80-årsdag til min mormors niese

Noen måneder før jul fikk jeg en invitasjon til å være med på en felles 80 årsdag til min mormors niese og mann. Jeg takket ja. Invitasjonen var adressert til meg med følge. De hadde altså ikke møtt min kone. Og sist jeg så dem var i min mormors begravelse i 2003, noen måneder før jeg så Marianne for første gang. Men jeg hadde jo pratet med fru 80 på telefonen... minst 2 ganger i løpet av disse 6 årene.

På bilturen til festlokalet satt jeg litt i egne tanker. Jeg lever faktisk litt i min egen verden når jeg jobber natt og i forhold til turnusen min. Det er bare når jeg har en nidagers turnusfri periode at jeg blir menneske igjen. Og da er det bare så utrolig godt å være hjemme. Å besøke venner har blitt et tiltak. Men når slekt inviterer til selskap, da er det plutselig skjorte - slips - og dress. Så her yter jeg maks når det gjelder fjern slekt som jeg ellers møter kun i begravelser ca. hvert 5 år, men når det gjelder venner, så får de komme i annen rekkefølge? Jeg må bli flinkere. Marianne også.

Selve 80-årsdagen var jo topp. Mye ukjente folk selvsagt. Men fru 80 er ikke helt borte. Hun gikk rundt bordet og fortalte hvem hver enkelt var og hva de hadde betydd i hennes liv. Jeg traff slekt jeg kunne tenke meg å møte i andre omgivelser, personer som kjente til både min mor og mormor og attpåtil meg som liten. Taler var det også mange av. Og det interessante i denne sammenheng, var historier fra St. Olavs Hospital på 50-60-70 tallet som sikkert aldri kommer i noen historiebok.