Gastroskopiundersøkelse (vival er oppskrytt)

Jeg sitter med en vival i hånden. 5mg står det på pakningen. Er det mye? Nok til at jeg føler meg beroliget? Som hjelpepleier burde jeg vite svaret. Jeg har da gitt beroligende til nok pasienter gjennom årene. Det skulle vært en regel som sier at alt man gir til brukerne burde man prøve selv. Bare for å kjenne virkningen. Nå sitter jeg i bilen og ser på Marianne som et spørsmålstegn. Hun kikker tilbake på meg. Ikke som et spørsmålstegn. Mer med en utålmodig mine.

Vi er på vei til sykehuset. Men en avstikker måtte til for å skaffe tilveie denne vivalen. Jeg føler meg nesten litt småkriminell. Dette er "drug traficking i mikrosammenheng". Jeg er usikker på når jeg skal ta den. Livredd for at effekten skal gå ut før jeg i det hele tatt ligger på undersøkelsesbordet. Men som Marianne påpeker, hvis jeg ikke snart tar tabletten, så er det ikke sikkert den har begynt å virke en gang når jeg ligger der. Jeg tar tabletten og lar Marianne kjøre videre.

Gastroskopiundersøkelsen er ikke noe jeg ser frem til. Jeg var på en slik undersøkelse for 20 år siden. Legen dyttet slangen ned i halsen min og jeg prøvde febrilsk å få den ut igjen. Det var ikke før sykepleieren holdt hendene mine fast at jeg motstrebende lot slangen passere ned gjennom halsen. Det var da. Det var uten en vival.

Jeg sitter i noe som ligner et venteværelse. Jeg blar febrilsk i et magasin. Bare for å ha noe å gjøre og for å få tankene over på noe annet. Men jeg får ikke med meg ett ord. Jeg kikker rundt på de andre. Noen leser, andre prater sammen og noen ser tomt foran seg. Og nettopp det griper jeg fatt i. De ser tomt foran seg. De er sikkert ruset på ett eller annet. En vival? Og hvorfor ser ikke jeg tomt foran meg? Hvorfor funker ikke min 5mg vival?

Jeg blir ropt opp. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare følge etter sykepleieren. Jeg hilser på både henne og legen. Dannet skal man være i disse tider. For dem så er denne gastroskopiundersøkelsen så rutinepreget som det lar seg gjøre. Jeg har lest det som er om gastroskopi. Jeg har forstått det slik at det er sjelden komplikasjoner. Det skal la seg gjøre å komme ut av rommet med livet i behold. Men undersøkelsen er ikke rutine for meg. Noe jeg prøver å formidle.

"Jeg er rolig nå, men dette liker jeg ikke," sier jeg, og bruker hånden til å gestikulere.
"Dette går så bra att," sier sykepleieren," og jeg skjønner at det jeg prøver å formidle har gått inn det ene øret og ut det andre.

Jeg tror hun skjønte litt mer da den så rutinepregede undersøkelsen overhodet ikke ble så rutinepreget lenger. Etter 10 minutter hadde de fremdeles ikke fått meg i riktig stilling på benken. En ting var å ligge på siden. Det gikk greit. Men å få hodet ned på puten? Ikke enkelt gitt. Og begge hendene tviholdt i kanten av madrassen slik at knoklene var hvite og riktig stilling overhodet ikke var realistisk. Jeg strammet føttene så mye i angst at jeg nesten ikke kunne gå på flere dager etterpå. Helt utrolig.

Omsider åpnet jeg munnen og legen fikk sprøytet inn et bedøvelsesmiddel i halsen min. Så klarte de på en eller annen måte å få plastikkdingsten inn i munnen min slik at jeg ikke klarte å bite igjen. Ikke før slangen begynte å bli dyttet ned i halsen min, begynte jeg å brekke meg. Ikke lå jeg rolig heller. Men legen fortsatte ufortrødent videre.

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være det perfekte torturinstrumentet. Hadde de bare startet med gastroskopiundersøkelser på Guantanamo Bay Detention Camp, så ville de ha visst hvor Osama bin Laden var for lenge siden. Men det får de finne ut på annen måte, for tortur med og uten gastroskopi er jeg motstander av.

Ikke nok med at jeg brekker meg...hele tiden. Jeg roper også. I full panikk, og med en plastikkdingst i munnen. Prøv selv. "ooooooo". Det er den eneste vokalen jeg klarer å få frem. Rop den så høyt som du klarer. "OOOOOOO". Det var meg i en halvtime. Jeg kikker rett frem for det meste. En gang i blant klarer jeg å se litt mot høyre. Det jeg ser er en avansert joystick i hendene til legen. Som tatt ut fra en scene i Matrix når de er på undervannsbåten. Jeg vet ikke hvor gammel legen er, men jeg håper han hører til spillgenerasjonen. Eller kanskje ikke. For da er han så ung at han kanskje ikke innehar nok kompetanse i gastroskopi. En gang klarer jeg attpåtil å se ansiktene deres. De ser mot en skjerm som jeg heldigvis ikke klarer å se. Jeg prøver å tyde ansiktsuttrykkene. Ethvert utrykk jeg ikke umiddelklart klarer å tyde, er for meg en mistanke om at de har funnet noe.

"Herregud, du må puste," sier sykepleieren til meg med bekymring i stemmen. Hun må jo forstå at hvis jeg roper "ooooooo" hele tiden, så puster jeg.

"Hvis du ligger roligere, så klarer vi å få med oss mer," sier hun også en gang. Det er den eneste gangen jeg stilnet. Men så dreier legen litt på slangen igjen. Et sekund senere svimler jeg, blir kvalm og brekker meg. Og så er vi på'n igjen. "oooooooooo".

En gang kjente jeg slangen stakk meg i magen. Om han tok en prøve, slurvet, eller jeg var for urolig vet jeg ikke. Omsider var det hele over. Jeg ble spurt om jeg hadde sure oppstøt eller om det kom opp ufordøyd mat. Det var visst en muskel som var slappere enn den skulle være. Ellers var det visst greit. Pussig nok, når jeg passerte venteværelset var det ikke en pasient å se. Jeg lurer på om de hadde hørt vokalen "ooooooo".

På vei ut til bilen og Marianne var det bare en tanke i hodet.

"Vival er noe oppskrytt dritt!"

Bare fordi helsevesenet ikke har råd til å ha en lege tilstede på kveldstid som kan observere beroligende effekt skal jeg og andre med meg slite oss gjennom denne undersøkelsen. En ting er sikkert. En 5mg vival er selvsagt ikke nok. Faen ta.

En link til gastroskopi.
En link til posten "Dagen før gastroskopiundersøkelsen."