Murpipen lekker og kjøkkenet får gjennomgå

Kan man ikke få en pause fra livet når man nesten ligger nede for telling fra før. Er ikke det bare rett og riktig? Det ideelle ville vært å kunne bli ferdig med et prosjekt først. Så kunne man heller markere på en eller annen måte slik at enten byråkratiet eller naturkreftene visste at du var ledig for å bli tråkket på igjen.

For noen år siden rehabiliterte vi kjøkkenet. Tak, vegger, gulv, kjøkkeninnredning, skjultanlegg for strøm med flere tilkoblinger. Det er ikke mye som står igjen. Ser vi bort fra det elektriske, så gjorde vi alt selv. Vi sparte en masse penger og vi gjorde en god jobb. Vi er stolte over vårt kjøkkenprosjekt.

Nå har vi fått en lekkasje. Ved murpipen ser vi antydninger til at den nærmeste takplaten har vært utsatt for vann. Det er et spor i veggplaten som også indikerer en lekkasje. Skittent vant renner nedover. Og det er bløtt i det ene kjøkkenskapet. Det var da som faen. Noe må det være hele tiden. Marianne vil helst ikke forholde seg til dette. Ikke jeg heller. For det er ikke mye som skal til for at et kjøkken som nylig er rehabilitert blir et kjøkken som bør rehabiliteres. Uansett løsning, vi kommer alltid tilbake til en ting og en ting alene. Penger.

Det har ikke regnet på det jeg minnes. Det er heller ikke noe snø på taket. Men det har vært kaldt. Det har vært bikkjekaldt. Og det har vært temperatursvingninger. Etter en tur på loftet fikk vi våre antagelser bekreftet. Det kommer vann ut fra støypen mellom murstenene. Ikke bra. Det kommer ikke vann ut overalt, men hm.. rundt omkring. Jeg klarer ikke å stedfeste akkurat hvor. Noen murstener er bløte, andre ikke. Det meste av vann som er kommet ut er skittent. Det er sikkert fra oljefyringen. Vi tar bort noe av gulvet og ser nøye etter både på og under gammel glava. Den er ikke fuktig, men en innkubing rett ved murupipen er gjennomvåt.

Sent på lørdagskvelden ringer jeg OBS Bygg og får vite at jeg kan støype med mørtel som et beskyttende lag over murstenene. Vi kjøper mørtel og rigger oss til med alt det murerutstyret vi har i huset. Ikke minst lys, så vi ser hva vi holder på med. Det er ikke lett. For gulvet går kun langs midten av loftet. Derifra er det bare papp som ligger oppå bjelkene og isolasjon under. Ett lite feiltrinn, så går vi rett gjennom pappen. Og vi må kravle rundt. Det er ikke særlig høyt under taket. Og det er ikke få spikrer som står og peker mot oss, klar til å sette seg fast i hodebunnen hvis vi reiser oss opp eller løfter på hodet i oppgitthet. Vi forbereder alt, men venter til i dag. Vi trenger ikke holde på midt på en lørdagsnatt. Vi må psyke oss opp litt. Stakkras Marianne. Jeg tror ikke dette er hva hun hadde lyst til å gjøre på søndag heller.

Støypen vil ikke feste seg. Ikke så rart når murpipen heller mot oss. Til slutt erstatter vi mørtelspade med hendene, og kliner utover støypen så godt det lar seg gjøre i sprekkene mellom murstenene. Vi bestemmer oss for å tilkalle en murer for å se på resten. Jeg er ikke helt sikker på at vi er på riktig vei. Vi tetter riktignok murpipen på utsiden, men en eller annen plass må vannet ende opp. Vi har tatt en av de fire sidene av murpipen. Det kan være lurt at mureren har en sjanse til å se hvor skaden kommer fra før vi dekker det til.

Vi er flinke til å få anbud. På alt. Spesialistene kommer og sier hva som må gjøres. De tenker høyt. Heldigvis. Og vi er årvåkne på hva som blir sagt og er ikke sjenert. Er det noe vi ikke forstår, spør vi. Når de har gitt sine anbud og fortalt hva som må gjøres, diskuterer vi oss i mellom om vi klarer å utføre den jobben selv. Vi er tilbake til det viktigste. Penger.

En murer må tilkalles, så får vi ta det derifra. Nå skal vi se om det blir gull på 5-mila.