"Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, Del 1

Øl er godt. Det ville vært en av mine favoritter hadde det ikke vært for at jeg blir så jævlig tissetrengt av det. Kanskje drikker jeg mer nå, enn tidligere. Men så har jeg også eget toalett i eget hus. Ingen kø. Jeg kjøper mest dansk Tuborg, men så slår jeg til en gang i blant med både Miller og Budveiser. Det gir meg den amerikanske feelingen som jeg trenger i iblant. Men de siste dagene har jeg hatt et lite dilemma. Ølmessig altså. For hva kjøper du når du skal være vertskap til noen amerikanske soldater en helg? Der har man sine favoritter slik man har her og flere amerikanere kjøper Coors enn mine favoritter. Og hva er egentlig amerikansk i dag. Coors fusjonerte med et Canadisk selskap for noen år siden. Nei, det må bli norsk. Men hva er egentlig norsk øl? Dahls Pils? Men eies ikke det av Ringnes, som eies av Carlsberg? Som er dansk? Og en "Buddy Weekend" skal vel introdusere et snev av norsk kultur? Kanskje bør man ikke servere øl i det hele tatt? Tro det eller ei, dette funderte jeg altså på. Dahls pils ble det.

Marianne håper på aktive nattvakter. Da kommer jeg bare hjem og sutrer. Det er verst med kjedelige nattvakter. For da finner jeg som oftest noe, som dessverre også involverer henne. Denne gangen en liten annonse, som i de grader ville involvere henne. Forsvaret ønsket vertsfamilier til et hundretalls amerikanske Heimevernssoldater fra Minnesota. To soldater til hver familie. Etter en telefonsamtale og en kort mail var det gjort. De skulle hentes ved jernbanestasjonen innen et visst klokkeslett. Heldigvis har Marianne et slikt amerika savn for tiden at hun bare nikket samtykkende. Hva det hele dreide som om visste vi ikke før vi googlet i etterkant.

"The Minnesota National Guard and the Norwegian Home Guard are participating in the 37th Annual Troop Reciprocal Exchange. The exchange began in 1974 and is the longest-running military exchange partnership between any two nations ... The Soldiers and Airmen will also have an opportunity to experience some Norwegian culture as they visit some of the sights of Norway and participate in a “Buddy Weekend,” where they will stay with a Norwegian Family."

Noen god norsk side fant jeg ikke, men her er en av de mange amerikanske sidene om begivenheten 37th Annual Troop Reciprocal Exchange.

Etter at det ble bestemt at vi var en vertsfamilie, begynte vi å tenke på alt det som vi kanskje skulle ha tenkt på tidligere. Varmtvannstanken er fra 1967. Den holder til dusj nr. 2 på rappen, men så blir vannet kaldt. Mat. Vi må jo fylle kjøleskapet. Det har vi ikke gjort siden jul. Vi har hund og katt. Kan de være allergiske? Vi har et gjesterom, men bare en seng. Tenk, tenk. Ok, det ordnet seg. De må jo få noe tid for seg selv. Hva skjer da? Sikkert kommunikasjon med venner. Ok, vi har to bærbare datamaskiner. Det holder til Facebook. IP telefon hvis de vil ringe hjem. Vi elsker pasta. Men det kan de få i USA. Et herlig biff måltid? Tja, sikkert godt, men ikke kultur utveksling. Norsk mat, men hva? Hm.. kjøttkaker med potetmos, viltgryte, etc. Joda, det er tingen. Når vi hentet dem på jernbanestasjonen var vi rimelig sikker på at dette ville fungere. Og det gjorde det.

De to ungdommene kjente ikke hverandre fra tidligere, men kun fra den uken øvelsen i Norge foreløpig hadde vart. Men det så ut som de var blitt gode kompiser. Den ene litt mer sjenert enn den andre, men det varte ikke lenge. Herlig å høre amerikansk i huset igjen. Denne gangen med den avslepne og rolige dialekten fra "The Mid-West". Og så er det noe med måten de prater på. Her kan jeg være fullstendig på villspor, men jeg holder nå på mine egne observasjoner gjennom årene. De har som regel en dypere stemme enn europeere.

Det meste ble diskutert. Vi fikk høre om barndom, familie, kjærester, skole og fremtidsplaner. De hadde blitt briefet om å ikke prate om politikk. Om det rådet kom fra det amerikanske militæret eller de norske offiserene under treningen spurte jeg ikke om, men vi respekterte avgjørelsen. Jeg kjenner en del amerikansk militært personell fra tidligere, og det er ikke sikkert at et uskyldig spørsmål om utenrikspolitikk ville blitt besvart slik man forventer.

"What do you think about American Foreign Policy?"
"Yeah, lets go kick some AASSSsss".

Nå skal det sies at dette ville vært en sjeldenhet, men jeg er enig. Man trenger ikke snakke politikk under en "Buddy Weekend". Vi fortalte samtidig litt om vårt hverdagsliv og det ble noen koselige samtaler utover fredags- og lørdagskvelden. Jeg lærte noen ting selv også. Kom ikke på at amerikanere kaller de små ølboksene for "twelve ounze" og halvlitersboksene for "16 ounce".

Uansett om jeg får Forsvarets forum og holder meg rimelig oppdatert på hva militæret bedriver tiden med, så er det lenge siden 1983. Og noen timer ble det med militært prat også. Vårt forsvar har nettopp erstattet den tunge AG3'en med HK416. De har byttet ut M16 riflen med M4. Mine tanker gikk ikke lengre enn til at det var da greit og slippe og drasse rundt på et tyngre gevær enn nødvendig. Deres iakttagelse var at når geværet var så tungt som det var, var det en stor sannsynlighet at de stormet inn gjennom en dør med geværet pekende nedover og ikke i skytestilling. Og når mange skuddvekslinger foregår nettopp ved dører, så var lettere geværer en fordel. Det kan godt være at norske soldater i dag ser den sammen fordelen, men hvor mange dører stormer vi igjennom?

Og det er utrolig hvordan man kommer inn på visse tema. De hadde kompakt kameraer med seg og var ikke helt stø bak utløseren. Når jeg skulle gi dem en liten introduksjon til hvordan å holde kameraet stødig før bildetaking sammenlignet jeg det med å sikte og skyte med gevær. Og det ble jo et tema for seg selv. Artig, hm.. kanskje ikke for alle, var det når de skulle beskrive hvordan de skjøt. Hendene holdt plutselig i usynlige M4 rifler. Pustet inn, pustet ut, et sekunds ventetid og så ser du pekefingeren krølle seg sammen om den usynlige avtrekkeren.

De sekundene var de i transe. Og det får meg til å tenke på noe helt annet. Vi har ingen barn. Men man er ikke eldre enn man føler seg. Når man har to personer i huset som er rundt 20 år, så er det ikke til å komme fra at man tilhører en annen generasjon. Jeg tenker på dem som ungdommer, men under en skuddveksling så har tror jeg min oppfatning ville vært på avveie.

De fortalte litt om hvordan det føltes å gå på ski, ligge i telt og snøhule, og jeg er av den oppfatning at de har hatt et kjempeartig og lærerikt opphold under treningen. Og de har fått god kontakt med de norske styrkene. Jeg lurte litt selv på om ting har endret seg siden 1983 og senere på rep. Det var jo ikke så rent lite drikking da heller. Men da jeg fikk høre om en av de norske som ikke rakk å komme seg opp av stolen før han spydde utover bordet, så skjønner jeg at ingenting er forandret og alt er som det skal være. For man må jo bli introdusert til både karsk og heimert skal man få et snev av norsk og trøndersk kultur.

Link til "Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 2