Min arbeidskollega sin siste nattvakt

Arbeidskollegaer kommer og går gjennom årene. Det er ikke noe uvanlig i det. I så måte kan helsesektoren sammenlignes med de fleste. Jeg legger også merke til det. Når jeg gir morgenrapporten er det mange ansikt som er vendt mot meg. Men det er ikke de samme ansikt år etter år. De skiftes ut.

Alle som arbeider ved sonen er mine arbeidskollegaer. Det blir et riktig resonnement. Men realiteten for meg er noe annerledes. Ja, vi er alle kollegaer, men det er hun jeg jobber natt sammen med som er min virkelige arbeidskollega. Og i natt var hennes siste natt ved sonen. Det var jo synd. For slikt merkes. Ikke så mye for de andre. For dem er det bare et ansikt på natt. Men for meg, merkes det mye. For vårt arbeidslag består bare av to personer. Henne og meg.

Men vi gjorde det beste vi kunne ut av denne natten. Jeg kjøpte romkake og hun hadde med seg sjokoladekake. Vi er noen kakemonser begge to, og saumfarer kjøleskapene om natten på leting etter det perfekte kakestykket. Men det kjøpes bare inn kake i helgene og i dag er det vanlig hverdag. Til en slik anledning så er medbrakt det beste uansett.

Min arbeidskollega har nå gått ut av et vikariat med 66% stillingsandel her ved sonen, som ville ha blitt avsluttet i juli. Til gjengjeld fikk hun seg en 50% stillingsandel på en plass hun har vært vikar tidligere, og som jeg vet hun trivdes ved. Det er bra, men det viktigste er at det er en fast stilling. Jeg kan bare ønske henne lykke til, og jeg tror hun tok den riktige avgjørelsen.

Lykke til B