En trivelig helg uten Canal Digital

Gud hvor avhengig man har blitt av både internett, TV, og bredbåndstelefoni. I hvertfall her i huset. Kl.8 om fredagsmorgenen gikk det kaldt nedover ryggen når internett sluttet å fungere få sekunder etter at jeg logget meg inn. Enda mer hjertesjærende var det å se ut gjennom vinduet og fysisk se at en gravemaskin ved et uhell røsker tak i ledningen og jeg skjønner at det må mer til enn bare en telefon til Canal Digital. Det var som verden raste sammen.
Jeg må innrømme at jeg likte papirutgaven til Adresseavisen. Og uansett om det var plent umulig å holde den store utgaven nogenlunde i ro mens man leste (frem til tabloid-formatet kom), så visste du hvor alt var. Men vi har hund. Og når avisbudet aldri klarer å ha igjen grinden, så måtte vi si den opp. Avisa, ikke hunden. Nå er vi vant til å lese nyhetene på nett. Og vi slipper å abbonnere på alt fra VG, Dagbladet og Aftenposten. De er jo bare et klikk unna. Når du har internett.

Men når du ikke har internett tilgjengelig, så er det en selvfølgelighet at man også skal inn på alle de websidene man ikke nødvendigvis klikker på daglig, men kanskje ukentlig. Heldigvis kom jeg fra nattvakt og kunne utsette irritasjonen og kanskje angsten for et nett som ikke fungerte. Jeg meldte feilen på fredag. Så kommer lørdag og søndag som ikke er arbeidsdager. Og så kommer de obligatoriske 2 ventedagene, mandag og tirsdag. Det kom til å bli en meget lang helg. Nesten som å prøve å slutte å røyke. Man blir rastløs.

Jeg legger meg når min kone står opp. Slik er det å gå nattvakt. Jeg nevnte det i forbifarten. Nærmest hvisket det før jeg trakk dyna godt over meg. Men jeg kunne se ansiktsuttrykket hennes. Nå vet jeg hvordan hun vil se ut den dagen en virkelig krise kommer. Hun er kanskje ikke like mye på nett som meg, men hun er nok like avhengig. Når jeg står opp finner jeg fort ut at det ikke bare er internett som ikke fungerer. TV’n? Neida. Vi har jo Canal Digital der også. Bredbåndstelefonen? Den brukes ikke daglig, men akkurat nå skulle den brukes for enhver pris. Ikke sant?

Så der satt vi på en fredagskveld. Bokhyllen er stappfull med bøker, men de lest. Vi kunne dra til Obs Bygg og se om vi fant noe interessant. Men motivasjonen for å gjøre noe med huset var heller ikke tilstede. Non-stop sex gjennom 5 dager? Vi kunne jo prøve ut loft og kjeller? Eller alle rom i huset på 3 dager? Hm.. nei. Vi endte opp med et lynkjappt kaffebesøk til et vennepar. Nok til å sjekke Facebook statusen uten å virke for fjerne. Ellers ble det en begredelig fredagskveld.

På lørdag hadde det største sjokket gått over. Abstinensen var der fremdeles. Og det skal sies at vi prøvde flere ganger å komme på nett, uansett om kabelen fysisk ikke er koblet sammen. Snakk om optimisme.. og dumskap. Men etterhvert tok Marianne frem tegnesakene sine. Hun har ikke tegnet på flere år, og tro meg, hun er dyktig. Selv laget jeg en YouTube video. Trenger ikke nettet til det, og det var ikke noe hastverk med å få den lastet opp. Dagen gikk den. Også denne dagen klarte vi å invitere oss selv til en kaffe. Et annet vennepar ble oppsøkt. En kjapp kopp kaffe og noen minutter på internett. Puh, vi overlevde. Og hadde det koselig dag.

Søndagen ble en familiedag. I bilen kikket vi på hverandre og tenkte det samme. Som en slags åpenbaring. Ok.. det er slik folk egentlig har det. Vi parkerte ved Skistua og gikk opp til Gråkallen. Med hunden på slep. Ryggsekk full av god mat, kaffe og appelsin. Og hvert vårt kamera. Vi satt der på en haug og skuet ut over Trondheim. Kaldt var det og litt regn. Men det var en artig dag. Skikkelig koselig. Og timene gikk. Vi fant ut at dette må vi gjøre oftere. Ikke var vi på nett den dagen og ikke satt vi som noen måpende idioter foran TV skjermen heller. I ettertid humret jeg litt for meg selv. Hvem faen er interessert i å ha sex opp loftet?

Så en stor takk til Canal Digital. Marianne la ut bildet som var av katten vår på Facebook til stor applaus noen dager senere, og jeg la ut sjakk videoen på YouTube. Og flere turer i skog og mark blir det.