Nå sliter jeg

Marianne har en liten fobi mot post. Det skal mye til før hun henter den inn. Det er unntak. Da er det noe som hun vet med sikkerhet ligger blant gratisaviser, reklame og andre udefinerbare konvolutter som hun bare må ha tak i. Som oftest er det noe som gjør henne glad. Og da er det verdt det. Alt det andre legges inn på mitt kaotiske kontor unntatt kanskje en regning eller to som hun selv tenker å betale. Jeg har fått litt fobi selv også. Jeg har ikke problemer med å hente inn posten. Det skjer bare ikke hver uke. Men jeg kvier meg til å åpne posten. Jeg glemmer den med vilje frem til jeg skjønner at brev 3 fra samme avsender som regel er et inkassovarsel. For jeg vet hva som kommer. Regninger. Aldri noe hyggelig. Alltid et eller annet som må betales. Dagens regning er i overkant uoverkommelig. Hva sluttbeløpet omsider kommer seg på vet jeg ikke. Jeg har ikke lyst å vite det. Jeg vet allerede nå at dette ikke er oppnåelig. Så skal jeg flire hysterisk i en krok på kjøkkenet eller hyle som en stukket gris. Jeg har ikke helt bestemt meg. For det er ikke helt uforskylt.

"Overnevnte eiendom er tatt med som formue i selvangivelsen for inntektsåret 2008. Det er ikke gitt opplysninger om utleie i selvangivelsen for inntektsåret 2008. Skattekontoret har mottatt en kontrolloppgave fra Statoil. Oppgaven viser at Statoil betalte kr 123 768 i forbindelse av boligen".

Jeg legger meg flat for kritikken mens jeg innvendig forbanner både Skattekonotret og Statoil for å eksistere.