Jeg må bare ha briller!

Hvorfor er det,  at man vet man trenger noe, men man klarer aldri å kjøpe det eller ordne det. Jeg vet jeg trenger briller. Men å gjøre noe med det? Neida! Helt utrolig. Det kan umulig bare være jeg som er sløv.

Når jeg gikk på gymnaset tok jeg buss. Det er lenge siden. Både gymnaset og sist jeg tok buss. Men hjemover var det et mylder av busser. Og såfremt jeg ikke gikk på bussen fra utgangspunktet i byen, måtte man jo praie rett buss. Ut med hånda eller annen gestikulasjon. Men alle de andre rakk ut handa mye før jeg gjorde det. Jeg hadde på det tidspunktet såvidt oppdaget at det kom en buss. Men hvilket nummer det stod på den? Da måtte den adskillig nærmere. Det var vel da jeg oppdaget at briller kunne være tingen. Men så kom man ikke inn på befalsskolen med så dårlig syn. Jeg tror jeg gikk til 5 forskjellige leger med oppdiktede historier. Bare for å skue mot tavla med små bokstaver. Lærte meg den linjen som trengtes. Kunne bokstavene forlengs og baklengs. Dermed ble det utskrevet sersjantkurs og briller utsatt på ubestemt tid.

Senere så kjøpte jeg briller. Det var et ork å huske på disse brillene. Så gikk den ene armen av. Reparerte jeg dem? Hm... nei. Armen forsvant og jeg brukte dem slik de var. Jeg var i dyrehagen i San Diego ved en anledning. Det var glovarmt. Jeg  var svett. Og brillene satt aldri i balanse. De var alltid på skakke. Kjøpe ny arm? Nei. Slutte å bruke briller? Ja.

Men de siste, hm... 10-20 årene har jeg følt et sterk behov for briller. Jeg merker det når jeg kjører på plasser jeg ikke har vært før. Det er kanskje ikke så vanskelig å følge E6’n, men når man skal av og finne en eller annen gate, eller en avkjøring fra motorveien eller noe i den dur, da kan du være sikker på at det er en som forbanner seg på at han ikke har briller.

Nå har jeg nettopp vært ned mot Mjøsa. Der min mentor bedrift holder til. For bacheloroppgaven min. Alt gikk fint frem til Oppdal. Men jeg kjørte ikke hjemmefra før det var sent og nå traff jeg både snø og is og storm. Fylte bensin, og der så jeg et skilt angående kjøreforhold over Dovrefjell. Jeg klarte ikke helt å få med meg om det var stengt eller ikke på fjellet, men jeg så noe grønt, og grønt er vel et klar signal. Ikke lenge etterpå stoppet jeg på en busslomme. Håpet inderlig at det skulle komme en trailer eller stor lastebil. Noe som ikke kjørte så altfor for fort og noe som hadde stoooore røde baklys. For den ville jeg følge over fjellet. Men så heldig var jeg ikke. Og jeg ventet lenge.

Noen steder var det speilblankt. Andre plasser hadde vinden ordnet med snøfonner. Og så var det sporete vei andre plasser. Det var helt forferdelig. Det behøver selvsagt ikke bare være synet. Det kan godt være at jeg har blitt litt pysete med årene. Det var jo over Dovrefjell man hadde ”fri fartsgrense” i yngre dager. Fra der det stod skilt til Driva og frem til nedoverbakken mot Dombås. En gang stod det i Adresseavisen, ”Gud hadde sin hånd imellom” eller noe i den dur. Da hadde jeg visst klampen litt for mye i bånn, og at vi overlevde de rundkastene skjønner jeg fremdeles ikke. Nå er det motsatt. Men over fjellet sliter jeg denne gangen. Det er så glatt at noen ganger tviler jeg på om jeg kommer meg oppover noen av bakkene. Andre ganger kvier jeg meg for at bilen sklir av veien på vei ned. Og jeg ser ikke langt foran meg. Og det er forbannet mørkt. Og det er ikke en bil i sikte. Hverken den ene eller andre veien. Og det kom ingen heller. Tror aldri jeg har brukt så lang tid over fjellet. BRILLER for faen. Nå er det slutt med å si at det blir lenge til neste gang man skal ut å kjøre langt, eller på natten, eller, eller, og, og.  Jeg skal ha briller på nyåret. Jeg har innsett at jeg faktisk trenger briller. Det er jo positivt.