"Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 2

Du er amerikansk. Du tilhører The Minnesota National Guard. Du har såvidt passert 20. Du har aldri vært utenfor USA. Og nå får du 48 timer sammen med en norsk vertsfamilie for litt kulturutveksling. Hva i granskauen er de interessert i, i den alderen. Hva klarer man å formidle av kultur uten at man kjeder dem dønn i hjel. For vi fikk ansvaret for to av dem. Dette var en utfordring. I hvertfall for meg og mine kone. Og for å gjøre det enda vanskeligere. Det er midten av februar, det er helg og det er 15 minusgrader ute.

Jeg tror de var meget fornøyd med vårt lille opplegg. Jeg er fornøyd, men vet at jeg vil gjøre noen ting annerledes hvis det blir aktuellt å være vertsfamilie igjen. Og faen ta Trondheim kommune og turistforeningen for å gjøre oppdraget ti ganger mer vanskelig enn det trengte å være. Når det er sagt, så må man huske på at man skal ikke gjøre for mye ut av dette heller. Dette er en "Buddy Weekend".

Jeg skjønner at Trondheim ikke er verdens navle. Jeg skjønner også at Trondheim med sine 170.000 innbyggere ikke er stor nok til å holde liv i alle museer og attraksjoner utenom turistsesongen. Heldigvis, har vi Nidarosdomen. Ikke bare en turistattraksjon, men også en kirke. En av Norges største severdigheter. Amerikansk heimevernssoldat eller ei, dette er et must. Det var flere turister tilstede, men ikke en eneste guidet tur i disse månedene. Tårnet? Bare å glemme. Den er grei. Men gravsteinskrypten? Desverre. For lite bemanning. Heldigvis har Marianne, min kone en halvårsenhet fra NTNU, nettopp i Nidarosdomens historie og arkitektur. De to soldatene fikk sin egen guidet tur, inkludert temaer som ikke er med i den vanlige turist turen. Etterpå fikk de lete litt etter stenhuggermerker og kaste noen kroner i ønskebrønnen. Det hele ble avsluttet med gudstjeneste og en halvtime musikk med Wagner-orgelet. Det fikk holde med kulturinntrykk i denne omgangen og jeg slapp å irritere meg over at Erkebispegården og dets museum og Rustkammeret/Hjemmefrontmuseet var stengt.

Den vanlige amerikaner er godt vant til at et familiemedlem eller noen i omgangskretsen har vært i krig. Det går ikke en generasjon mellom de store krigene. De ser på militæret på en helt annen måte en her hjemme. Men en ting en amerikaner ikke kjenner, er okkupasjon. Det har de ingen erfaring med. Dette synes jeg var et tema som kunne være av interesse for våre to amerikanske soldater. Jeg fortalte litt om hvordan mine besteforeldre opplevde okkupasjonen. Om blendingen, tyske kontrollposter, matrasjoner og motstandskampen. Men hva kan jeg vise frem? Ubåtbasen på DORA? Nei. Den tyske bunkersen i nærheten av Ladehammeren? Neppe. Misjonshotellet? Skal jeg fortsette? For det kan jeg. Det finnes mye okkupsjonshistorie i Trondheim, men ikke for turister. Er det mulig å beskue ubåtbasen på innsiden ved DORA? Er det noe som ligner et museum der? Finnes det noe skilt på utsiden?

Det ble Kristiansten festning på søndagen. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke er noe Akershus, men det får duge. Her er det mye historie. Men også her synes jeg turistindustrien kommer til kort. Et oversiktskart finner jeg på utsiden av festningen. På norsk. Hva med engelsk? Hvorfor er festningen laget som den er? Hvorfor heter den Kristiansten? Hvorfor er inngangspartiet laget i vinkel? Mange fine kanoner. Jaha. Men i hvilke epoker tilhører de? Ok. Kasemattene er ikke åpne på denne årstiden. Men hva med et kart så turister i hvertfall kan få en forestilling om dybde og hva de bruktes til? Henrettelsesstedet var jo nedsnødd. Det er jo rett og slett respektløst. Jeg kikker opp mot himmelen og takker han der oppe for at jeg har hatt sære interesser gjennom livet. Og den første fikk jeg tidlig. For når alle sammen ville bli politi- og brannmenn når de ble store, så ville jeg bli vakt på Kristiansten. Og uansett om jeg flirer av det idag, så har ikke interessen for festningen blitt borte. Her er jeg på hjemmebane. Mine kilder har ikke kommet fra noen internettside eller bok. I 14 kuldegrader og isbelagte gangstier får jeg sagt det jeg tror kan være av interesse. Festningen er den perfekte plass til å ta bilder av byen, men den er mye mer enn som så. Også i februar måned.

Helgen var vellykket. Jeg tror det. Både for soldatene og oss som vertsfamilie. Det ble en blanding av kulturinntrykk, norsk mat og drikke, samtale og kortspill, tid for seg selv og minner. Jeg tror vi kom godt overens. De var ikke på byen på lørdagskvelden. De var på REMA. Og søndag morgen klirret det i kopper og kar mens Marianne og jeg lå til sengs. Da var de i full sving på kjøkkenet med å lage amerikansk frokost til oss. Og det er ikke lett når man må tyde norsk pannekakeoppskrift og mer til uten hjelp av oss. Etterpå var det gaver fra Minnesota og nå er vi begge added som Facebook venner. Det må jo bare tyde på at vi gjorde en god jobb.

Bare for å ha nevnt det. Soldatene er plukket ut blant hundrevis av interesserte. Så det er ikke hva som helst som kommer fra Minnesota National Guard. Når det er sagt, så må det bare sies at det var ikke en ting å utsette på våre amerikanske gjester. De var høfligheten selv. Vi har fått oss en opplevelse utenom det vanlige og vil nok gjøre dette flere ganger. Jeg vil på det sterkeste anbefale dette til andre.

Link til "Buddy Weekend" med Minnesota National Guard, 2010, del 1

En forklaring på hva det dreier som finner du her;
37th Annual Troop Reciprocal Exchange