhold til min kone. Men jeg var vant til å være "potet" de årene jeg var i bransjen. Det behøver ikke være en ulempe.
Epost med vedlegg ble sendt. Så får vi se hva som skjer. Bare for å ha det sagt, det er ikke noe jeg ønsker å gjøre av hele mitt hjerte. Det har mye å gjøre med at innen sommeren kommer, ligger vi dessverre i et økonomisk mareritt av dimensjoner. Alt som hjelper økonomisk er av interesse. Hvis dette kan gi noen tusen kroner i fattigkassa på månedlig basis, så aner du ikke hvor mye det kan hjelpe.
Kryss fingrene. Vi får snart vite utfallet. I morgen har de et redaksjonmøte.
tirsdag 16. februar 2010
Sommerjobben gikk i vasken
I dag sier jeg "sommerjobben gikk i vasken". Om en uke blir uttalelsen mer nyansert. Herregud, jeg er trossalt 45 år. Hvem i sin villeste fantasi vil gi meg en sommerjobb.
Forsvarets forum har vært min følgesvenn i snart 25 år. Det har blitt ett militært kvailitesblad gjennom årene. For meg er det et do blad. Det ligger sammen med bøker om HTML, Programmering i JAVA, TCP/IP protokollen m.m. Så det er ikke prioritert lesestoff i disse skoletider. Men så ligger det og slenger rundt på jobben også. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som var i forvaret. Og har man en kjedelig vakt, ja da blir Forsvarets forum lest fra perm til perm. Og her fant jeg en liten annonse. Sommerjobb ved Forsvarets forskningsinstitutt. De ønsker seg,
"...studenter på høgskole / universitetsnivå. Oppgavene er tilpasset forventet kunnskaps /erfaringsnivå, eller litt høyere. Kjennskap til forsvaret er ikke nødvendig. Instituttet er tverrfaglig og dekker fag som matematikk, fysikk, informasjonsteknologi, kjemi, biologi, medisin, statsvitenskap og økonomi."
Dette var interessant. Noen dager senere så jeg annonsen igjen. Denne gangen i VG Nett. Jeg gikk inn på hjemmesiden til Forsvarets forskningsinstitutt og fant frem flere detaljer om sommerjobben. 10 uker, hvorav to er ulønnet ferie. Videre lesing ga meg mer å tenke på.
"Norges mest attraktive offentlige arbeidsplass. Forvarets forskningsinstitutt (FFI) er en av Norges mest attraktive offentlige arbeidsplasser og en av Norges mest attraktive arbeidsplasser for teknologer. I undersøkelser blant studenter og unge teknologer er FFI den offentlige institusjonen som år etter år kommer høyest på listen som drømmearbeidsplass. Instituttet blander seg også i tetkampen med de fremste og største arbeidsgiverne i privat sektor".
Dette er jo helt perfekt for meg. Jeg mener det og sier det en gang til. Dette er helt perfekt for meg. Kan man få en bedre sommerjobb enn dette? Og i det lavtlønnsyrke jeg er i, så vil jeg heller ikke merke lønnsforskjellen. Må kanskje ta opp et lite lån for å holde fortet i de ukene det gjelder, men det er ikke helt urealistisk. Er det?
Jeg var i en drømmeverden noen dager. Det skal jeg inrømme. Men jeg skjønner at jeg ville stilt sist i køen. Hm.. 45 år og evighetsstudent? Det klinger bare ikke så godt. Jeg tok likevel kontakt med vår tillitskvinne på jobb. Jeg hadde jo permisjon uten lønn i hele 2008. Var det en mulighet til å få permisjon så nære forrige permisjon? Svaret var både positivt og negativt. Jeg kunne få permisjon, men søknadsfristen er 19 februar. Søknaden til Forsvarets forskningsinstitutt skal leveres elektronisk innen 1 mars. Svaret får man vite i slutten av april. Jeg kan bare ikke søke permisjon for en sommerjobb som jeg mest sannsynlig ikke får. Om så sjansen var 90% så ville ikke det bety noe. Man klusser ikke med en fast stilling og permisjon uten at man vet noe sikkert. Men det hadde vært kjempegøy og noe å ha på CV'n.
Hvor faen var disse jobbene når jeg var 20?
Her er linken til Forsvarets forskningsinstitutt og sommerjobben.
Forsvarets forum har vært min følgesvenn i snart 25 år. Det har blitt ett militært kvailitesblad gjennom årene. For meg er det et do blad. Det ligger sammen med bøker om HTML, Programmering i JAVA, TCP/IP protokollen m.m. Så det er ikke prioritert lesestoff i disse skoletider. Men så ligger det og slenger rundt på jobben også. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som var i forvaret. Og har man en kjedelig vakt, ja da blir Forsvarets forum lest fra perm til perm. Og her fant jeg en liten annonse. Sommerjobb ved Forsvarets forskningsinstitutt. De ønsker seg,
"...studenter på høgskole / universitetsnivå. Oppgavene er tilpasset forventet kunnskaps /erfaringsnivå, eller litt høyere. Kjennskap til forsvaret er ikke nødvendig. Instituttet er tverrfaglig og dekker fag som matematikk, fysikk, informasjonsteknologi, kjemi, biologi, medisin, statsvitenskap og økonomi."
Dette var interessant. Noen dager senere så jeg annonsen igjen. Denne gangen i VG Nett. Jeg gikk inn på hjemmesiden til Forsvarets forskningsinstitutt og fant frem flere detaljer om sommerjobben. 10 uker, hvorav to er ulønnet ferie. Videre lesing ga meg mer å tenke på.
"Norges mest attraktive offentlige arbeidsplass. Forvarets forskningsinstitutt (FFI) er en av Norges mest attraktive offentlige arbeidsplasser og en av Norges mest attraktive arbeidsplasser for teknologer. I undersøkelser blant studenter og unge teknologer er FFI den offentlige institusjonen som år etter år kommer høyest på listen som drømmearbeidsplass. Instituttet blander seg også i tetkampen med de fremste og største arbeidsgiverne i privat sektor".
Dette er jo helt perfekt for meg. Jeg mener det og sier det en gang til. Dette er helt perfekt for meg. Kan man få en bedre sommerjobb enn dette? Og i det lavtlønnsyrke jeg er i, så vil jeg heller ikke merke lønnsforskjellen. Må kanskje ta opp et lite lån for å holde fortet i de ukene det gjelder, men det er ikke helt urealistisk. Er det?
Jeg var i en drømmeverden noen dager. Det skal jeg inrømme. Men jeg skjønner at jeg ville stilt sist i køen. Hm.. 45 år og evighetsstudent? Det klinger bare ikke så godt. Jeg tok likevel kontakt med vår tillitskvinne på jobb. Jeg hadde jo permisjon uten lønn i hele 2008. Var det en mulighet til å få permisjon så nære forrige permisjon? Svaret var både positivt og negativt. Jeg kunne få permisjon, men søknadsfristen er 19 februar. Søknaden til Forsvarets forskningsinstitutt skal leveres elektronisk innen 1 mars. Svaret får man vite i slutten av april. Jeg kan bare ikke søke permisjon for en sommerjobb som jeg mest sannsynlig ikke får. Om så sjansen var 90% så ville ikke det bety noe. Man klusser ikke med en fast stilling og permisjon uten at man vet noe sikkert. Men det hadde vært kjempegøy og noe å ha på CV'n.
Hvor faen var disse jobbene når jeg var 20?
Her er linken til Forsvarets forskningsinstitutt og sommerjobben.
mandag 15. februar 2010
Statens innkrevingssentral, uggh
Onsdag 27, januar snakket jeg pr. telefon med både Statens innkrevingssentral, Statens lånekasse og Skattekontoret. En seier til diplomatiet skrev jeg i en tidligere post. Alt gikk som det skulle. Jeg fikk forklart mitt ståsted og fikk beskjed om hva som nå kom til å skje. Det første jeg gjorde var å skrive brev og legge ved aktuell informasjon til Statens lånekasse. For å være smart tok jeg kopi av alt og sendte dette sammen med et eget brev til Statens innkrevingssentral.
Nå har jeg fått brev fra Statens innkrevingssentral. Mitt brev er ikke nevnt med et ord. Heller ikke min telefonsamtale. Her er det rett på sak.
"Pålegg i utleggstrekk i lønn. Du meddeles at arbeidsgiver er pålagt å foreta trekk i lønn, feriepenger eller andre lignende ytelser som fastsatt nedenfor. Trekket skal iverksettes fra og med første lønssutbetaleling. Vi viser til ytterligere informasjon, og til opplysninger om klage på baksiden av dette brev."
Det månedlige trekkbeløpet er 2700 kroner. Mye? Jeg vet ærlig talt ikke hvordan økonomien er hos andre. For meg er dette et enormt beløp. Når man arbeider natt, er det ingen 100% stillingsandel i kommunal helsesektor. Som regel er 67% stillingsandel på natt det normale.
Jeg har mulighet til å klage. Joda, men slik jeg oppfatter dette, så er vel det første trekket allerede gjort. Februar lønnen har vel kommet inn i banken. Så da får jeg klage min nød og se om det hjelper. Å kontakte Statens lånekasse hjelper ikke. Jeg har sendt de nødvendige dokumenter og de har en 8-10 ukers ventetid.
"Det gjøres oppmerksom på at utleggstrekk i lønn eller trygd vil bli registrert i Løsøreregisteret."
Det kan umulig være positivt. Ser bare for meg en potensiell fremtidig arbeidsgiver som får tak i slik imformasjon.
Nå har jeg fått brev fra Statens innkrevingssentral. Mitt brev er ikke nevnt med et ord. Heller ikke min telefonsamtale. Her er det rett på sak.
"Pålegg i utleggstrekk i lønn. Du meddeles at arbeidsgiver er pålagt å foreta trekk i lønn, feriepenger eller andre lignende ytelser som fastsatt nedenfor. Trekket skal iverksettes fra og med første lønssutbetaleling. Vi viser til ytterligere informasjon, og til opplysninger om klage på baksiden av dette brev."
Det månedlige trekkbeløpet er 2700 kroner. Mye? Jeg vet ærlig talt ikke hvordan økonomien er hos andre. For meg er dette et enormt beløp. Når man arbeider natt, er det ingen 100% stillingsandel i kommunal helsesektor. Som regel er 67% stillingsandel på natt det normale.
Jeg har mulighet til å klage. Joda, men slik jeg oppfatter dette, så er vel det første trekket allerede gjort. Februar lønnen har vel kommet inn i banken. Så da får jeg klage min nød og se om det hjelper. Å kontakte Statens lånekasse hjelper ikke. Jeg har sendt de nødvendige dokumenter og de har en 8-10 ukers ventetid.
"Det gjøres oppmerksom på at utleggstrekk i lønn eller trygd vil bli registrert i Løsøreregisteret."
Det kan umulig være positivt. Ser bare for meg en potensiell fremtidig arbeidsgiver som får tak i slik imformasjon.
søndag 14. februar 2010
Flatskjerm, 1-0 til brukerne over min helsesone
I natt var det stille. Alle sov. Det var som om julenissen hadde vært innom med imovane og annet snacks til hele gjengen. Den perfekte anledning til å lese litt skole, men jeg ble sittende foran tv skjermen. Natten begynte med "I, Robot", en amerikansk science fiction film med Will Smith i hovedrollen. Den tilhører definitivt fremtiden. Nå er det vel kanskje et definisjonsspørsmål på hva som egentlig kjennetegner en robot. De er vel mest brukt innen industrien. Selv assosierer jeg roboter med støvsugere man kan kjøpe. De som finner ut hvor veggene befinner seg og vet hvor de har støvsuget allerede. På et av sykehusene har man snakkende Alene Gående Vogner. AVG-er som de kalles, som frakter og henter tøy, avfall og lagervare rundt til sentrene.
Etterpå så jeg Apollo 13 med Tom Hanks. Det fikk meg til å tenke på at mennesker gikk på månen i 1969. Det er over 40 år siden. Nå er Space Shuttle Endeavour i verdensrommet og monterer siste rest av Den Internasjonale Romstasjonen. Natten ble avsluttet med et program på Discovery kanalen. Hvordan de tenker å muligens bygge en stor kuppel over hele sentrum av Houston, Texas.
Jeg vet at det er gjort teknologiske fremskritt innen legevitenskapen. Det går ikke en dag uten at det er en artikkel om kreft i avisen og jeg har fått med meg at sjansen til å overleve kreft er forbedret. Jeg vet også at det er gjort studier på hvordan å forbedre den demente sin hverdag, og andre brukergrupper. Men jeg ser ingenting til det. Jeg har arbeidet innen helsevesenet i over 10 år. Det er kanskje ikke en mannsalder, men man skulle tro at noe skjedde? Til og med hjemme hos meg har teknologien gjort hverdagen annerledes.
Det som fikk meg til å reflektere over alt dette var at jeg kikker inn til brukerne i løpet av natten. Og i natt observerte jeg enda en gammel tv som har blitt skiftet ut med flatskjerm. Jeg hadde permisjon i hele 2008. Det var først da jeg kom tilbake at jeg la merke til alle flatskjermene. Jeg går og tramper rundt i de samme korridorene. Vi har de samme hjelpemidlene som for ti år siden. Vi utfører jobben vår på samme måte som for ti år siden. Den eneste forskjellen jeg kan erindre, er at for noen år siden ble veggene malt. Men jeg holder meg litt oppdatert. Sånn for egen del. Jeg vet at det finnes farger som appellerer mer til demente. Jeg vet at det finnes lys som kan monteres slik at de blir mer våkne på dagen og sover når de skal. Jeg vet at ting skjer. Men det eneste som er sikkert i løpet av de siste 10 årene, er at brukerne har erstattet de gamle tv-ene sine med flatskjermer. I hvertfall på min sone.
Etterpå så jeg Apollo 13 med Tom Hanks. Det fikk meg til å tenke på at mennesker gikk på månen i 1969. Det er over 40 år siden. Nå er Space Shuttle Endeavour i verdensrommet og monterer siste rest av Den Internasjonale Romstasjonen. Natten ble avsluttet med et program på Discovery kanalen. Hvordan de tenker å muligens bygge en stor kuppel over hele sentrum av Houston, Texas.
Jeg vet at det er gjort teknologiske fremskritt innen legevitenskapen. Det går ikke en dag uten at det er en artikkel om kreft i avisen og jeg har fått med meg at sjansen til å overleve kreft er forbedret. Jeg vet også at det er gjort studier på hvordan å forbedre den demente sin hverdag, og andre brukergrupper. Men jeg ser ingenting til det. Jeg har arbeidet innen helsevesenet i over 10 år. Det er kanskje ikke en mannsalder, men man skulle tro at noe skjedde? Til og med hjemme hos meg har teknologien gjort hverdagen annerledes.
Det som fikk meg til å reflektere over alt dette var at jeg kikker inn til brukerne i løpet av natten. Og i natt observerte jeg enda en gammel tv som har blitt skiftet ut med flatskjerm. Jeg hadde permisjon i hele 2008. Det var først da jeg kom tilbake at jeg la merke til alle flatskjermene. Jeg går og tramper rundt i de samme korridorene. Vi har de samme hjelpemidlene som for ti år siden. Vi utfører jobben vår på samme måte som for ti år siden. Den eneste forskjellen jeg kan erindre, er at for noen år siden ble veggene malt. Men jeg holder meg litt oppdatert. Sånn for egen del. Jeg vet at det finnes farger som appellerer mer til demente. Jeg vet at det finnes lys som kan monteres slik at de blir mer våkne på dagen og sover når de skal. Jeg vet at ting skjer. Men det eneste som er sikkert i løpet av de siste 10 årene, er at brukerne har erstattet de gamle tv-ene sine med flatskjermer. I hvertfall på min sone.
lørdag 13. februar 2010
Bleier kan brukes til så mangt på et sykehjem
Sol ute, sol inne, sol i hjerte, sol i sinnet. Skrevet av Herbert Herding-Herberth. Snø ute, regn inne, for her er vi, på sykehjemmet. Skrevet av meg for noen minutter siden. Ikke like stilsikkert, men jøss så "treffende".
Jeg stikker innom min makker på natta. Hun har fått den rolige avdelingen i natt. I hvertfall den som har størst sannsynlighet for å være rolig. Hun har eksamen på mandagen, så jeg regner med å finne henne fordypet i en eller annen lærebok. Men til min forbauselse er det full aktivitet der inne. For det drypper vann fra taket. Hun har funnet frem en bøtte som står i den ene stressless stolen. Drypp...drypp...drypp.
Sprekken i taket utvider seg mens vi står der og glor. Det holder ikke lengere med en bøtte. Omkretsen er bare ikke stor nok til favne om dråpene. De havner i stolen. Men vi er jo på et *kremt* sykehjem. Vi er helsepersonale. Vi har jo bleier. I hopetall. Og de er jo så allsidige. Vi hører en annen lyd også. Et skarpere drypp...drypp...drypp. Det kommer fra takplatene litt lenger inn i stuen. Der drypper det foreløpig bare oppå takplatene. Vannet har ikke trengt igjennom.
Det som jeg synes er litt trist oppi alt dette, er at vannet som drypper mot takplatene ble for 3 uker siden meldt under morgenrapporten. Av meg. Det ble notert ned av soneleder. Jeg antar at beskjeden ble formidlet videre. Men kommunikasjon innen kommunal sektor er et kapittel for seg. Ikke vet jeg hvem som har feilet. I mellomtiden er det brukerne som får lide.
Jeg stikker innom min makker på natta. Hun har fått den rolige avdelingen i natt. I hvertfall den som har størst sannsynlighet for å være rolig. Hun har eksamen på mandagen, så jeg regner med å finne henne fordypet i en eller annen lærebok. Men til min forbauselse er det full aktivitet der inne. For det drypper vann fra taket. Hun har funnet frem en bøtte som står i den ene stressless stolen. Drypp...drypp...drypp.
Sprekken i taket utvider seg mens vi står der og glor. Det holder ikke lengere med en bøtte. Omkretsen er bare ikke stor nok til favne om dråpene. De havner i stolen. Men vi er jo på et *kremt* sykehjem. Vi er helsepersonale. Vi har jo bleier. I hopetall. Og de er jo så allsidige. Vi hører en annen lyd også. Et skarpere drypp...drypp...drypp. Det kommer fra takplatene litt lenger inn i stuen. Der drypper det foreløpig bare oppå takplatene. Vannet har ikke trengt igjennom.
Det som jeg synes er litt trist oppi alt dette, er at vannet som drypper mot takplatene ble for 3 uker siden meldt under morgenrapporten. Av meg. Det ble notert ned av soneleder. Jeg antar at beskjeden ble formidlet videre. Men kommunikasjon innen kommunal sektor er et kapittel for seg. Ikke vet jeg hvem som har feilet. I mellomtiden er det brukerne som får lide.
fredag 12. februar 2010
Jeg er soppfri, så lenge det varer
Onsdag ringte jeg til sykehuset. Det har gått over en måned siden jeg ble forespeilet kontrolltime. Nei, de hadde ikke satt meg opp på noen kontrolltime. Man må jo unnskylde dem. Det er jo norsk helsevesen det er snakk om. Heldigvis fikk jeg time to dager senere, som er i dag. Jeg lurte litt på om jeg var heldig som hadde fått time på flekken eller om jeg skulle være litt nervøs for at de hadde glemt noe.
Legen kikket ned i halsen med speil. Trodde ikke de klarte å se så langt ned på denne måten, men hun bekreftet at de klarte å se helt ned til strupelokket. Ingen tegn til sopp. Det var jo betryggende. En stor lettelse. Men hvor kom blodet fra forleden uke? Vi ble enige om at jeg beholder de depot tablettene jeg har igjen, og kommer det noe sopp så kan jeg ta de resterende. Innkallingen jeg har fått til gastroskopi undersøkelse beholder jeg. Nå skal jeg røyke, spise sjokolade og drikke brus, men bare i dag.
Tre uker etter at jeg var til legevakten så ringte jeg Aleris. Han tok diverse blodprøver, kikket og følte på halsen men mye mer var det jo ikke han kunne gjøre. Jeg virket blek var den eneste konkrete kommentaren jeg husker. Vi ble i hvertfall enige om at jeg skulle bestille meg time til røntgen av lungene for å utelukke lungekreft. Og så skulle han bestille time til øre-nese-hals spesialisten til Aleris og om noen uker ville jeg få en grundig undersøkelse. Jeg husker jeg gikk den kilometeren fra Aleris til Røntgen Spesialisten i en bitende kulde og med tanker om lungekreft og den visse død. Noen dager senere kom det brev i posten om at lungekreft kunne utelukkes.
Legen kikket ned i halsen med speil. Trodde ikke de klarte å se så langt ned på denne måten, men hun bekreftet at de klarte å se helt ned til strupelokket. Ingen tegn til sopp. Det var jo betryggende. En stor lettelse. Men hvor kom blodet fra forleden uke? Vi ble enige om at jeg beholder de depot tablettene jeg har igjen, og kommer det noe sopp så kan jeg ta de resterende. Innkallingen jeg har fått til gastroskopi undersøkelse beholder jeg. Nå skal jeg røyke, spise sjokolade og drikke brus, men bare i dag.
DEL 2
Vi hadde en gammel jakthytta fra 70-tallet stående bak i hagen. Jeg har i flere år sagt at jeg skal fjerne den. I fjor begynte jeg. Mitt store mysterium er som følger. Satte jeg mine ben i den soppbefengte jakthytten før den 12 mars, da jeg merket at jeg slimet eller ikke? For etterhvert som tiden har gått, har jeg gitt jakthytten mer og mer av skylden for dette helvete. Etterhvert som våren kom slimet jeg mer og mer. Det kom slim opp fra halsen og inn i munnen. Til slutt ble det så mye at jeg måtte spytte det ut. Det var ingen vits i svelge det igjen. Til tider var det uutholdelig. Og så kom blodet.Tre uker etter at jeg var til legevakten så ringte jeg Aleris. Han tok diverse blodprøver, kikket og følte på halsen men mye mer var det jo ikke han kunne gjøre. Jeg virket blek var den eneste konkrete kommentaren jeg husker. Vi ble i hvertfall enige om at jeg skulle bestille meg time til røntgen av lungene for å utelukke lungekreft. Og så skulle han bestille time til øre-nese-hals spesialisten til Aleris og om noen uker ville jeg få en grundig undersøkelse. Jeg husker jeg gikk den kilometeren fra Aleris til Røntgen Spesialisten i en bitende kulde og med tanker om lungekreft og den visse død. Noen dager senere kom det brev i posten om at lungekreft kunne utelukkes.
torsdag 11. februar 2010
Google har anerkjent min eksistens
Google har anerkjent min eksistens. Jeg tror det ikke, så jeg sier det en gang til. Google har anerkjent min eksistens. En mail, på Google sin Gmail kom i dag. Til meg ;)
"Google AdSense-søknaden din er godkjent. Du kan nå aktivere kontoen din og komme i gang med AdSense i løpet av få minutter. Følg trinnene nedenfor for å konfigurere kontoen din raskt. Hvis du vil ha en detaljert gjennomgang av alt du trenger å vite som ny AdSense-utgiver, kan du også gå til Newbie Central".
På åttitallet en gang tok jeg forberende ved universitetet. Jeg husker ikke mye, og det jeg tror jeg husker er som regel feil. Jeg trodde jeg hadde det perfekte sitatet å komme med, men etter å ha sjekket litt på internet så ser det ut som at det nærmeste jeg kommer er Rene Descartes "jeg tenker, ergo er jeg". Mitt sitat vil ikke komme i historiebøkene, men jeg er fornøyd med bloggen. Meg, "Google godkjenner meg, ergo er jeg".
Denne godkjennelsen har jeg ventet på siden august i fjor. Det står vitterlig på deres hjemmeside at søknaden blir behandlet i løpet av en to ukers tid. Men på hjelpeforumet er det side opp og side ned men fortvilte brukere som venter forgjeves på sin godkjennelse og lurer på når den kommer.
Jeg leser mailen om og om igjen. Instruksjonene ser enkle ut. Jeg prøver å logge inn på AdSense og der hvor jeg tidligere har blitt stoppet av en melding som sier at søknaden er under behandling, kommer jeg nå inn. I det aller helligste. Men verden er ikke problemfri. De forteller meg å kopiere et lite script. De forteller meg også hvor scriptet skal limes inn. Men så er det en drøss med vage hentydninger til kildekoden og bruk av HTML. Foklaringen er at alle bruker så forskjellige programmer at de kan ikke legge ut instruksjoner til alle disse programmene. Neivel. Det er greit. Men legg nå for guds skyld ut instruksjonen til ett av dem, så kan jeg da alltids laste ned det programmet for anledningen.
Jeg prøver og feiler i timevis. En kompis kommer bortover. Han skal egentlig hjelpe til med å flytte et kjøleskap fra ett rom til et annet, men mannen har en gang i tiden holdt på med HTML kode og alt det jeg egentlig ikke har så lyst å lære noe om. Jeg tvinger han bort til PC'n. Han gjør noen Google søk som jeg føler er helt bortkastet, men han har en tendens til å komme frem til riktig svar mer enn jeg gjør.
Jeg får ikke ha AdSense på min YouTube konto. Jeg må være YouTube Partner. Hva faen. Det er jo gjennom YouTube kontoen min jeg søkte om å få ha AdSense. Det er jo der jeg kan tjene penger. Jeg har allerede testet ut mitt lille konsept og det fungerer. Min nisje er *kremt* meget populær. Nå må jeg nøye meg med å ha AdSense fra Google på blogsiden min. Det er vel en start det også. Men det er jo ingen som går inn på bloggen. Det er jo en nisje blogg for faen. Ikke denne bloggen altså.
Vel folkens, jeg må i tenkeboksen. Jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg kan tjene til livets opphold med AdSense. Men hadde det gitt meg månedens kostnader i bensin så hadde jeg vel vært fornøyd.. en stund.
"Google AdSense-søknaden din er godkjent. Du kan nå aktivere kontoen din og komme i gang med AdSense i løpet av få minutter. Følg trinnene nedenfor for å konfigurere kontoen din raskt. Hvis du vil ha en detaljert gjennomgang av alt du trenger å vite som ny AdSense-utgiver, kan du også gå til Newbie Central".
På åttitallet en gang tok jeg forberende ved universitetet. Jeg husker ikke mye, og det jeg tror jeg husker er som regel feil. Jeg trodde jeg hadde det perfekte sitatet å komme med, men etter å ha sjekket litt på internet så ser det ut som at det nærmeste jeg kommer er Rene Descartes "jeg tenker, ergo er jeg". Mitt sitat vil ikke komme i historiebøkene, men jeg er fornøyd med bloggen. Meg, "Google godkjenner meg, ergo er jeg".
Denne godkjennelsen har jeg ventet på siden august i fjor. Det står vitterlig på deres hjemmeside at søknaden blir behandlet i løpet av en to ukers tid. Men på hjelpeforumet er det side opp og side ned men fortvilte brukere som venter forgjeves på sin godkjennelse og lurer på når den kommer.
Jeg leser mailen om og om igjen. Instruksjonene ser enkle ut. Jeg prøver å logge inn på AdSense og der hvor jeg tidligere har blitt stoppet av en melding som sier at søknaden er under behandling, kommer jeg nå inn. I det aller helligste. Men verden er ikke problemfri. De forteller meg å kopiere et lite script. De forteller meg også hvor scriptet skal limes inn. Men så er det en drøss med vage hentydninger til kildekoden og bruk av HTML. Foklaringen er at alle bruker så forskjellige programmer at de kan ikke legge ut instruksjoner til alle disse programmene. Neivel. Det er greit. Men legg nå for guds skyld ut instruksjonen til ett av dem, så kan jeg da alltids laste ned det programmet for anledningen.
Jeg prøver og feiler i timevis. En kompis kommer bortover. Han skal egentlig hjelpe til med å flytte et kjøleskap fra ett rom til et annet, men mannen har en gang i tiden holdt på med HTML kode og alt det jeg egentlig ikke har så lyst å lære noe om. Jeg tvinger han bort til PC'n. Han gjør noen Google søk som jeg føler er helt bortkastet, men han har en tendens til å komme frem til riktig svar mer enn jeg gjør.
Jeg får ikke ha AdSense på min YouTube konto. Jeg må være YouTube Partner. Hva faen. Det er jo gjennom YouTube kontoen min jeg søkte om å få ha AdSense. Det er jo der jeg kan tjene penger. Jeg har allerede testet ut mitt lille konsept og det fungerer. Min nisje er *kremt* meget populær. Nå må jeg nøye meg med å ha AdSense fra Google på blogsiden min. Det er vel en start det også. Men det er jo ingen som går inn på bloggen. Det er jo en nisje blogg for faen. Ikke denne bloggen altså.
Vel folkens, jeg må i tenkeboksen. Jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg kan tjene til livets opphold med AdSense. Men hadde det gitt meg månedens kostnader i bensin så hadde jeg vel vært fornøyd.. en stund.
onsdag 3. februar 2010
24 timer uten røyk, yesss !
Jeg er stolt. Ja, uten tvil. Men før jeg bifaller meg selv så må jeg bare påpeke noen ting. Jeg spyttet blod på nattvakten i går. Det ville også ha vært iskaldt å stå ute på verandaen for å ta seg en blås. Sov lenge utpå dagen. Ok. Når det er sagt, så er jeg fremdeles... stolt som faen.
Jeg begynte på Champix tabletter i høst. Det hevdes at dette er den aller første røykesluttpillen, men jeg mener bestemt at det var en tidligere. Den hadde visst alvorlige bivirkninger. Det jeg liker med Champix er at den ikke inneholder nikotin, men virker direkte mot nikotinavhengigheten. Den eneste bivirkningen jeg merker har med "rare drømmer" å gjøre... og det kan forsåvidt være svært så underholdende. Først begynte jeg med en startpakke. Det som overrasket meg er at tablettene fungerte. Jeg var ned fra 15-20 pr. dag til 5-10 pr. dag. Men så kostet fortsettelsestablettene litt for mye til at det rakk til den neste måneden. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake til mitt normale forbruk.
Når jeg endelig hadde råd, måtte jeg begynne med startpakken igjen. Det tok faktisk litt lengere tid denne gangen før jeg fikk noen virkning av tablettene og røykingen avtok noe. Jeg røyker fremdeles 5-10 røyk pr. dag, men det er faktisk en halvering om ikke mer. Men i dag sa det brått stopp.
Irritasjonen over at blodet har kommet tilbake er der fremdeles, men det første sjokket har gitt seg. Mest sannsynlig så blir det noen røyk i morgen, men kanskje kan det være en ide å prøve på flere slike 24 timers røykefrie perioder.
Jeg begynte på Champix tabletter i høst. Det hevdes at dette er den aller første røykesluttpillen, men jeg mener bestemt at det var en tidligere. Den hadde visst alvorlige bivirkninger. Det jeg liker med Champix er at den ikke inneholder nikotin, men virker direkte mot nikotinavhengigheten. Den eneste bivirkningen jeg merker har med "rare drømmer" å gjøre... og det kan forsåvidt være svært så underholdende. Først begynte jeg med en startpakke. Det som overrasket meg er at tablettene fungerte. Jeg var ned fra 15-20 pr. dag til 5-10 pr. dag. Men så kostet fortsettelsestablettene litt for mye til at det rakk til den neste måneden. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake til mitt normale forbruk.
Når jeg endelig hadde råd, måtte jeg begynne med startpakken igjen. Det tok faktisk litt lengere tid denne gangen før jeg fikk noen virkning av tablettene og røykingen avtok noe. Jeg røyker fremdeles 5-10 røyk pr. dag, men det er faktisk en halvering om ikke mer. Men i dag sa det brått stopp.
Irritasjonen over at blodet har kommet tilbake er der fremdeles, men det første sjokket har gitt seg. Mest sannsynlig så blir det noen røyk i morgen, men kanskje kan det være en ide å prøve på flere slike 24 timers røykefrie perioder.
tirsdag 2. februar 2010
Blod i spyttet... igjen
Dette var da faens til nedtur. Nå som jeg virkelig trodde jeg var på bedringens vei. Men ingenting skal være enkelt her i livet. Har da bare vært plaget med dette siden mars 2009. Hipp hurra for norsk helsevesen. Nå skal det sies at mange har det verre en meg, men frem til jeg vet eksakt hvorfor jeg spytter blod så kan det være det samme.
Det skulle selvsagt ikke mere til enn ett spytt i vasken for å konstatere det jeg trodde. Rødt blod. Jeg tenker bare på hvor mange timer og dager som gikk bort ved å tenke på hva årsaken kunne være i løpet av fjoråret. Foreløpig er det konstatert sopp i halsen, men før jul fikk jeg endelig bekreftet at jeg kommer inn på sykehuset i løpet av 3 måneder. Det vil si rundt 10 mars. Da skal det gjennomføres en gastroskopi undersøkelse. Den ser jeg ikke frem til og skal være glad når den er overstått. Jeg skjønner at en liten forklaring er nødvendig. Denne deler jeg opp litt etterhvert som utviklingen går sin gang.
Det skulle selvsagt ikke mere til enn ett spytt i vasken for å konstatere det jeg trodde. Rødt blod. Jeg tenker bare på hvor mange timer og dager som gikk bort ved å tenke på hva årsaken kunne være i løpet av fjoråret. Foreløpig er det konstatert sopp i halsen, men før jul fikk jeg endelig bekreftet at jeg kommer inn på sykehuset i løpet av 3 måneder. Det vil si rundt 10 mars. Da skal det gjennomføres en gastroskopi undersøkelse. Den ser jeg ikke frem til og skal være glad når den er overstått. Jeg skjønner at en liten forklaring er nødvendig. Denne deler jeg opp litt etterhvert som utviklingen går sin gang.
DEL 1
Den 12 mars 2009 var jeg på jobb intervju. Det var da hele spetakkelet begynte. Jeg vet det, fordi det var en ca. 5 timers kjøretur hjem og jeg måtte ha vinduet i bilen åpent fordi jeg av en eller annen grunn måtte spytte mye. Kanskje hadde det begynt tidligere, men det var da jeg selv merket det. I løpet av de neste månedene var det merkbart noen dager. Andre dager var alt som normalt. I mai måned spyttet jeg blod for første gang. Da ble jeg nervøs. Det var på en nattvakt. Da skal jeg si deg det ble tankevirksomhet. Og jeg er veldig flink til å krisemaksimere. Etter vakten var det rett til legevakten. Han konstaterte blod i halsen og sa at dette var en helt normal virusinfeksjon. Jeg ble litt lettet, men det var en krokrygget litt skremt mann som kom hjem. I ettertid lurer jeg på en ting. Er det ikke virusinfeksjon legene kaller det når de ikke har peiling på hva det er?
Abonner på:
Innlegg (Atom)