Positiv mail tilbake fra bydelsavisen

Jeg har vært heldig her i livet. Hm... ja ikke sant? Nei. Det hørtes dumt ut. Det stemmer heller ikke. Vi prøver igjen. På EN måte har jeg vært heldig her i livet. Det hørtes bedre ut. Sett trykket på EN, og utfra måten vi bruker språket på, vil jeg si at jeg har gardert meg på alle bauger og kanter.

På en måte har jeg vært heldig her i livet. Jeg har aldri søkt på de jobbene jeg har hatt. Det har bare blitt slik. De jeg kjenner godt ville på dette tidspunktet vært tøff nok til å gjøre meg oppmerksom på at det er jo derfor jeg er der jeg er og ikke har kommet lenger i livet. Men, slik er det.

En gang på åtti-tallet ville jeg bli forfatter. Sikkert lite penger den gang som nå. La vel merke til all kiosk litteraturen som aldri skulle blitt solgt. Ikke vet jeg. Jeg hadde skrevet 3 kapittler av det jeg mente ville bli tidenes bok, men noen måtte jo få lese mitt mesterverk. Redaktøren var der. Ikke visste jeg at det var en kjent person i bybildet, men jeg ga meg selvsagt ikke før hun hadde lest det. Hun kom ut fra bakrommet med et smil rundt munnen. Jeg vet fremdeles ikke hva hun mente om mine skriverier, men hun sa at jeg hadde bra fantasi. Samtidig spurte hun om jeg kunne tenke meg å jobbe som freelance journalist, med mulighet til fast arbeide etterhvert. Slik begynte noen snedige år i en lokal mediabransje som klamret seg fast til livets rett.

Jeg har søkt på jobber, men jeg har aldri vært kvalifisert for dem. Derfor har det vært lenge mellom de gangene jeg søker. Nå de siste årene har jeg søkt jobber som jeg har vært kvalifisert til, men jeg har ikke fått dem heller.

I dag fikk jeg mail tilbake fra bydelsavisa. Jeg tror faktisk jeg har fått jobben. Det stod ikke mye i mailen. De har et redaksjonsmøte på mandagen som de håper jeg kan delta på. Men det var den siste setningen i mailen som var viktig. Hvis jeg ikke kunne delta på møtet, så kunne jeg bare å ringe, så kunne vi diskutere aktuelle tema.

Det viktigste er pengene. Så synd å si det. Men det er sant. 30 år tidligere satt jeg i klasserommet på gymnaset og diskuterte ivrig om at penger er ikke alt her i verden. "Yeah right", sier jeg nå. Det stemmer sikkert såfremt man har penger. Har man ikke, betyr det faen meg utrolig mye. Dette er ikke en fast jobb. Det er freelance. Men det kan kanskje bli ett par artikler i måneden. Det må jo gi noe tilbake.

Ser vi bort fra pengene, så ja, klart er jeg glad for å få muligheten. Jeg er møkk lei helsevesenet. Jeg liker ikke å jobbe natt lenger, men kan aldri tenke meg noe annet på min sone. Å jobbe dag eller kveldsvakter er ikke uaktuellt. Og uansett om det går ut over egen fritid, så gir det meg muligheten til å omgåes andre mennesker.

Det høres ut som jeg går på anti-depressiva. Jevnt humør med få svingningner. Og er det først et høydepunkt, så er man glad, men ikke utrolig glad hvis du skjønner hva jeg mener. Så, som nevnt i en tidligere post, det er ikke drømmejobben, men det et steg i riktig retning.